Unnskyld at jeg må skrive dette, og du trenger slettes ikke lese det. Men jeg har et behov for å skrive ut noen tanker. Noen refleksjoner om meg selv. Det har seg nemlig slik at jeg er mongo.

Det har tatt meg tid å forstå det. Det er ikke en erkjennelse jeg har gjort meg over natten, men gradvis har jeg blitt mer og mer bevisst på det. Jeg er mongo. Det har vært enkelte personer rundt meg som har hjulpet meg til å forstå det, men for det meste har jeg visst og oppdaget det selv. Jeg har kanskje bare trengt at noen turte å si det til meg og likevel være glad i meg.

Så – here goes…

Bymongo

198 13334295860 588 nI går kveld ble jeg bedt med ut på byen av en god venninne. En venninne jeg er glad i og setter veldig pris på. Vi har kjent hverandre i noe som faretruende nærmer seg 18 år, selv om vi ikke har møtt hverandre så fryktelig ofte de siste 15 av disse. Hun vet nok også at jeg er litt mongo. Kanskje derfor inviterte hun meg med ut for å treffe noen av hennes kollegaer, kjæresten sin og venner. Først ville jeg ikke. Jeg vet jo at jeg ikke liker å være sosial på den måten. Ingen vits i å lure seg selv. Møte en gruppe mennesker «ute på byen». Jeg får det nemlig ikke til. Det funker bare ikke. Men så overbeviste jeg meg selv enda en gang om at jeg burde prøve. Herregud, jeg er 37 år, 38 om to uker, og må da for svarte kunne fungere sosialt.

Men jeg gjorde ikke det. Ikke denne gangen heller. Det er så mye i hodet mitt som ikke fungerer på den måten det virker som om det fungerer hos andre. Jeg møter opp, hilser og smiler, men så stopper det. Jeg er der, men så er jeg ikke der likevel. Jeg hører hva andre sier, og jeg kan kose meg og le. Men inni hodet mitt så er jeg tusen steder på en gang. Mens noen forteller noe til meg kan jeg plutselig lytte til en annen samtale. Eller to andre. Og så mister jeg tråden på det som blir fortalt til meg, og så blir bare alt pinlig. Jeg analyserer hele tiden. Jeg er aldri til stede. Sånn fullt og helt. Det er en del av hjernen, la oss kalle det subhjernen, som alltid analyserer alt jeg sier og gjør. Og subhjernen er veldig kritisk. Veldig kritisk.

Jeg tenker på hvor armen min er plassert. Det vil si, subhjernen følger med på det. Burde den heller vært et annet sted? Kanskje jeg ikke burde ha hånden i ansiktet. Legge den på låret kanskje? Og jeg får så vondt i nakken av å sitte og se på folk. Stiv og ubehagelig. Etter en stund verker jeg. Men det kan jeg jo ikke vise. Burde jeg sitte rett opp eller lene meg bakover? Oi, nå har jeg bena i kors, det ser teit ut.

Subhjernen er veldig kritisk. Den hater stort sett alt jeg sier. Herregud så dumt!, sier den til meg etter hver setning jeg trykker ut. Så utrolig flaut, sier den til storehjernen. Den hjernen som føles som meg, på en måte. Selv om subhjernen også er meg. Egentlig en fin del av meg. Men jeg hater den litt likevel.

Etterhvert må jeg på do. Eller kjøpe noe å drikke. Men hvordan gjør man det? Når passer det seg å gå på do? Burde jeg si fra? Eller bare reise meg og gå? Samtalen går jo hele tiden så det blir aldri noen naturlig pause hvor det passer seg. Så jeg sitter og holder meg. Kanskje i et par timer. Kanskje mer. I blant går jeg aldri på do, men venter til jeg kommer hjem og holder på å pisse på meg. Det blir for mye oppstyr. Jepp, der var det ordet igjen. Oppstyr. Eller jeg kan sitte på en kafe og ikke klare å bestille mat selv om jeg holder på å sulte ihjel, fordi jeg klarer ikke finne ut hvordan jeg skal angripe det. Må man bestille ved disken? Kommer de til bordet? Jeg kan bli helt handlingslammet, så jeg sulter heller. Sitter til magen min knyter seg av sult, og så går jeg hjem og spiser en brødskive heller.

(Og selv om jeg sliter med å bestille en kopp kaffe, har jeg ingen problemer med å holde foredrag for mange mennesker, synge og spille på en scene, eller møte en kvinne på date. Forstå det den som kan.)

Enda verre er det å faktisk forlate et utested. Det er ikke få ganger jeg har sittet til alle andre har gått fordi jeg ikke vet hvordan man forlater et følge. Hvordan gjør man det? Må jeg si farvel til folk? Må jeg ha en grunn? Eller kan jeg bare si at nå vil jeg gå? Og igjen så passer det seg aldri. Ingen pause hvor jeg kan ta ordet og si at jeg må stikke. Så jeg blir sittende. Pissetrengt, sulten og stiv i nakken. Helt til alle andre har dratt eller skal dra. Da kan jeg også dra uten å lage oppstyr.

Det er fryktelig slitsomt.

Samtalen er også vanskelig. Jeg er født med en sånn stemme ingen hører. Den ligger i et toneleie som er uhørbart for folk flest. Kanskje stemmebåndet mitt er sånn at den produserer en rekke frekvenser som kansellerer hverandre ut. Jeg føler jeg snakker høyt, men jeg kommer ikke til orde. Hvordan tar man ordet? De andre klarer det. Praten flyter naturlig. Når de har noe å si, så sier de det. Og det funker. Jeg blir bare sittende og lytte. Er det dialekten min? Mumler jeg? Jeg forsøker å ikke gjøre det. Hvorfor får jeg ikke sagt noe?

For jeg er jo ikke teit. Jeg er mongo, ja, men ikke teit, selv om jeg er ekstremt god til å fremstå som nettopp det. Hvis noen leser denne bloggen tenker de kanskje at jeg virker som en velartikulert og oppegående fyr. Hvis noen møter meg i en sosial setting, så vil de tro jeg er teit. For jeg virker stokk dum. Har ingenting å bidra med. Og hvis jeg bidrar, så hører ingen meg. Derfor er det best å bare holde kjeft. Hver gang jeg klarer å bryte gjennom og faktisk si noe, så føles det pinlig. Subhjernen ler av meg. Og så blir jeg flau av meg selv. Kanskje rød i ansiktet.

Æsj. Det er det verste jeg vet.

20% autist?

Jeg tror jeg er litt autist. Neida, jeg vet at autisme er en alvorlig diagnose, og jeg har neppe den. Aspergers da. Men det blir også tullete å si, fordi det krever nok mer enn de tendensene jeg har. Tror jeg. Men det føles som om jeg er 20% autist. Og mange rundt meg kan nok skrive under på det. Jeg lever i en boble. Føler aldri at jeg når helt ut til folk. Muntlig riktignok. Skriftlig klarer jeg det, og det er nok mye av drivkraften bak denne bloggen, fordi her kan jeg prate mens folk lytter. Her har jeg en stemme folk hører.

Da jeg var liten hadde vi svært ofte besøk. Mine foreldre var og er veldig inkluderende og sosiale, og vi hadde familie, naboer, venner og fremmede på kaffebesøk hele tiden. Alle satt rundt stuebordet, i sofaer og stoler, og pratet. Men ikke jeg. Og hvor fant de meg? Jeg lå på ryggen under stuebordet. Alltid under stuebordet. Der var det trygt. Der kunne jeg ligge i fred og bare lytte. Ta til meg informasjon. Det har slått meg først de siste dagene hvordan det kan ha vært symptomatisk for den jeg er. Allerede da jeg var liten hadde jeg det best alene, under stuebordet, usynlig, omgitt av informasjon.

Jeg er en observatør. Jeg liker å observere. Se og lytte. Når jeg er på utesteder blir jeg sittende og kikke. Og det passer meg helt bra. Den rollen liker jeg. Observatøren. Men folk rundt meg finner det litt ukomfortabelt. De tror jeg kjeder meg. Har det fælt. De mest omsorgsfulle kommer og spør meg både en og flere ganger om jeg har det bra. Vil jeg ha noe å drikke? Kan de gjøre noe for meg? Men jeg har det helt fint der jeg sitter. Sitter og observerer. Ser på folk danse og prate. Lytte til det andre sier. Så lenge jeg ikke trenger å bidra selv. Eller late som om jeg er til stede. Jeg ønsker å være til stede uten at folk trenger bryr seg med det.

