Kjære Kjetil Rolness,
Kan du slutte å fremstille menn som så lettkrenkede? Kan du slutte med den sutringen din? Kan du rope mindre og lytte litt mer? #Ikkeallemenn er så lettkrenkede og sarte som deg. Heldigvis.
Her er greia: Du vet, når en kvinne, ti kvinner, hundre kvinner står frem i media og forteller om sine opplevelser med menn, om tafsing, tilrop, forskjellsbehandling, seksuell trakassering og voldtekt, så blir jeg glad. Det vil si, det gjør meg ulidelig trist å høre om deres opplevelser, men det gjør meg glad at de forteller meg om verden fra sitt perspektiv. Fordi det gjør at jeg kan lære og bli bedre. Det gjør at jeg kan forstå mer om hvordan tilsynelatende uskyldige handlinger i mitt perspektiv kan oppleves som skremmende eller ubehagelig fra noen andres perspektiv.
Når så godt som samtlige av mine venninner forteller at de siden de var barn har opplevd at menn seksualiserer dem, klår på dem, frarøver dem sitt intellekt og likeverd ved å se på dem først og fremst som et potensielt knull, eller i det minste som en seksuell bekreftelse, så gjør det meg glad. Ikke for fordi jeg liker det jeg hører, men fordi det er et speil jeg som mann trenger for å kunne se meg selv.
Ja, når en skremmende stor andel av mine nære venninner forteller meg at de selv har opplevd voldtekt, alt fra brutale, voldelige angrep til påtvunget fyllesex eller å bli penetrert i søvne, så gjør det meg glad. Ikke der og da, ikke når de forteller meg om sine opplevelser, ikke fordi jeg unner dem de vonde opplevelsene, selvsagt ikke. Men i ettertid, når jeg kan bruke denne innsikten til noe nyttig, til å lære og forstå mer om andres liv, til å skjønne mer om hvordan sånt påvirker kvinners forhold til menn, da blir jeg glad.
Det er så mye jeg selv har sagt, det er så mye jeg har gjort, det er så mye jeg har skrevet, som jeg ikke forstod var dumt den gang da. Og jeg tror ikke jeg er verre enn noen andre. Jeg tror ikke jeg er annerledes. Jeg tror jeg er ganske gjennomsnittlig på det området. Jeg tror jeg er som menn flest. Og det er nettopp det som skremmer meg aller mest.
Det betyr ikke at jeg alltid er enig med det jeg hører. Det hender at jeg også hører historier hvor jeg også tenker at herregud, det der var da ingenting. Såpass må du tåle. Slutt å skap deg. Ikke vær et offer! Flørting er lov. Seksuelle tilnærmelser er lov - gitt riktig tid, sted og relasjon. Vi har lov til å være kåte, og vi skal kunne begjære hverandre. Men i blant oppdager jeg at jeg tok feil i min vurdering av det jeg ble fortalt. At min instinktive reaksjon som mann var skivebom. Fordi jeg hadde ikke gått i hennes sko. Jeg hadde ikke levd i hennes verden. Derfor tar det tid for meg å forstå, helt til jeg våger å senke Y-kromosomskjoldet og bare lytte.
Akkurat som jeg ikke fullt ut kan forstå hvordan hverdagsrasismen oppleves for nordmenn med mer melanin enn oss etniske nordboere. Eller hvordan hverdagstrakassering oppleves for homofile og transpersoner. Jeg har aldri kunne se verden gjennom deres øyne, og derfor er disse problemene stort sett usynlige for meg - med mindre jeg velger å lytte fordomsfritt og aksepterende. Norge i 2016 er et likestilt, inkluderende, ikke-rasistisk og homovennlig land. Og likevel lider så mange, hver dag, fordi vi ikke ennå har hørt og lyttet nok.
