Politiet og tollere beslagla nylig en rekke "sexdukker" utformet som barn. Kripos gikk umiddelbart til aksjon mot en rekke adresser på grunnlag av at de mente dukkene bryter med straffelovens § 311 som omhandler "Fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn".
Dette er interessant, og jeg har skrevet og problematisert dette loverket i over ti år her i bloggen. Derfor skremmer deg meg å se at den utvikling jeg fryktet i 2006 nå ser ut til å ha blitt en realitet. For hva er egentlig konsekvensene av å straffe folk for handlinger som ikke er begått? Hvordan kan vi tillate forbud mot folks private tanker og følelser? Hva slags samfunn skaper vi når vi straffer folks fantasier og lyster?
Tankekriminalitet
Det kanskje største overgrepet mot individets frihet jeg har sett i moderne tid er at enkelte i senere tid er blitt dømt for å ha lest eller chattet om sex med barn med andre voksne:
Både Høgberg og politiadvokat Anne Merete Evenrud i Kripos sier at seksualiserende fremstillinger av barn ikke trenger å publiseres for å være straffbare.
– Slike skriftlige fremstillinger kan straffes selv om det er fantasi. Det er også uten betydning for straffbarheten at beskrivelser er fremsatt i et lukket chatteforum, eller en til en, sier Evenrud til NRK.
At det kan være straffbart er helt i tråd med lovverket slik det er skrevet. Loven rundt "barneporno", eller seksualisering av barn, er nemlig medienøytral. Det er ikke bare bilder og videoer som er straffbare, men også tegninger, tale og tekst. Loven skiller heller ikke mellom ikke-eksisterende, virtuelle barn og fysiske, levende barn. Så hvis en 25 år gammel kvinne sitter hjemme og snakker med sin venninne om en 17 år gammel gutt hun kunne tenke seg å ha sex med, så har hun per definisjon produsert barneporno og kan straffes for dette. Sitter hun i et chatterom eller diskusjonsforum på nett og diskuterer seksuelle erfaringer, hvor kanskje en mann forteller at han hadde sex med en jente på 16 da han var 21 år, så har de produsert barneporno og kan straffes for dette.
Ja, selv om de sitter og fantaserer om å ha sex med en mindreårig, altså en person som er under 18 år, som ikke finnes, så er det per definisjon fremstilling av materiale som seksualiserer barn og dermed straffbart.
Det er en "handling" som ikke er begått mot en person som ikke eksisterer - men likevel straffer vi dem for det.
Ironisk nok er det absolutt ingenting som hindrer dem fra å faktisk gå ut og ha sex med en 16- eller 17-åring i den virkelige verden. De er over seksuell lavalder, og handlingen er helt lovlig. Men å snakke om det eller skrive om det, er altså seksualisering av barn. Sex med barn mellom 16 og 18 år er derimot åpenbart ikke seksualisering av barn.
Det leder oss til den absurde konklusjon at det altså er straffbart å fantasere om å ha sex med noen som er 17 år, men fullstendig lovlig å faktisk ha sex med noen på 17 år.
Selv om dette er konsekvensen av sik lovverket er utformet, vil det nok være sjeldent at noen siktes eller straffes for dette. Politiet fokuserer primært på saker som omhandler barn yngre enn dette, gjerne under 13 år. Men likevel vil argumentene om et skille mellom fantasi og virkelighet være like gjeldende. Likevel vil dette være å kriminalisere tanker og ytringer, heller enn handlinger alene. Likevel er dette å straffe ideer, ikke gjerninger. Det bør vi ikke tillate i et fritt samfunn, selv om intensjonene er av de beste.
Sex verre enn grov vold
En annen fascinerende side ved denne saken er at jeg helt lovlig og fritt kan sitte på nett og beskrive voldsfantasier hvor jeg torturerer en 17-åring, skjærer i henne med kniv, stikker ut øynene, parterer henne og dreper henne. Det er lovlig. Så lenge jeg ikke skriver eller sier noe som tyder på at jeg har konkrete planer om å gjenomføre det. Og det er et viktig skille i denne debatten. I det øyeblikket ytringer går over grensen til å fremstå som sannsynlige planer om å faktisk begå handlingen, er og bør det være straffbart av preventive årsaker. På samme måte som man kan straffe noen for sannsynliggjorte intensjoner om å begå terror, men ikke for å ha skrevet mer løselig om terrorhandlinger.