Derfor var det så godt å ligge under stuebordet da jeg var liten. Der fikk jeg være i fred. Bare lytte til samtalen som gikk over meg. Til jeg sovnet. Ja, for da gjestene var gått fant de som regel mongo-Gunnar liggende å sove under stuebordet…

Mongolisten

Det er så mye rart med meg. Jeg har vært så heldig å bli kjent med en jente som har blitt en viktig person i livet mitt. En venn jeg har blitt veldig glad i. Jeg har bare kjent henne i et år, men hun forstår meg bedre enn de fleste. Hun har pekt ut mange av mine mongo-sider, men liker meg likevel. Det føles godt. Med henne kan jeg leve ut min indre mongo uten skam.

Jeg ba henne skrive en liste over mongoting hun hadde oppdaget ved meg. Det gjorde hun med glede. Litt for mye glede kanskje.

(Forholdisme i tittel tilsiktet.)

Implementering av fokus i forhold til synliggjøring av mongohet

1. Hvordan du ser på ansiktet til den du snakker bare 5-10% av hva andre folk gjør.

(Normal oppførsel: Se mer på folk.)

Det er vanskelig å se på folk. Å se noen i øynene er som lyn som brenner seg langt inn i hjernebarken. Så merkelig. At noe så passivt kan være så smertefullt. I tillegg tror jeg at jeg hører dårlig, for hvis jeg ikke ser på leppene til folk har jeg ofte vondt for å forstå hva de sier. Så hvis jeg ser folk i ansiktet er det av vane som regel på munnen. Ikke i øynene. Jeg vet ikke om folk ser forskjellen. Om man kan avgjøre om jeg kikker dem i øynene eller ti centimeter lavere. Det må jeg spørre noen om en gang…

2. Hvordan du først somler kjempemasse mens andre venter på deg, og så plutselig bare strener ut når du er klar til å gå, uten å egentlig legge merke til om andre følger med.

(Normal oppførsel: Kommunisere at man går, evt vente mens de tar på jakke.)

Det er veldig autistisk oppførsel, merker jeg. Det lukter Rain Man lang vei. Og dette er en av de få tingene jeg egentlig ikke visste om selv før hun fortalte meg det. Men da hun sa det måtte jeg le, for jeg kjente meg så godt igjen. Vi kan sitte lenge på en kafé sammen, og hun sier at vi burde gå. Men så må jeg skrive ferdig noe på Macen først, så hun blir sittende tolmodig og vente, og begynner kanskje å lese noe for å få tiden til å gå. Og så plutselig, på ti sekunder, har jeg pakket sammen og er borte ved utgangsdøren mens hun sitter der og skjønner ingenting.

Herregud, jeg er så mongo.

3. At du stopper midt i resonnementer og til og med setninger og tenker deg om altfor lenge. Så lenge at det virker usannsynlig at du har tenkt å fortsette samtalen.

(Normal oppførsel: Snakke kontinuerlig så man ikke skal miste ordet/måtte gjennomleve stillhet på noe tidspunkt.)

Dette er nok den kanskje flest vil nikke gjenkjennende til. Huff. Jeg gremmes. Men akkurat sånn er jeg, og jeg vet det selv. Det er bare det at hjernen min fungerer så utrolig treigt. Jeg trenger så mye tid på å finne ut hva jeg skal si. Det er kanskje derfor jeg også er så dårlig å prate hvis jeg møter folk på et utested, som jeg skrev om lenger oppe. Andre mennesker er så flinke til å ha meninger om alt fortløpende. Men jeg må dvele ved alt. Jeg har ikke svaret, og må tenke meg om. Problemet er bare at det funker ikke i sosiale settinger med bakgrunnsmusikk og hvor folk er halvfulle. Der går praten fort og i ett. Dermed melder jeg meg ut og blir sittende i min lille boble igjen.

Men så prøver jeg å kompensere for det da, ved å si ting fort. Spille normal. Problemet er bare at hjernen ikke henger med. Og så må jeg stoppe og hente meg inn igjen. Da stopper verden litt opp, og jeg vet kanskje ikke hvor lang tid som går. Folk som ikke kjenner meg vil da kanskje tro jeg har falt helt ut, mens de som kjenner meg vet at de må vente. Vente ubehagelig lenge. For de vet at mongo-Gunnar kommer med mer om de bare smører seg med tolmodighet. Og det har de rett i. Det kommer mer. Jeg må bare finne ordene først, og glemmer å informere samtalepartner om det. Stakkars dem.

4. At du noen ganger ikke responderer på det som blir sagt til deg før noen timer eller samtaler senere.

(Normal oppførsel: Svare med en gang. Imidlertid kan det føre til dårligere svar, men hvis man vet at man trenger tid til å tenke på noe, ville normal oppførsel vært å si det. «La meg tenke litt på det og komme tilbake til det.» Manglende tilkjennegivelse av at du har fått med deg hva som er blitt sagt. Få utrop av typen: Oj, nææh, er det sant?! Jøssiball ol.)

Dette er et av mine største problemer. Som jeg skrev ovenfor så tenker jeg sakte. Og når hjernen min begynner å prosessere ting så stenger den ute verden. Veldig ofte forløper det seg slik: Jeg har hyggelig besøk, og vi sitter og snakker om mange ulike temaer. Dagen etterpå står jeg i dusjen, og så begynner jeg å tenke tilbake på ting som ble sagt. Jeg ser for meg at den besøkende fortalte noe interessant til meg, men så kan jeg aldri huske å ha respondert. Hva? Sa jeg ikke noe tilbake? Nei, jeg gjorde kanskje ikke det. Jeg bare tok innover meg hva som ble sagt, og så gikk jeg i dvale. Først dagen etterpå, eller en uke senere, kan jeg føle for å respondere. Da har hjernen fått jobbet litt med saken, og jeg er klar for å dele en mening.

En samtale med meg burde foregå asynkront. Den besøkende kan fortelle alle sine ting, og så gå hjem. Så trenger jeg noen dager til å la hjernen prosessere denne informasjonen og gjøre seg opp meninger om det som er sagt. Så kan vi ha nytt kaffetreff hvor jeg får komme med mine tilbakemeldinger. Slik fungerer hjernen min.

Det er også sant det hun sier om at jeg gir lite verbale tilbakemeldinger. Jeg gir lite uttrykk for overraskelse, glede, sjokk, nysgjerrighet osv. Folk kan fortelle meg at de så en mann bli spist av en ulv da de var på vei til meg, og jeg bare smiler så vidt. Inni meg er jeg imponert, og tankene går aktivt. Men utad glemmer jeg å vise det som skjer inni meg. Jeg glemmer at jeg kanskje burde respondere med noe entusiastisk. Hva, er det sant? Jøss. Men nei, jeg bare absorberer informasjonen og innbiller meg at dialogpartneren forstår hvor henrykket jeg egentlig er inni meg.

Jeg må være så utrolig slitsom…

5. Sosialt uheldige tics.

Ja. Det har jeg sett på videoopptak av meg. Jeg tar meg veldig mye i ansiktet. Veldig mye. Biter meg i leppene. Trykker og drar i nesen og skjegget. Jeg sitter hele tiden og tramper med føttene eller dunker med fingrene. Spesielt om noen stiller meg et spørsmål eller jeg får fokus på meg med flere til stede. Da må jeg gjemme alt ubehaget og forsøke å virke rolig, og så kanaliseres det til en annen del av kroppen, kanskje føttene under bordet som nesten vrenger seg så hardt inn i hverandre at anklene brekker. Jeg hater når anklene brekker.

6. Smiler nesten bare når du faktisk morer deg eller er glad for noe, ikke for å være høflig sånn som oss andre.

Men det er utenpå. Jeg smiler nemlig veldig mye. Inni meg. Det er noe jeg har oppdaget de siste par årene. Det jeg føler inni meg og det jeg uttrykker på utsiden er svært ofte ikke i synk. Nå som jeg har begynt å tenke på det merker jeg det så godt. Jeg sitter og prater med noen, og så sier de noe som er morsomt. Og jeg smiler. Tror jeg. Men så kjenner jeg etter i kinnene. Gjør en forsiktig bevegelse med kinnmusklene for å kjenne hvilken posisjon de er i. Er de i smileposisjon? Jeg tror at de er det. Men nei, de er ikke det. Munnen min er nøytral. Og nøytral hos meg ser ofte litt sur ut fordi jeg har sånn nedovermunn. Herregud, jeg smiler jo ikke! Jeg tror at jeg smiler, men så gjør jeg det ikke. Stakkars folk som har måtte kommunisere med meg i alle disse årene. De må jo tro jeg er så utrolig sur. Men jeg smiler inni meg! Og nå må jeg aktivt trekke i smilemusklene for å få ansiktet til å matche det smilet jeg har inni meg. Noe som sikkert bare ser falskt ut.