De færreste av oss er voldtektsforbrytere. Det er vi enige om. Men dette handler om noe mer. Om et samfunn, en verden som skader kvinner. Hver dag. Mange kvinner, ja kanskje de fleste, takler det helt fint. Det er jo bare sånn det er. Det er blitt en vane. Ingen psykologiske arr eller traumer. Men det påvirker oss alle likevel. Det gjennomsyrer vårt samfunn, fra valg av protagonister i film til spørsmål om barnepass rettet mot kvinnelige ledere. Fra kvinners trygghet på festivaler til russejenters trygghet på russetreff. Fra magasinforsider til kronikker i Dagbladet. Ja, du vet de kronikkene hvor kvinner mistenkeliggjøres, infantiliseres og harseleres med fordi de står frem og forteller om sine opplevelser.
Selv om de fleste kvinner tåler det, så er det likevel ikke greit. Det fjerner ikke problemet. Og det er ikke slik at vi hører for mye om disse problemene. Det er ikke slik at det er nok nå, at det er synd på menn som må høre hvor grusomme vi er. At det er urettferdig fordi #ikkeallemenn. Det er ikke slik at vi har tatt poenget, og at erfaringene som deles tilhører fortiden.
Nei, problemet er fortsatt at vi ikke hører nok om det. At ikke flere kvinner (og menn) står frem med sine opplevelser. At de få som faktisk gjør det må tåle å møte en kronikk eller Facebookpost fra Kjetil Rolness og andre som føler et behov for å fortelle verden hvor krenket de er over at noen våger påpeke det som er et omfattende mannsproblem i samfunnet. Det gjelder jo ikke oss. Det gjelder bare de andre. Mye av hinderet fra å kunne ha en konstruktiv debatt om dette er at vi alltid velger å se på ytterpunktene, der hvor vi ikke selv er. Når vi diskuterer rus blir ofte debatten banalisert til å omhandle rusmisbrukere versus alle oss andre. Det er misbrukerne som er problemet. Som har problemet. Alkoholikerne. På den måten kan alle vi andre som drikker alkohol definere oss selv bort fra problemet. Men det er et selvbedrag. Fordi selv om misbrukerne, alkoholikerne, de med de største problemene, er få, er det majoriteten, de som drikker moderat, du og jeg, som står for det meste av vold og helseproblemer i samfunnet.
Slik er det også med seksuelle overgrep. Det handler ikke kun om voldtekt. Om ytterpunktet. De som voldtar eller er blitt voldtatt utgjør en relativt sett liten gruppe, i den grad én av ti er lite. Det er alle oss andre, majoriteten, du og jeg, vi som bare seksualiserer kvinner moderat, direkte eller indirekte, bevisst eller ubevisst, som er det største problemet. Vi kommer aldri til å bli perfekte. Det er heller ikke noe mål. Til det er det for mange gråsoner og udefinerbare variabler. Men summen av alle menns små feiltramp blir likevel så problematisk at vi i det minste må strebe etter å bevisstgjøre oss selv og andre. Hele tiden.
Seksuell trakassering av kvinner er et enormt problem. Blant venner. I forhold. På arbeidsplassen. På byen. I taxi. På gata. I kommentarfelt. På Twitter. På Facebook. Det er en realitet vi alle trenger å ta til oss. Først når vi vedkjenner oss dette, kan vi endre atferd, lære våre egne barn opp til å bli bedre enn oss, undervise elever om grenser, holdninger og lover, og skape et tryggere og mer likestilt samfunn for alle.
Dette er bare min opplevelse. Dette er min lærdom. Ingen statistikker eller studier, fordi jeg vet du har lest dem før, Kjetil. Dette er bare hva jeg har hørt og sett. Og selv om det ikke er noe hyggelig å vedkjenne seg at man er en del av problemet, så forsøker jeg å gjøre nettopp det. Jeg prøver å ta det som en fuckings mann. Eller som en kvinne, fordi om det er noen som gjennom århundrer har måtte vise baller i et samfunn dominert av menn, er det nettopp kvinner.
Kanskje det er på tide at du gror et par baller selv, Rolness, fordi makan til sutring og krenkelseshysteri har jeg sjelden sett før. Det å lytte til kvinner er ikke så vanskelig. Og det er lærerikt. Nyttig. Du burde prøve det selv en gang.