Men kravet om sannsynliggjøring av intensjon faller merkelig nok helt bort når det gjelder seksualisering av barn. Det er ingen krav om at ytringene tyder på en konkret plan om å faktisk gjennomføre seksuelle handlinger. Det er nok at man bare har snakket om det. Fantasert. Delt tanker.
Så det er altså lovlig å beskrive i de mest groteske og realistiske detaljer hvordan man vil torturere og drepe et barn. Men skulle man slumpe til å i skildringen si noe som antyder seksualisering av barnet, blir det plutselig en straffbar ytring. Først om du nevner jentas bryster eller kjønnsorganer i seksuelt ladete termer i det du fantaserer om å drepe henne, har du gjort noe galt. Du må gjerne torturere og drepe barnet i fantasien din, bare ikke antyd at det tenner deg seksuelt, fordi da har du tråkket over en moralsk grense!
Det leder også til et annet tankekors, fordi dette betyr at det altså anses som farligere og mer moralsk klanderverdig om jeg skulle fantasere om å gi en 17 år gammel jente orgasme gjennom gjensidig frivillig kjærtegn og kos, enn om jeg fantaserte om å mishandle og drepe henne. Så mye frykter vi seksualitet at vi beskytter volds- og drapsfantasier i ytringsfrihetens navn, men ikke fantasier om frivillig, lovlig sex. Det må vel bety at vi synes tenåringer tar mer skade av frivillig seksuell omgang enn av å bli utsatt for grov vold og kanskje drept.
Vi lever i et samfunn som er så redde for sex at vi har mistet gangsynet fullstendig.
Bør media og politiet anmeldes?
Men paradoksene stopper ikke her, fordi tenk på følgende: Disse sexdukkene kan i følge politiet være forbudt fordi de rammes av straffelovens § 311, altså at de i sin utforming seksualiserer barn. På samme måte som en seksualisert tegning av et ikke-eksisterende barn gjør det. Og "barnepornoloven" er spesiell i den forstand at du bryter loven i det øyeblikk du ser en slik tegning eller bilde. Eller hvis du leser en slik tekst. Du må ikke en gang ha lastet ned og lagret bildet, eie en fysisk kopi av bildet, eller ha skrevet eller ytret teksten eller fantasiene selv. Det er nok at du planmessig er blitt eksponert for det.
Spørsmål det er naturlig å stille seg er da: Hvis disse sexdukkene rammes av loven mot seksualisering av barn, og det er forbudt å besitte, se eller publisere bilder og teginger som seksualiserer barn, har ikke da VG, Dagbladet, NRK, Tollvesenet og en rekke andre norske medier og institusjoner brutt § 311 ved å publisere bilder av disse dukkene? På samme måte som jeg nå har distribuert "barneporno" ved å bruke et bilde av en slik dukke i denne bloggposten? Og har ikke egentlig alle de hundretusener av nordmenn som har sett bildene av disse sexdukkene på tilsvarende vis brutt loven? Man kan jo argumentere for at man planmessig har oppsøkt disse bildene ved å klikke på nyhetenes titler for å lese sakene, vel vitende om hva som med stor sannsynlighet er avbildet der.
Hvorfor er det et lovbrudd å oppsøke et slikt bilde på det mørke nettet, men ikke å se et tilsvarende bilde i Dagbladet?
Det henger ikke på greip. Hvordan kan man hevde at dukkene er ulovlige fordi de seksualiserer barn, samtidig som det er lovlig å publisere bilder av disse i samarbeid med politiet og tollvesenet selv? Har ikke politiet også brutt loven da? Eller mener de egentlig at dukkene ikke i seg selv seksualiserer barn nok til å være ulovlige, men om de riktige menneskene får tak i dukkene så kan de finne på å skape fantasier i hjernene sine som plutselig krysser denne grensen?
Men hva så? Er dukken i seg selv lovlig så lenge du ikke finner på å bli kåt av den? Kan det egentlig bli mer tydelig enn dette at det utelukkende er tanker vi her straffer?