Argh, jeg er så mongo. Hvorfor kan jeg ikke en gang håndtere helt grunnleggende kroppslige reaksjoner?

Og så er det nok sant som hun sier. Jeg er dårlig til å smile og le bare for å smile og le. Når jeg gjør noe så er det ekte. Jeg er veldig dårlig på alle de greiene som gjør at folk fungerer sosialt sammen. Som smalltalk. Og å vise hengivenhet og entusiasme. Smile for å være hyggelig. Men jeg er hyggelig. Jeg er snill. Jeg vil så gjerne bli oppfattet som trivelig. Men så er det noe som ikke funker.

Kanskje jeg lå under det stuebordet alt for mye. Kanskje jeg gikk glipp av en grunnleggende sosial trening som gjør at jeg nå mangler disse helt basale egenskapene som alle andre har.

Jeg skulle ønske jeg kunne gå ut og drikke øl og prate med folk slik alle andre kan. Men jeg får det ikke til. Hvorfor i all verden får jeg ikke til det? Hvor og når lærte andre mennesker disse sosiale kodene jeg aldri har fått med meg? Det er vel ikke umulig at det har noe med at jeg stort sett satt alene fra jeg var 16 til 20 og skrev dikt, laget musikk, leste bøker, programmerte eller lastet ned toppløsbilder av Cindy Crawford over et tregt modem. Jeg var aldri på en eneste fest. Sånt hjelper ikke, vettu.

På den annen side har jeg endt opp som ganske kunnskapsrik, datakyndig, musikalsk og skrivefør, noe mange misunner meg. Kanskje det var verdt det likevel. Jeg vet ikke.

Mongomodig

Duty callsMongo-Gunnar er slitsom, men så fører det kanskje til noen utilsiktede gode egenskaper. For eksempel har jeg en veldig Sheldon Cooper-aktig tilnærming til sannhet.

Et par eksempler. For en tid tilbake skrev redaktøren i Tidsskrift for Den norske legeforening en artikkel om HPV og HPV-vaksiner som jeg ikke mente var helt korrekt. Så da sa jeg fra om det. Jeg skrev en bloggpost, og senere en kommentar som kom på trykk i Tidsskriftet, hvor jeg irettesatte redaktøren av det samme tidsskrift. En redaktør med medisinsk spisskompetanse på det hun uttalte seg om, mens jeg bare er en selvlært datamann.

Wow, det er modig gjort!, sa mange. Åh?, sa jeg. Hvorfor er det modig? Hun skrev jo noe som var feil, og da må jo jeg korrigere henne. Ville ikke alle gjort det?

Eller den noe ferskere «sjokogate» hvor jeg, på tross av trusler om millionsøksmål og risiko for å bli utsatt for andre ubehageligheter, valgte å publisere informasjon i bloggen min som jeg mente var viktig for ytringsfriheten og for rettferdigheten.

Modig!, sa mange. Åh?, sa jeg. Jeg så at urett ble gjort, og da må jeg si fra om det.

Dette er ikke falsk ydmykhet. Det er sånn hjernen min fungerer. Jeg forstår virkelig ikke hvorfor noen anser slike ting som modige. Jeg gjør bare som Sheldon Cooper i The Big Bang Theory ville ha gjort. Han forstår ikke de sosiale koder, og skjønner ikke når han sårer noen eller sier noe upassende. Hvis det er faktamessig korrekt så må det sies. Sånn er til dels jeg og. Ikke så håpløs som Sheldon, men jeg har tendensene. Det er flere som har blitt oppgitt over meg fordi jeg ikke klarer å la det som er formelt korrekt vike for det som kanskje bør sies for at folk skal føle seg vel – selv om det er feil.

Noen vil altså si jeg er modig. På den annen side ville jeg ikke vært den første til å redde noen ut av et brennende bilvrak. Til det fungerer hjernen min for sakte. Jeg ville trengt tid til å vurdere alle muligheter først, og vurdere om andre var bedre egnet enn meg til å ta grep i situasjonen. En dårlig egenskap. Men i de litt mer asynkrone og myke «heltedåder» kan jeg være en prins – uten helt å forstå det selv.

Vil, men får det ikke til

Jeg nevner dette fordi jeg tror det henger litt sammen med hvordan min hjerne fungerer sosialt sett. Den mangler noen moduler som gjør at folk flest fikser de sosiale greiene. I saken hvor jeg blogget om alkohol og foreldreansvar så siterte jeg noen tvitrere, noe som falt i dårlig jord. Et par av dem antydet at jeg gjorde dette for å hevne meg for noe de hadde tvitret noen måneder tidligere i en annen debatt. Uforståelig. Sånn funker ikke jeg. Min hjerne har ikke de sosiale koblingene som gjør slikt mulig. Jeg besitter ikke noe kartotek over hvem som er hvem, med karakterbøker på folk, og oversikt over hvem som har gjort hva, og hvem jeg liker og ikke liker. Jeg husker sjelden hvem en person er to minutter etter at jeg har hilst på dem. Jeg er håpløs med navn, håpløs med ansikter.

Slikt bryr meg ikke. Det er en del av virkeligheten jeg ikke har noen interesse for. Det vil si, jeg bryr meg egentlig, bevisst sett. Jeg liker folk, elsker folk, og vil gjerne få det til. Jeg ønsker å klare å være sosial, fordi jeg liker å prate, liker å omgås gode mennesker. Men de deler av hjernen min som skal håndtere sånt bryr seg ikke. Og da hjelper det lite hvor mye jeg bevisst sett vil, virker det som…

Jeg har bodd mesteparten av livet mitt på et knøttlite sted med bare noen hundre innbyggere. Et sted hvor alle vet alt om alle. Unntatt meg da. Det vil si, alle visste mye om meg, og jeg har vel forstått at det ble snakket mye om meg i krinker og kroker. Men jeg brydde meg fint lite om andre. Eller hva som ble sagt om meg bak min rygg, for den saks skyld. Jeg visste ikke hvem av mine tidligere klassekamerater som bodde på Tonstad. Ante ikke om de var gift eller hadde barn, eller hva de jobbet med. Jeg fulgte ikke med, fordi folk i periferien ikke bryr meg. Det gjorde det ekstra vanskelig å drive smalltalk, fordi jeg hadde ikke noe å snakke om. Jeg kunne snakke om store filosofiske eller vitenskapelige spørsmål, men ikke om bygdesladderen, fordi den brydde meg ikke. Og jeg bryr meg ikke om fremmede heller. Jeg er fullstendig uinteressert i hva folk driver med, og når jeg skal «smalltalke» med folk så er det så smertefullt. Jeg har nøyaktig null interesse for andre. Mennesker engasjerer meg ikke.

Annet enn de jeg møter one-on-one. De jeg finner interessante. De som er nær meg. De jeg bryr meg om. Slike mennesker bryr jeg meg veldig mye om. Og det er nok her jeg skiller meg fra en autist, fordi jeg mangler ikke empati. Tvert i mot mener jeg å ha svært mye av det. Jeg føler andres smerte veldig godt. Alt for godt. Noe som igjen er et handicap, fordi jeg er så redd for å såre noen. Jeg hater å se at andre har det vondt. Jeg vil heller gå til grunne selv heller enn å la noen føle seg utilpass.

Jeg kan være hard mot de harde når de fortjener det, når det er dumskap eller ondskap. Det er jeg ofte her i bloggen. Men for det meste er jeg latterlig ydmyk og raus. Jeg anstrenger meg så langt jeg kan for å undergrave meg selv for å slippe å se andre ha det ukomfortabelt eller vondt. Bestiller jeg mat på en restaurant og får noe helt annet enn det jeg bestilte, så sier jeg ikke fra. Jeg får så vondt av den stakkars servitøren. Da jeg var og holdt et foredrag i Tromsø for noen måneder siden bodde jeg på et hotell, og der bestilte jeg meg en dyr middag på kvelden. Det kostet over 300 kroner for noe lammegreier som så flott ut. Men kjøttet var frossent inni. Og da servitrisen spurte meg om maten smakte, sa jeg selvsagt at ja, det gjorde den. Idiotisk? Ja, jeg vet. Man bør jo si fra. Men jeg klarer det ikke. Jeg får så vondt av dem, stakkar. Det er ikke måte på hvor drøye ugjerninger jeg har tilgitt fordi jeg heller vil lide selv enn å se gjerningsmannen ha det vondt.

Mennesker som er flinke til å være sosiale har nok også et mye bedre personminne. De har evne til å huske personer, og huske hva de har gjort. De har en relasjonsdatabase (pun intended) i hjernen for å kartlegge og administrere sine sosiale relasjoner. Det er nyttig. Da kan de lettere smalltalke fordi de vet litt om alle. De har et slags mentalt kart over folk. Men det fører nok også til mye mer intriger. I alkohol-saken så mente altså et par personer at jeg hevnet meg for noe som hadde skjedd for lenge siden. Noe jeg ikke en gang kunne huske. Visstnok tvitret av personer jeg ikke vet hvem er. Jeg bryr meg ikke om sånt. Jeg er aldri langsur.

Folk kan fucke meg så usedvanlig hardt, men to uker etterpå kan jeg ha glemt om vi var venner eller fiender. Sånne ting fyller ikke hjernen min. Det er uinteressant. På godt og vondt. Det gjør det vanskeligere å fungere sosialt, men det gjør meg nok også raus, fordi jeg nesten aldri holder folks handlinger mot dem i ettertid. Alle får starte med blanke ark hos meg, ikke fordi jeg er så godhjertet, men bare fordi sånne ting ikke fester seg særlig i hjernen min. Alle får nye sjanser.

Mongoblogg

Så ja, jeg er mongo. Men mongoheten gjør at jeg har denne bloggen. At jeg har en hjerne som bryr seg mer om fakta, sannhet, kunnskap, og forståelse av verden rundt meg, heller enn perifere mennesker, sladder og intriger. Jeg tenker treigt, noe som gjør meg til en dårlig samtalepartner, men jeg tenker godt. Og når jeg får tatt den tid jeg trenger til å skrive om det hjernen min har tygget ferdig, så liker folk det. Eller hater det. Men det er to sider av samme sak.

Jeg er ikke redd for å blogge om kontroversielle temaer, fordi min Sheldon-hjerne gjør at jeg må si fra om det jeg mener, selv om det gjør meg både upopulær og mistenkeliggjort. Og jeg skulle vel egentlig ønske at folk flest var litt mer sånn. Brydde seg litt mindre om hvem og litt mer om hva. Litt mindre om hva man føler er sant, og litt mer om hva som kan dokumenteres å være sant. Og så deretter si det, høyt og tydelig, uten å være så livende redde for å bli upopulær eller at noen skal føle seg «krenket» – dette innholdsløse begrepet som folk bruker som vern mot kritikk. Det tror jeg hadde gjort verden til et litt bedre sted… Men helst uten all mongoheten min da. Heldige er de som både kan kan være litt Sheldon og samtidig fungere sosialt.

Og jeg vil beklage til alle rundt meg. Alle som tror jeg er sur eller uinteressert. Jeg er som regel ikke det. Hvertfall ikke om jeg er one-on-one med noen. Da er jeg med. Jeg bryr meg. Men jeg faller litt ut og trenger tid.

Jeg vil også beklage til alle jeg var uspiselig ovenfor i mine første 30+ leveår. Jeg var uspiselig fordi jeg trodde ikke det gikk an å like meg. Så heller enn å gjøre meg selv elskelig, gjorde jeg meg selv uspiselig. Det funket som et bra vern. Da passet jeg må at ingen fikk sjansen til å ikke like den jeg egentlig var, ved å være så bevisst uspiselig at jeg heller kunne skylde på det. Først da jeg passerte 30, og kanskje enda noen år, begynte jeg å få troen på meg selv. Først da begynte jeg så smått å tro at noen kunne like meg. Og da jeg endelig turte tro på det, så turte jeg også være rausere mot andre. Jeg lot vernet falle. Jeg blottla meg selv. Og da oppdaget jeg at mange faktisk likte meg. På tross av min indre mongo.

Sånn. Da var det satt ord på det også. Temmelig mongo gjort, ikke sant?


Oppdatering: Dette bildet passer meg kanskje bra…

How to care for introverts

  • Bjørn T.

    «Normal oppførsel» på pkt 3 (Normal oppførsel: Snakke kontinuerlig så man ikke skal miste ordet/måtte gjennomleve stillhet på noe tidspunkt.) Kan ignoreres, gjerne opp til nivået å aktivt motarbeides, også i sosiale settinger. Det er n grunn til at det heter «tom»prat…

  • Dette var både nydelig og morsomt, og litt sårt – men mest av alt en herlig hilsen til alle oss mongoer. Takk!

  • Antidamen

    Helt fantastisk bra ~ selvinnsikt er uhyre interessant, spesielt for en selverklært mongo, pinlig klar over sine «feil», men ute av stand til å endre på det/oppføre seg naturlig korrekt :) Kjenner meg veldig igjen her.

  • Eg kjenner meg delvis igjen.Eg kan prata i veg om alt mogleg, viktig og uviktig. Men om det gjeld verkeleg viktige ting fungerer hjernen som sirup,og eg vert sitjande skremt og slita med å få sagt noko som helst. I tillegg trur eg at alle andre har eit så mykje rikare indre liv enn meg at det eg eventuelt skulle fått fram berre er overfladisk vas uansett. Strålande at du deler med deg om dette.

  • Dette var innmari moro lesing. Litt fordi at jeg kjenner deg kanskje litt bedre? Men mye fordi jeg kjente meg igjen på flere punkter enn du tror.

  • Nå ha jeg aldri møtt deg, men i saltklypa høres du hvertfall snill, umongo og sammenhengende ut. Fortsett med bloggen. Ikke beklag, de personene du har rundt deg liker sikkert at du selv syns du er mongo.

  • jeg kjente meg også veldig godt igjen i mye av det du skriver her x) du er nok ikke den eneste som er litt Sheldon skal du se.. det er jo ikke helt uten grunn at man som regel bare skravler på internett xP men ja.. jeg syns det er fint med sheldon’er jeg :)

  • Annika

    Du er den jeg vet om som er flinkest til å være seg selv, på alle vis. Og mulig dette er å banne i kirka, men jeg syns du er en god samtalepartner. Mulig det betyr at jeg også er litt mongo…?

  • Punkt 1: Tips til å vinne enhver stirrekonkurranse, fokuser på området midt mellom øynene til motstanderen. De skal vistnok ikke kunne se forskjell på det og å se de rett i øyet :)

  • Morild

    Har du vurdert om du er høysensitiv (eng. highly sensitive person) ? Jeg er det, og jeg kjenner meg veldig godt igjen i beskrivelsen din her.

  • Ha du søkt litt på nettet etter «introvert pride»?

    Og en ting – er du nærsynt? I tilfelle er det en teknikk som går ut på å «slippe opp» øyemusklene, liksom fiksere på veggen bak personen du skal «se i øynene». Du ser lite/ikke filla mens den andre personen trur du er sååå nær og personlig.

    Når det er sagt – hvis du er av oss som er både introvert og sjenert – det ække noen god kombinasjon.

  • K

    Takk. Dette beskriver flere enn du tror.

  • Jeg er nærsynt ja. Skal forsøke øyetrikset ;)

    Jeg er heldigvis ekstremt mye mindre sjenert nå enn jeg var for bare noen år siden. Har jobbet ganske bevisst med det de siste 3-4 år. Satt meg selv i mange situasjoner jeg ellers ville unngått, nettopp for å tvinge meg selv til å takle dem. Så nå er jeg egentlig ikke særlig sjenert lenger. Men jeg får ikke helt til å funke sosialt likevel.

  • Leste litt om det (og tok en online test), men kjente meg ikke helt igjen der. Jeg er heller stort sett veldig laidback og avslappet, håndterer stress bra og lar meg ikke plage av forstyrrende elementer i omgivelsene eller sterke inntrykk.

  • Takk, skal prøve :-)

  • Takk, det satte jeg pris på å høre! :-)

  • Melle

    Du er ikke mongo. Du er bare høyt intelligent og fungerer på et annet plan!

  • Kjempefin bloggpost Gunnar.
    Jeg er glad du er slik jeg. Du er så behagelig å være med.

    Enkelte av de egenskapene tror jeg alle har forresten. Enten det eller så er jeg litt mongo også om enn ikke på helt samme måte :P

  • Rudolfine

    Herlig lesning!
    Og så godt at det også finnes noen som deg.

    Kjente meg igjen litt i noe, også…..

  • Men hvorfor faen skal vi «få det til å funke sosialt» på de ekstrovertes premisser, selv om de er i flertall?

    Hvis jeg forsto deg rett, opplever også du av og til å kunne sitte og snakke om skikkelige ting med noen i timesvis? Jeg sier ikke at alle ekstroverte er ute av stand til det, men det er ganske mange av dem som aldri opplever dette – fordi de er for opptatt av å «spille det sosiale spillet» eller hva faen det er de holder på med.

    Og tenk på alle de sosialt dyktige som faller sammen i frykt når de skal forholde seg til mange mennesker; holde en tale i et femtiårslag (for å ta noe litt mellom oss), en begravelse; legger fram noe en kan i jobbsammenheng osv.