Er det virkelig dette samfunnet vi ønsker oss? Et samfunn hvor vi kriminaliserer og straffer folks innerste, private lyster og fantasier?
Age-play
Et annet fascinerende paradoks når det gjelder dette lovverket er det som kalles "age-play" innen bdsm/fetisj-verdenen. Gjerne også i form av DD/lg - Daddy Dom/little girl. Dette er en rollespill-fetisj - eller livsstil/seksualitet - hvor to eller flere parter nyter leken eller dynamikken knyttet til at den ene part er yngre, alt fra baby til lite barn eller ungdom, mens den andre er voksen. Det arrangeres age-play-fester i Norge, fullstendig lovlig - som seg hør og bør. Dette er voksne mennesker som skal få ha sine fantasier og lyster for seg selv. Det er ingen offer her. Alle parter er samtykkende voksne som tenner på slikt rollespill eller en slik emosjonell og seksuell relasjon.
Men likevel, hvordan kan det være greit at man skal kunne tenne på fantasien om at din partner; et levende, voksent menneske, er et barn, men straffes for det hvis det derimot er noen som ikke eksisterer, eller en død gjenstand som en dukke? Hvorfor er slike fantasier greit når det er to voksne involvert, men ikke greit når det bare er én voksen alene?
Straffeloven definerer også "barneporno" som seksualiserte fremstillinger av barn under 18 år, eller voksne som fremstår som om de er under 18 år. En 21 år gammel kvinne med små pupper, musefletter og skoleuniform, kvalifiserer altså til "barneporno". Eller som en del aktører i Norge mener det bør klassifiseres: overgrepsmateriale eller "dokumentasjon på overgrep". Og ja, nordmenn er blitt straffet for å besitte slikt materiale av voksne mennesker i pornofilmer fordi retten mente at skuespillerne fremstod som om de var under 18 år. Igjen en handling uten noe mindreårig offer, som straffes på grunnlag av moralsk fordømmelse alene. Den straffede mannen kunne altså hatt sex med en 17-åring helt lovlig, men å se på en video av voksne som så ut som om de var tenåringer, er derimot ulovlig.
For ordens skyld: Jeg mener selvsagt at age-play skal være lovlig. Det er sunn lek og seksualitet som tilhører privatlivet og som ikke skader noen. Men da må også det samme gjelde når slike fantasier leves ut i form av dukker, tegninger, noveller eller chat. Det er ingen mindreårige involvert, det er intet offer, og da skal vi respektere og beskytte folks rett til å tenke og ytre det de vil - så lenge det ikke medfører en umiddelbar og konkret fare for noe som ville vært en straffbar handling i praksis.
Og igjen for å klargjøre ytterligere: Jeg snakker her om chat mellom voksne parter, ikke seksualisert chat med barn - i hvert fall ikke under seksuell lavalder.
La meg oppsummere: Jeg kan altså beskrive vold og drap mot barn i tekst, bilder og video helt lovlig, men hvis jeg nevner det å ta en tenåring på brystene, har jeg brutt loven. Jeg kan ha sex med ei på 17 helt lovlig, men hvis jeg fantaserer om det samme i et chatterom, har jeg brutt loven. Jeg kan la parteren min kle seg ut som en åtte år gammel jente og ha sex med henne helt lovlig, men om jeg har en livløs dukke til å fylle samme behov, har jeg brutt loven.
Kanskje. Hvis noen faktisk ender opp med å straffes for sexdukke-kjøpene. Det vil tiden vise. Kriminaliseringen av dukkene er ikke rettslig prøvd ennå, så kanskje ender dette opp i ingenting. I hvert fall for rettssystemet. For de personene som har fått politiet på døra, gjerne hengt ut for hele sitt lokalsamfunn, familie og kollegaer, er derimot livet fullstendig oppfucket. På grunnlag av at noen ikke liker deres tanker, og synes deres fantasier er ekle.
Det er et så stort overgrep mot nordmenns frihet at jeg nesten ikke finner ord. (Men bare nesten. Jeg har en tendens til å skrive langt likevel...)
En preventiv effekt?
På den annen side: hva om disse sexdukkene kan stimulere noen til å begå faktiske overgrep mot barn? Dette er Kripos sitt argument. De uttaler i en pressemelding:
«Kripos vurderer at det å bestille sexdukker utformet som et barn er en indikasjon på at de som bestiller dukkene har en seksuell tiltrekning til barn. Videre så er dukkene svært virkelighetsnære, og det er mulig at seksuell omgang med dukkene kan bryte ned barrierer mot å begå overgrep mot barn,»
Men har de noe grunnlag for å hevde dette? Nei. Psykolog Pål Grøndahl, som har jobbet med slik overgrepsproblematikk i mange år, sier at han ikke kjenner til noe forskning som tyder på en slik kobling. Jeg var selv i en debatt med Grøndahl og psykolog Thore Langfeldt på Universitetet i Oslo hvor temaet var nettopp animert barneporno, og det var felles enighet i panelet om at ingen av oss kjente til noe forskning som tydet på en slik klar sammenheng. Her fra en artikkel i Aftenposten om debatten:
Tvert imot viser den forskningen som foreligger at tilgang på barneporno kanskje forhindrer overgrep. Det legitimerer selvsagt ikke tilgang på ekte barneporno, altså reell dokumentasjon av overgrep, da dette per definisjon i seg selv vil medføre seksuelt misbruk av barn i produksjonen av slikt materiale, men det kan peke i retning av at tilgang på nettopp sexdukker eller animert barneporno kanskje kan ha en preventiv effekt.
Og hvis alt dette handler om preventive effekter, slik Kripos hevder, hvordan kan vi da tillate folk å fantasere om å ha sex med en hvilken som helst mann og kvinne? Hvis jeg fantaserer om å ha sex med Siv Jensen og Erna Solberg i en heftig trekant, hvorfor skal det være lov? De har ikke gitt sitt samtykke til det. Og med tanke på hvor utbredt seksuelle overgrep og voldtekter mot voksne faktisk er, må vi anse enhver seksuell fantasi som en vesentlig større risiko enn de noe mer marginale tilfeller av seksuelle fantasier om barn.
Men vent, du som leser dette tenker kanskje at vi selvsagt ikke kan forby fantasier om voksne, fordi vi vanlige, normale mennesker selvsagt ikke voldtar. Pedofile, derimot... de kan vi ikke stole på. Vel, igjen svkter denne logikken. Det begås et estimert 20-50 voldtekter i Norge hver eneste dag. I all hovedsak mot voksne, av voksne. Normale, hetero- og homofile menn og kvinner. De som er i samme gruppen som deg og meg. Jeg ville ikke stolt på oss om private fantasier og lyster skal ligge til grunn for mistenkeliggjøring.
Skal vi følge argumentet om at seksuelle fantasier eller ytringer kan føre til overgrep, burde vi altså forby erotiske noveller og sex på TV og film. Vi burde kriminalisere enhver seksualisert ytring om et annet menneske, uansett alder. Fordi med tanke på hvor mange voldtekter og overgrep mot voksne som begås hver dag, er det åpenbart at fantasier og seksuelle lyster er farlig.
Enkelte har også hevdet at all porno fører til voldtekt. "Porno = teori, voldtekt = praksis" - var et gammelt, feministisk slagord. En påstand som også mangler dekning i forskningslitteraturen. Ja, som faktisk er det rakt motsatte av hva erfaringene tilsier. Tilgang på lovlig porno reduserer mest sannsynlig overgrep og voldtekter. Å få leve ut fantasier i en virtuell virkelighet ser ut til å virke forebyggende.
Når det gjelder barnepornoens effekt på overgrep mot barn, er dataene likevel usikre, fordi det er for få solide studier og det er usikkerheter knyttet til statistikkene. Men når vi ikke har noe solide vitenskapelige data, og de beste data vi så langt har peker i motsatt retning av det Kripos selv hevder, fremstår det som grovt uærlig og villedende av dem å slå fast en slik sammenheng. Konsekvensene kan være at mennesker med slike lyster påføres så stor marginalisering, skam og manglende tilgang på offerløse måter å få utløp for sine fantasier på, at de ender opp med å begå et overgrep.