    Har jeg rett så kan også du gjøre dette uten at det er noe veldig farlig? Det er etter min erfaring (jeg trente også bort det mest alvorlige av sjenerthet da jeg var 18-20) noe «folk flest» ikke kommer i nærheten av å greie. Da er det de som har det sosiale handicapet.

  • Ja, jeg er ikke lenger særlig nervøs for å holde foredrag, fremføre sang/musikk på en scene, gå på date, eller andre rare ting jeg finner på som folk flest aldri ville tørre å gjøre. Det er liksom de mainstream sosiale greiene, sitte på pub med masse bråk og diskutere overfladiske ting, jeg ikke takler.

    Å derimot sitte med en person og prate i timesvis går helt fint, selv om jeg har de pausene og trenger timer og dager på å tygge ferdig hva jeg mener om en sak slik at jeg føler jeg kan svare fornuftig, samt er for dårlig på å gi respons til folk i samtaler. Men mange liker meg jo slik jeg er også, så det handler vel bare om hva man forventer av motparten også.

    Problemet mitt er vel bare at folk flest møtes på de premisser jeg ikke liker, nemlig «en øl ute på byen». Selv skeptikertreff har jo slik karakter, og har derfor en form jeg egentlig mistrives veldig i. Jeg er ikke usosial, jeg er glad i folk, men jeg liker bare å ha ro og tid til å gå i dybden, ikke spille sosiale spill og være overfladisk.

  • Siv T

    Så bra skrevet,fin lesing på morgenkvisten.Kjente meg igjen i veldig mye av det du har skrevet.

  • Gratulerer! Du er en geek du óg! :-) Noen av oss ga opp diplomatiske evner og andre sosiale goder da vi fant ut at vi ville være geeks istedenfor. Og vi har det stort sett best i andre geekers(!) nærvær.
    Om jeg ikke nødvendigvis kjenner meg igjen i alle beskrivelsene dine skjønner jeg deg fullstendig.

  • Kristine Lowe

    Godt skrevet, men «mongo» er vel å ta litt hardt i? Jeg synes ikke det du beskriver høres så uvanlig ut, selv om det er fint at du beskriver det så godt siden ikke alle introverte er komfortable med å sette ord på det offentlig. Jeg hadde en interessant diskusjon om det på G+ her for en tid siden, som begynte med hvorvidt bøker lærer deg hvordan å være alene men som umiddelbart gled over i en diskusjon om introverte. Thomas Baekdal anbefalte boken «The Power of introverts in a world that can’t stop talking», som jeg bare har lest omtaler av. En annen anbefalte Guardians test ift hvorvidt du er introvert eller ikke http://www.guardian.co.uk/science/quiz/2012/mar/13/quiz-are-you-an-introvert I den endte jeg opp som ambivert, en betegnelse jeg aldri har vært borti før, selv om jeg vanligvis ender opp som ENTP i Myers-Briggs tester. Men greia er vel at vi alle er et eller annet sted på skalaen fra introvert til ekstrovert – å mislike overfladiske sosiale settinger er alt annet enn unikt – eller som det heter på slutten av den testen:
    As Jung felicitously put it, “There is no such thing as a pure extrovert or a pure introvert. Such a man would be in the lunatic asylum. Å finne sin hylle her i llvet handler vel kanskje om å komme til et punkt hvor man lærer seg å utnytte sine styrker – for det er jo styrker og svakheter både i det å være ekstrovert og i å være introvert – og er komfortabel med å være den man er?

  • Siri

    Gunnar, dette var fint og morsomt å lese. Så ærlig og fult av selvinnsikt, jeg tror at flere av oss har tendensene i større eler mindre grad (muligens mindre) jeg kjenner meg igjen:D Ha en fin dag.

  • Jeg likte det siste bildet der, det lærte meg noen nye triks i forhold til jobben min som barnevernpedagog. Møter mange ungdommer som er innadvendte, og også autister.

    Når jeg leser det du skriver tenker jeg:

    1) Mye av det du beskriver synes jeg ligner på autistiske trekk, nærmere sagt Asperger Syndrom. Men som du sier selv, så stemmer det ikke helt i forhold til at du har mye empati, du har en veldig god selvinnsikt og finner det uproblematisk å forelese etc. Og også det at du faktisk har klart å arbeide med deg selv. Kanskje du rett og slett har blitt for lite eksponert for sosiale settinger i barndommen/ungdommen, og deretter har levd slik du har gjort før?

    2) Jeg synes du er modig (jah, modig) som deler dette. Og som du ser i kommentarfeltet så er det mange, mange som har det litt på samme måte som deg. Vi er vel kanskje alle mer eller mindre innadvendte og usikre. Jeg fungerer som regel greit i sosiale settinger, men jeg faller ufattelig lett ut. Og da må jeg late som jeg følger med. Som regel klarer jeg heldigvis å samle opp noen stikkord her og der, som jeg kan formulere svar med, når noen spør meg om noe.

    3) Vær deg selv, du. Og vær stolt av det. Synes du høres ut som et godt menneske og en real fyr!

  • Gjøran Jakobsen

    Godt skrevet, Gunnar!

    De fleste «mongo-trekkene» du beskriver er ting jeg kjenner meg utmerket godt igjen i. Jeg opplever, akkurat som deg, å være den som fint kan engasjere seg i en samtale med 1-2 personer, men som faller fullstendig utenfor i gruppesamtaler – spesielt i smalltalk-dominerte sosiale settings hvor en påstands gyldighet avhenger av dens underholdningsverdi og ikke av dens sannhetsgehalt. I likhet med deg har også jeg kommet frem til at det ikke er fordi jeg ikke har noe å bidra med, men fordi jeg trenger det lille ekstra sekundet til å kvalitetssjekke det jeg skal si – hvilket er nok til at noen andre rekker å overta ordet – og ikke minst at jeg tydeligvis har en stemme som av en eller annen grunn ikke høres. Når jeg først klarer å komme til ordet i en gruppediskusjon, opplever jeg ofte å ha folks oppmerksomhet til jeg er ca. midt i setningen, hvorpå noen andre avbryter, og alle snur seg mot vedkommende uten å tenke tanken på at dette egentlig var ganske uhøflig. Har forsøkt å spørre folk hvorfor dette skjer, men enten har de «ikke lagt merke til det», eller så er jeg en sutrekopp, eller så blir de provoserte og hopper i skyttergraven fordi jeg er freidig nok til å insinuere at de er uhøflige.

    Mange av de spesielle egenskapene du beskriver er åpenbare Asperger-trekk, selv om de langt fra er nok til å stille en diagnose (det er en ganske omfattende affære). Caroline Strimp skriver i sin kommentar at Asperger ikke er konsistent med å ha mye empati, men det er ikke nødvendigvis sant. Folk med Asperger opplever fra tid til annen å bli omtalt som sosiopater på grunn av tilsynelatende mangel på empati, men faktisk er de ofte sosiopatens direkte motsetning. For å vise empati kreves det først at du forstår hva et annet menneske føler, og dernest at du bryr deg om det. Sosiopaten skjønner hvordan folk har det, men bryr seg ikke – aspergeren bryr seg i massevis, men forstår ikke hva folk føler. Personer med Asperger har altså (vanligvis) ikke vesentlig mindre empati for andre – de havner bare oftere i situasjoner hvor de ikke forstår at empati er på sin plass.

    Selv hadde jeg aldri hørt om Asperger før en kollega nevnte det for meg (hun har enda tydeligere Asperger-egenskaper enn meg), og det var for meg en interessant opplevelse å lese seg litt opp på dette syndromet. Det ga meg mange aha-opplevelser, for jeg kjente meg igjen i stort sett alt. Det sies at diagnosekriteriene for Asperger enkeltvis er vage nok til at de fleste vil kjenne seg igjen i noen av dem, men her var det fulltreffer på nesten alt! Jeg tok meg likevel aldri bryet med å bli utredet for Asperger, så jeg vet fortsatt ikke om jeg faktisk har syndromet. Men for meg er det ikke det som er hovedsaken – det finnes ikke noen kur mot det uansett, så diagnosen er i seg selv ikke så mye verdt.

    Det som derimot var en glede for meg, var at det dukket opp en plausibel forklaring på hvorfor jeg er så åpenbart forskjellig fra alle andre. Å se at det finnes andre som meg, og at det finnes teknikker man kan bruke for å takle omgivelsene bedre dersom man bare er oppmerksom på hva som foregår, har endret livet mitt til det bedre. Jeg har fortsatt ikke en stor omgangskrets, men jeg takler nå i alle fall livet lettere, og irriterer meg i mye mindre grad over at jeg er «mongo», for å bruke ditt ord. :) Som Kristine Lowe skriver lenger ned her, så handler det om å finne sin plass i livet, og komme til det punktet hvor man blir komfortabel med den man er. Ikke alltid like lett, men det fritar oss ikke fra ansvaret for å prøve så godt vi kan!