Psykolog Kirsten Holtmon Resaland har skrevet hovedoppgave om pedofili, og sier følgende:
En vanlig, feilaktig tanke ved pedofili der det begås overgrep, er «jeg kan ikke styre min seksualitet». Å framstille pedofili som farlig i seg selv, for eksempel ved å snakke om pedofili og overgrep som én og samme ting, vil sannsynligvis kunne støtte misforståelsen om at pedofiles seksualitet lever sitt eget liv, at de har mindre kontroll over seg selv enn andre. Dette igjen kan føre til at flere ender med å forgripe seg.
Det tristeste med dette er at det også er forbudt for mennesker med slike lyster å dele sine tanker og problemer med noen som kan forstå dem. For eksempel anonymt i et nettforum eller chat. Fordi hvis de snakker om sine lyster, har de brutt loven. Og hvor vanskelig vil ikke det gjøre det for pedofile å oppsøke hjelp når enhver ytring knyttet til slike lyster stoppes allerede før man har hatt mulighet til å utforske og lufte dem for andre? Det er tross alt slik vi blir kjent med oss selv. Det er slik vi utforsker vår egen hjerne, gjennom samtale og respons. Når vi stigmatiserer og kriminaliserer selv dette, radbrekker vi mulighetene for at disse menneskene lettere kan møte empati og hjelp.
Overgrep og statistikk
Det er riktignok funnet barneporno/overgrepsmateriale hos enkelte som har bestilt slike dukker. Men det er ikke spesielt overraskende. Har man en slik seksuell interesse for barn, er nok sannsynligheten stor for at man også utforsker dette på andre måter enn bare gjennom det relativt nye fenomenet med naturtro dukker. Det betyr likevel ikke at man kan anta at disse menneskene står i fare for å faktisk forgripe seg. Kanskje tvert i mot. Kanskje er det nettopp de som bestiller slike dukker vi bør frykte minst, fordi de har valgt å leve ut sin seksualitet på en måte som ikke skader barn? Dette er det segmentet av "pedofile" som har moralske sperrer og empati som hindrer dem fra å skade barn.
Det er kanskje de som aldri dukker opp på politiets radar vi bør frykte mest. Politiets reaksjon fremstår altså som kontraproduktiv.
Tilsvarende er det blitt hevdet at uforholdsvismessig mange som er tatt for besittelse av barneporno også har begått overgrep. Ergo bør også slike sexdukker være et faresignal. Men det blir statistisk feil å påstå, fordi det er en svært skeiv og mangelfull statistikk. De som laster ned barneporno eller bestiller sexdukker står i mye større fare for å havne politiets søkelys enn de som ikke gjør det. Ergo vil statistikken bare vise det lille segment av overgripere som bekrefter påstanden. Men om det store mørketallet av overgripere som ikke har lastet ned barneporno eller bestilt sexdukker, eller på annet vis har synliggjort sine lyster "offentlig", inkluderes i statistikken, vil tallene mest sannsynlig vise noe helt annet.
De fleste overgrep mot barn begås tross alt ikke av pedofile. De begås av noen uten pedofil parafili, og oftest av noen i nær omgangskrets eller familie. Faresignalene er i større grad fattigdom, psykiske problemer, rusproblemer og andre faktorer som skaper ubalanse og stress i livet, enn det å bestille en sexdukke eller kikke på barneporno.
Kvalmende konklusjon
Det er etter mitt syn vanskelig å finne et stykke lovverk som har flere paradokser og absurditeter enn nettopp lovene rundt seksualisering av barn. Uansett hvordan man vrir og vender på dem, ender det for ofte opp med å bli straff av folks tanker og ytringer, ikke straff mot faktiske eller sannsynlige planer om overgrep og handlinger.
Samtidig skal vi selvsagt lovprise politiet og Kripos for det arbeidet de har gjort med å avdekke reelle overgrep. Utfordringen er derfor å finne den nødvendige balanse mellom å kunne forebygge og forhindre overgrep uten at vi straffer tanker, ytringer og "virtuelle overgrep" - hvor ingen har tatt skade, og ingen med stor grad av sannsynlighet står i fare for å ta skade.
Dette handler nok mindre om reell frykt for overgrep enn om en følelsesmessig reaksjon og et ønske om å straffe det vi synes er ekkelt. I dekningen av disse sexdukke-sakene kan vi nemlig lese at tollere og politi føler seg "uvel" av synet av dukkene, at en toller "føler seg kvalm". Men det er da skrikende likegyldig hva disse menneskene måtte føle når vi snakker om nordmenns rett til å ha sine tanker, ytringer og seksualitet i fred - så lenge det ikke beviselig skader, eller står i umiddelbar fare for, å skade andre.
Det er fryktelig enkelt å ville forby det vi personlig synes er motbydelig, fordi det beskytter våre egne følelser og gir en følelse av moralsk overlegenhet. Vi er derfor dessverre i ferd med å skape et samfunn som gir stadig mindre frihet til ytringer andre kan føle som "krenkende" eller "ekle".
Når vi nå har sett de første sakene hvor folk er blitt siktet og/eller straffet for å ha chattet eller bare lest om temaer som andre føler er ekle, selv om det ikke er dokumentert noe hensikt om å gjennomføre handlingene i praksis, er vi på ville veier. Jeg er ikke i tvil om at det er mer ødeleggende for samfunnets samlede livskvalitet, åpenhet og trygghet når vi straffer tanker, ytringer og følelser, enn når vi lar folk få ha dem i fred. Men hvordan får vi snudd denne skremmende trenden? Jeg frykter at det er vanskelig. Vi vil neppe se den politiker som tar til orde for å endre dette. Et mindre salgbart politisk standpunkt er det vel vanskelig å finne.
Vi har allerede sett slippery-slope-effekten de siste årene. Stadig mer overvåking og stadig flere ting kriminaliseres og straffes under argumentasjon av å ville beskytte barn mot overgrep. Men heldigvis har jeg også blitt overrasket over å se mange kommentarer og reaksjoner på siste dagers medieoppslag om sexdukkene som er helt i tråd med det jeg selv har hevdet og skrevet de siste årene. Mange synes politiets reaksjon er feil. At det er et angrep på ytrings- og tankefriheten.
Kanskje det skyldes en stadig økende bevissthet rundt hvor verdifull og skjør ytringsfriheten er? Kanskje skyldes det den heftige debatten som har vært rundt religiøse krenkelser, terrorstøttende ytringer, og ikke minst en viss ny amerikansk presidents hyppige angrep på ytringsfriheten?
Det gir meg håp. Fordi hvis vi ikke beskytter retten til å tenke og ytre det vi selv synes er ekkelt og moralsk forkastelig, har vi ingen garantier for at ikke våre egne fantasier, lyster og ytringer straffes i neste omgang.
For hvis vi først forbyr slike fantasier, hvorfor ikke da også forby bdsm? Jeg mener, dette kan jo innebære ganske stor grad av "vold" 1). Eller kanskje vi skal forby wetsex og scat? Det er jo for mange kvalmende handlinger. Vi bør i hvert fall forby age-play. Noe annet er fullstendig ulogisk om man skal ta hensikten med lovverket på alvor. Og da kommer vi heller ikke unna at vi er nødt til å innføre forbud mot at voksne kvinner kler seg for ungdommelig sexy, fordi det er allerede forbudt i tekst, tegninger og animasjoner. Å la norske kvinner kle seg slik i virkeligheten henger jo ikke på greip. Kanskje dette burkapåbudet enkelte religiøse grupper vil ha likevel ikke er så dumt... gud forby at vi skulle tillate noe som kan vekke folks lyster.
Jeg tror ikke noen av oss ønsker oss et sikt samfunn. Og da må vi være tøffe nok til å sette foten ned når denne urett rammer andre. La norske menn og kvinner leke med sine sex-dukker, selv når de er utformet som barn. Det er fantasier få av oss kan identifisere oss med, og det ville derfor være så alt for enkelt å bare si "forby det - straff dem - så slipper vi forholde oss til det, og vi rammes jo uansett ikke selv". Men historien har vist oss hvor farlig det er å ofre andres frihet for å sikre det vi på stort sett irrasjonelt grunnlag oppfatter som egen trygghet og moralske overlegenhet.
Vi kan ikke senke skuldrene. Vi må ta den kampen hver dag. Selv for de som puler fiktive barn.
1) For ordens skyld: BDSM har ingenting med reell vold å gjøre da vi her snakker om samtykkende lek hvor den fysiske smerte, frihetsberøvelse, dominans eller tvang som påføres og brukes er gjensidig ønsket av begge/alle involverte parter.