    Har for øvrig fulgt bloggen din i et par år nå, og det er nettopp den kompromissløse, sannhetsorienterte stilen din som gjør bloggen til en av de beste i landet. Så hold fast på din «indre mongo», i alle fall i bloggsammenheng, og keep up the good work! :)

  • Knut-Sverre Horn

    Uten forkleinelse for dine utallige gode bloggposter: dette var en av de mest interessante. Fascinerende, nyansert og ærlig. Takk! (Og ja, en viss grad av gjenkjennelse hos meg også.)

  • JOJO.

    Kjenner meg igjen i mye av dette – og det tror jeg mange andre også gjør. Men ila årene lærer man inn nye og mer hensiktsmessige måter å være på/ handlingsmønstre – og øver seg på det kanskje. Øving gjør seg alltids:) Men så er det dette med at mange kommuniserer mye bedre med en eller to personer i stedet for en gruppe. I en gruppe blir det som du sier av og til viktig å være frampå – ta ordet – improvisere. Kjempeartig med de rette folka. – Har sansen for kjæresten din som sier det som det er – og gir deg konstruktive tilbakemeldinger. Det trengs både her og der det:) – Alle har sitt, på både godt og vondt.

  • Christian

    Denne TED-videoen passer også bra:

    «The power of introverts»

  • Takk for en fin kommentar.

    Jeg faller nok kanskje utenfor enkelte «typer» fordi jeg så aktivt har forsøkt å jobbe mot det de siste årene. For 5-10 år siden ville jeg nok mye tydeligere ha vært klassifiserbar, men de siste 3-4 år har jeg veldig aktivt jobbet med å utfordre meg selv, min sjenanse og min usikkerhet, og fremstår nok derfor for mange som både trygg og selvsikker, noe jeg egentlig også føler meg i dag.

    Jeg kunne nok også skrevet mye mer og nevnt trekk som også er «aspergers», f.eks. et ønske om system, rutiner, orden osv, selv om det er _langt_ fra OCD. Men det viktigste er nok kanskje dette behovet for å gå i dybden, og at jeg derfor ikke liker samtaler eller omstendigheter som blir overfladiske. Og med overfladisk mener jeg nok en del dypere enn bare smalltalk.

    Jeg har nok heller ikke særlig problemer med å «se» og forstå andre mennesker. Tvert i mot er vel en av mine beste egenskaper at jeg nettopp ser folk, og mange har opplevd at jeg har forstått dem bedre etter å ha kjent dem i to uker enn mange av deres livslange venner og familie gjør. Det handler nok også mye om at jeg åpner meg veldig, og får de jeg prater med til å føle seg trygge, og dermed åpner de seg også, på en måte de ofte ikke ville gjort med andre. Igjen er det kanskje en konsekvens av at jeg ikke er opptatt av det overfladiske, jeg tør snakke om det alvorlige og dype, og tør blottlegge meg selv.

    Så selv om jeg er «mongo» er jeg ikke sosialt inkompetent slik Sheldon Cooper er. Jeg forstår mennesker, men jeg er kanskje mindre villig til å spille med og sette «let’s just get along» høyere enn «jammen dette er jo ikke riktig» enn hva de «sosialt flinke» er.

  • KH

    Føler meg veldig mye igjen i en del av det du skriver, spesielt det med å være en observatør som er der uten å være der omtrent og analysere og gruble over ting «ingen andre» gjør. Og nesten som om det skulle være for å demonstrere det litt så bet jeg meg fast i det at du halvveis spøkefullt beskrev deg selv som 20% autist før du tilbakeviser det med at autisme er en alvorlig diagnose. Det fikk meg til å undre noe over hvorfor du kaller deg for mongo da mongo/mongolisme er jo en eldre/nedsettende betegnelse på folk med downs? (Regner med at du ikke mente mongo som i betydning «den gule rasen» da det ikke gir noen mening her. :p)

  • Jeg øver mye, og har tross alt kommet langt på mange områder :-)

    PS: Jeg har ingen kjæreste. Den omtalte kvinne er bare en god venn jeg er glad i.

  • For meg er ikke mongo hverken nedsettende eller knyttet til Downs, selv om jeg skjønner at det har blitt brukt slik. Jeg er vokst opp med mongo som et skjellsord, men over tid, når man blir mer moden, så får man en litt ironisk distanse til slike ord man brukte i barndommen. Man ender opp med å bruke dem mer som en slags parodi på en bruk man selv tar avstand fra.

    For meg er mongo derfor nå et ord jeg bruker om noe som er teit, men ofte underforstått at det er litt hjelpesløst og søtt også. Ordet har over 30 års bruk i mitt vokabular blitt et ord som er nøytralt i den forstand at det ikke peker mot mongolisme/Downs, men bare er et… ord.

  • Anette

    Flott innlegg. Som så mange andre, så kjenner også jeg meg igjen i noen av punktene dine. Spesielt det må å se folk i øynene. Jeg synes og det er som «lynnedslag» å se folk rett i øynene, men har begynt å øve meg litt på det. Problemet mitt, er at når jeg ikke ser folk på munnen, som jeg pleier å gjøre, så får jeg ikke med meg det de sier. Hyl ut om du har et tips for det. Ellers ønsker jeg deg en fin dag videre. Vi inteoverte må nok bare bli flinkere å se fordelene ved det.

  • a_jay
  • mhj

    :-) Jepp! tror nok introverts kan beskrive «hvem-hva hvorfor» og alltid forbi med undringer der. Når vi da snakker om modighet som du nevner, er nok en slik personlig utlevering av større modighets-beskrivelser enn det andre, som æ da er enig i (altså det som går på når ting blir helt i urett, udok etc og folk biter på…).

    En annen sak er at en må og bør skille mellom jobb-jeg og personlig/privat-jeg.

    Egentlig vil æ kanskje si at det er viktig å ta diskusjonen om akkurat det her, fordi folk ikke forstår hvordan en da er skrudd sammen UTEN at det nødvendigvis skal tolkes som at en er kjempeavviker og bli putta i en boks.

    :P Det er helt okei å bo på en helt annen planet enn alle andre, men utfordringen er alltid å finne små løsninger til tilpasning når det trengs…

    ;) jadajada

  • Jeg syns det er veldig «mongotøft» av deg å skrive dette!
    Subhjernen nekter meg i øyeblikket å utbrodere, men som du sikkert implisitt forstår, med din gode analytiske kapasitet, er at jeg kjenner meg igjen i bl.a. den biten om den selvkritiske subhjernen. Men, jeg er litt mer utålmodig, og glemmer i tillegg litt for lett – så det måtte bli en tilbakemelding nå, heller enn om en uke. Om en uke kan det nemlig være glemt – noe som likevel ikke betyr at jeg ikke bryr meg. Jeg glemmer. Er distré, sånn.
    Det jeg egentlig fikk mest lyst til nå, er å invitere deg og kanskje noen til, på en runde Chez Geek (Steve Jackson-spill, med morsomme kort – ja, du kan jo google det. Jeg har Block Party-utvidelsen). Men det er sikkert teit å få lyst til å spille Chez Geek med deg etter å ha lest dette. Ja. Sikkert veldig teit. Enda teitere ville det kanskje vært å si at man både lo og gråt litt om hverandre, da man leste dette. Så det sier jeg ikke.

  • Har forresten oppdaga noe, gamle gretne gubben, ved å ha facebookvenner som er hypersosiale, at smalltalk omfatter evnen til å si noe og så det motsatte i løpet av minutter. Det vil si, det er det emosjonelle ved utsagnet som teller, ikke saksinnholdet. Hvordan de greier det, går godt over min begripelse, men det har i alle fall gitt meg noe mer toleranse overfor dem.

    Akkurat i dag tenker jeg på slike samtaler der samme person i ene øyeblikket vil ta fra «han vi ikke skal nevne ved navn» all rettssikkerhet – og i neste sekund er opptatt av at Norge nettopp er et land med rettssikkerhet og humant rettssystem.

    Jeg begriper det ikke, men begynner å forstå at utsagn i slike samtaler ikke er logiske utsagn men emosjonelle.

  • Takk for en fin kommentar, Ellen :-)

  • anne marie hovgaard

    Joda, her var det en hel del ASD-trekk ;) Skal ikke sette noen diagnose via nettet, men jeg tror nok trygt du kan begynne å snakke nedsettende om neurotypicals hvis du føler for det :)

    Et lite tips som hjelper en del av oss som tidvis driver med overdreven self-monitoring i sosiale situasjoner er forresten å IKKE «prøve å være seg selv». Det er en vanskelig stilling å posere i ;) I de situasjonene du beskriver som enklere, har du en klarere rolle å spille. Det går an å virke «mer naturlig» ved å spille en rolle også i ustrukturerte situasjoner, og kanskje også planlegge/øve litt på mange av de tingene man av en eller annen grunn synes «bør» gå av seg selv (hvor man skal gjøre av hendene, når man skal runde av, stemmebruk osv.). Ikke nødvendigvis i fullt så mye detalj som en profesjonell taler eller artist før en opptreden, men likevel ;)

  • VeronicaHansen

    Arghe, nå hadde jeg skrevet en ganske lang, poteniselt livsforandrene kommentar, med synspunkter og en liten annektode fra mitt eget liv, som forsvant. Jeg gidder ikke å skrive hele om igjen, men så storsinnet som jeg er vil jeg allikevel bruke litt tid på å oppsumere. ;)

    De egenskapene du presangterer har vært med på å forme deg som menneske, og har vært med på å føre deg dit du er nå. Og, der du er nå er det mange som setter pris på, deriblandt jeg, som gjennom deg, har lært meg å være mer kritisk til ting. Så, om du hadde lært deg sosiale kodekser på fest i tenårene, kan det hende du hadde tatt andre valg, som hadde ført deg et helt annet sted. Dermed vil jeg takke foreldrene dine som lot deg ligge under bordet. Så, jeg setter pris på mongoGunnar. Og det er det helt sikkert andre som gjør også.

  • Mr.Thorswold

    Dette høres mistenkelig kjent ut. Jeg blir også helt passiv når mange samles. Vil heller observere og faller ut. Trenger tid på å respondere og foretrekker en til en-samtaler.

  • Quasi

    Takk for det! Kjenner meg godt igjen i noe av det du skriver. Foretrekker helt klart å treffe kjente på «hjemmefester», spillkvelder e.l. enn å måtte(!) dra ut på byen med dem.. I gruppesamtaler har jeg vanligvis bare en og annen kommentar, mot slutten av temaet. Vanligvis en ganske god en, for da har jeg sittet og absorbert og grublet under hele samtalen, uavhengig av om det er jobb eller fritid.
    Som deg har jeg også oppdaget at jeg faktisk ser mye på leppene til den som prater, og at jeg da får med meg innholdet bedre – selv om jeg har god hørsel… (Tror jeg. I alle fall om man tester på frekvens, muligens jeg er dårlig til å skille ut annen lyd/støy?) Enda verre blir dette selvsagt i denne utelivssituasjonen, hvor (elendig) musikk pumpes inn i ørene på 120 dB, med de problemene det medfører…
    Å se i øynene er stort sett vanskelig og ubehagelig, men føles lettere (for meg) om jeg bruker denne «se forbi»-teknikken nevnt under her. Da blir jeg imidlertid bekymret for at den andre skal syntes jeg stirrer, og at dèt er ubehagelig for ham. Er det virkelig meningen at man skal se hverandre inn i øynene hele tiden i en «normal» samtale?
    Det verste er om det blir unaturlige, pinlige, pauser i topersonssamtaler. Om det er en av «mine» jeg prater med, kan det være naturlig og greit, men som oftest føles det ganske kleint.. Det kjennes gjerne som at det er min skyld – jeg klarer ikke initiere et samtaletema som «funker» for den andre. Om han sier noe til meg, klarer jeg neppe følge det opp om det ikke treffer mine interesser..
    Og hjernen går på høygir for å finne samtaleemner;
    «Hva skal jeg si? Hva prater folk om? Været? Jeg kan ikke noe om vær!? Fotball? Bil? Enda mindre! Dataspill og nerdeting? Jobb? Denne personen bryr seg vel ikke om det? Hvilket felles interesser har vi, som er sosialt akseptabelt å snakke om nå?» Etter dette går hjernen ofte i stå, og forslagene den presenterer internt blir teitere og teitere.
    Da er det fint om man har en ekstovert katalysator innimellom.. ;-)
    (Foreslår forresten at du omdøper subhjernen til mongohjernen, for det er dens kritiske hang-ups som er skyld i mye av dette, og det syntes jeg du/vi skal gi den litt pepper for.)

  • Amen og halleluja!

  • Veldig interessant lesning, og mye gjenkjennelig!

    Ære være deg for at du er så dønn ærlig, det hjelper å lese for oss andre som kanskje ikke vet å si det like rett ut. Har du forresten lest Quiet? Hvis ikke, kan jeg virkelig anbefale deg å gjøre det. Susain Cain taler de introvertes sak på en slik måte at jeg ikke kunne tenke meg å være noe annet til tross for det jeg må gjennomgå av sosial klossethet etc. Og Det var etter å ha lest den, at det gikk opp for meg hvorfor integrering i utlendighet har vært en så langsom prosess for mitt vedkommende. Om du er interessert, har jeg skrevet om det på min blogg:

    http://ohlalacestlavie.wordpress.com/2012/05/12/its-time-for-quiet/

  • Ditto.

  • Interessant og underholdende lesning :) Kjenner meg delvis igjen, selv om jeg med årene har blitt mindre introvert.

  • Jens Montgomery Fossum

    Hei,

    Jeg leste innlegget ditt og fikk tanker om at det du beskriver er et fenomen alle mennesker har, dette med den «indre kritikeren» og tanker om at de handlingene du gjør er «feil». Som faglært innen psykoterapi i en form der vi ikke benytter oss av diagnoser på samme måte som psykiatri og psykologi kan jeg uansett si at det du beskriver virker som det jeg pleier å kalle «normalnevroser».

    Mitt forslag er å oppsøke hjelp hvis du ser på det som hensiktsmessig og at det er noe du føler du vil ha utbytte av og ønsker å ta deg råd til.

    Jeg har mange ord som jeg holder tilbake, for det er viktig at jeg ikke projiserer mine egne tanker over på deg – men en ting er sikkert, med nesten 50 svar på denne bloggposten og med så mange som kjenner seg godt igjen, inkludert meg selv – kan jeg si at dette kanskje ikke er så «unormalt» alikevel. ;D

    Å bli bedre kjent med seg selv, og utvikle seg videre er ikke umulig – det kan være du må bli litt oppmerksom på hva som skjer i ulike settinger for å kunne stå i det selv, og det kan kreve litt.

  • H.H.

    Meget bra skrevet! Er nok mange som kjenner seg helt eller delvis igjen.

  • noleftwing

    morsomt? ja kanskje for den som selv er utadvendt og sosial. selv får jeg tårer i øynene av å lese dette, for det er overhode ikke gøy å være introvert i dagens samfunn.

    veldig fin blogg, og du er ikke mongo, snarere tvert imot. noen av oss må lytte og tenke mens andre babler ivei :)

  • For å være direkte – dette er tull, forutsatt at vi snakker om skikkelig introverte mennesker. Men siden JMF er en representant for de former for «terapi» som NAFKAM interesserer seg for, er det vel ikke mer å vente.

    Det er i beste fall bortkasta tid for introverte å forsøke å bli mer «normal» – det vil si ekstrovert. Og ekstroverte mennesker som i sin naive tiltro til sin egen fortreffelighet forsøker å «hjelpe» introverte til å bli «som andre» gjør gjerne vondt verre.

    Det introverte trenger å få vite er at de er verdifulle mennesker _slik som de er_. Introverte har en rekke gode egenskaper som kan komme andre til gode. Ekstroverte kan for eksempel ha godt av en skikkelig dyp samtale med en introvert.

    Sånn sett, kan jeg invitere Fossum til en slik samtale med tanke på å gjøre ham fri fra alternativverdenes tullball og svindel.

  • MA.

    Et lite tips som har hjulpet meg: Øyekontakt på gata. Se folk du møter i øynene og møtes blikket så smil. Det er en liten og helt ufarlig øvelse som for meg fikk øyekontakt til å bli noe jeg ikke tenkte på lengre – jeg bare holder blikket uten å føle noe ubehag rundt det lengre. Vel, det tok litt tid, men vel verdt det. :)

  • Nesten som å lese om meg selv – helt ned til «Someone is wrong on the
    Internet!» – en av mine absolutte favoritter :). Av en eller annen grunn tenker jeg på den tegningen hver
    gang jeg krangler litt for lenge med litt for mange, eller med noen som
    nekter å innse fakta (litt Sheldon-tendenser her også av og til?).

    Det med å være usynlig, spesielt å høres usynlig ut, kjenner jeg meg
    veldig igjen i. Av en eller annen grunn hører folk ikke hva jeg sier –
    og jeg har ofte tenkt at det er noe med stemmeleie for det kan ikke være
    volum… Og det hjelper jo ikke når man ikke hører hva andre sier – er
    det musikk eller mange som prater går alle stemmer i ett. Fullstendig
    umulig å høre hva noen sier. Derimot er mobilladere, PC-adaptere – aller
    verst er kamerabatteriladere – alt som er high pitched, umulig å unngå.
    Og umulig å sove i sånn støy som ingen andre merker…

    Jeg skulle så ønske det fantes et eller annet… en slags
    small-talk-pille. Når du snakker med noen en stund og sitter der… aner
    ikke hva du skal si… og så spør de om et eller annet helt
    selvfølgelig og du tenker «selvsagt! hvorfor tenkte ikke jeg på det?
    hvorfor spurte ikke jeg om det?». Du svarer på spørsmålet og alt du kan
    komme på er å spørre om det samme tilbake. Det er jo høflig. Men virker
    bare utrolig dumt.

    Men et lite spørsmål – i tilfelle du har tid og anledning til og lese
    det her: Hvorfor tror du at du ikke har problemer med å
    møte en dame på date, men det er vanskelig med en venninne og vennene?
    Hva tror du er grunnen til at det er lettere å møte en dame enn diverse
    andre mennesker? Personlig er jeg alltid mer «meg» når jeg er sammen med *en* person enn med en gruppe – da slipper man å «konkurrere» om oppmerksomheten – å høres over all støyen («alle har jo noe alltid noe mer interessant å si enn meg» – det er vel tankegangen) – men det hadde vært interessant å vite hva du tenker om det siden du ser ut til å ha mye de samme opplevelsene som meg :)

  • Til ditt spørsmål: Jeg er blitt flink til å kunne møte en kvinne på date uten å dø av nervøsitet, og samtalen går som regel ganske greit. De aller fleste jeg har datet og beholdt kontakt med føler jeg fremstår som veldig selvsikker og trygg. Alle bloggpostene mine om oppstyr og usikkerhet virker som en annen person for dem. Men det har delvis noe med at jeg har jobbet veldig med å overvinne denne frykten for å møte noen (gjennom å tvinge meg selv ut i disse situasjonene gjentatte ganger ved å si «ja» heller enn «nei» når jeg er redd for noe), og delvis at jeg rett og slett bare har fått mye bedre selvtillit de siste 2-3 årene (fordi jeg har fått mye positiv bekreftelse fra andre, spesielt kvinner).

    Jeg kan også føle meg vel hvis jeg sitter med en gruppe nære venner. Da føler jeg meg trygg, og de vet hvem jeg er og jeg trenger ikke «prestere» noe. Men er det to gode venner og tre fremmede, så blir jeg straks mer mongo, fordi da føler jeg på et vis at jeg må prestere noe. Med «presetere» mener jeg ikke at jeg vil vise «hvor kuul jeg er», men mer bare vise at jeg ikke er den jeg er livredd for at de skal tro jeg er, nemlig sjenert og kjedelig. Jeg vil bare vise at jeg er «normal»…

    Det handler vel også mye om kontroll. Jeg har som nevnt ingen problem med å stå på en scene og holde foredrag for mange mennesker. Jeg har ikke problemer med å stå på en scene og synge og spille for mange mennesker. Men hvis jeg ble dratt opp foran ti mennesker for å gjøre en uskyldig selskapslek, så holder jeg på å dø. Jeg er altså ikke redd hvis jeg føler jeg kontrollerer omstendighetene, som ved et foredrag eller å fremføre musikk. Men i en selskapslek har jeg ikke lenger noe kontroll, og da er jeg livredd for å drite meg ut.

    Mye av problemet kommer nok egentlig fra følgende to forhold:

    1) Jeg kommer fra et knøttlite sted hvor det ikke var noe sted å gå ut, og hvor man stort sett aldri møtte nye folk. Jeg mangler altså den sosiale trening som folk fra litt større steder ofte får litt gratis. (Jeg vet man kan være like sjenert og sosialt klønete om man kommer fra byer, men jeg tror likevel de får litt gratis som man ikke får på et bittelite sted.)

    2) Jeg har alltid vært en leder. Jeg har alltid vært den som dro i gang ting, som organiserte, som tok ansvar, som var frontperson. Det gjør at jeg også alltid har levd med stor fallhøyde. For meg var det mye tyngre å «feile» eller «drite meg ut» enn det var for andre, for de var så mye mindre synlige. Dermed ble også behovet for å fremstå som «ufeilbarlig» alt for stort. Jeg hatet å feile, for det fikk så ekstra mye oppmerksomhet, mye fordi mange andre var misunnelige på meg, og på grunn av god gammeldags Jantelov. Hvis en annen feilet, så fikk de mer sympati. Hvis jeg feilet, så godtet folk seg mer, fordi jeg var «lederen». Dermed fikk jeg er vanvittig frykt for å feile, og er den dag i dag alt for selvhøytidelig når det kommer til å feile. Det jobber jeg med.

    Kombinasjonen av å både være sjenert/sosialt klønete, og samtidig være i en lederposisjon med frykt for å trå feil, er ikke så heldig. Det gjør nok at den kritiske «subhjernen» er overdrevent dominerende, fordi behovet for å hele tiden overvåke meg selv og kontrollere alt jeg sier og gjør blir alt for stort for å unngå ydmykelse.

    Vet ikke om alt det ga noe mening. Vanskelig å sette ord på dette fordi det fort gir feil inntrykk. Ting varierer så mye avhengig av folk, sted, tid, at det alltid gir et litt feil bilde å skulle sette ord på hvordan man «er».

  • Pingback: In the beginning… | unfiltered perception()

  • KariA

    Men hva med oss som kan fremstå som ekstremt ekstroverte, men egentlig mangler litt interesse for andre? På en måte det motsatte av det du beskriver deg selv som (autistiske trekk utad men veldig empati og interesse for mennesker egentlig). F.eks. dritflink til å mingle, men synes det er superuinteressant..jeg er nok mer en slik en… :-/ Hva kalles vi lissom?

  • FreeCell

    http://xkcd.com/1089/

    Tenkte på denne posten med det same eg å denne

  • Haha! :D Hvis du er mongo (herlig politisk inkorrekt uttrykk), er jeg det også. Faren min, spesialpedagogen, mistenkte Aspergers da jeg var mindre. (Men siden jeg aldri hørte noe om det før min mor fortalte meg dette som voksen, regner jeg med at han gikk bort fra det siden). Jeg har riktignok bare møtt deg én gang, men du var til gjengjeld både hyggelig, morsom og oppegående da. :) (Kan jo være at jeg også er mongo og bare ikke skjønner det…)

  • Maren

    Jeg kjenner meg veldig godt igjen i det du skriver. Jeg tenkte jeg skulle skrive at det var introvert du var og ikke mongo, men neimen hadde du ikke funnet ut av det lengre ned i bloggen. :)
    Jeg vil anbefale deg å se denne, selv om du mest sannsynlig har sett den allerede: http://www.ted.com/talks/lang/en/susan_cain_the_power_of_introverts.html

    Stay strong, quiet and mellow.

  • Pingback: Nå er det jul igjen | unfiltered perception()

  • KriKra

    Usedvaneleg overraskande blogpost. Eg har ikkje fått dette inntrykket av deg etter å ha lytta til ganske mange podcasts med Saltklypa og høyrt deg i diverse foredrag.

    Du byggjer tydelegvis heile ditt sjølvbilete kring denne identiteten du her legg fram.

    Det er då fint, ver deg sjølv – men du må slutte å la subhjernen prate drit om storehjernen.

    Desse 12 punkta om introverte meinar eg for øvrig er ganske fine for alle typar mennesker, uansett kva boks dei sjølve eller samfunnet måtte plassere dei innanfor.

  • Pingback: Det er ikke tanken som teller | unfiltered perception()

  • Jeg synes du er en finfin mongo jeg, Gunnar :)

  • Elisabeth

    Hei Gunnar. Jeg har nettopp oppdaget bloggen din, og er nå i ferd med å pløye meg gjennom alle innleggene. Da jeg leste dette innlegget hvor du beskriver deg selv som introvert, på tross av at du tidligere har beskrevet deg selv som et fritt og utadvendt barn, fikk jeg tanken at du kanskje er en høysensitiv person, men ser at du avviser dette i diskusjonen nedenfor. Det å være oppmerksom på det underliggende i en situasjon, få intense følelser av kunst, sette seg inn i andre menneskers følelser er typiske trekk ved den høysensitive. Selv har jeg opplevd det som en lettelse å forstå at jeg ganske enkelt har et mere sensitivt nervesystem enn flertallet. Og dette på tross av ikke alle kriteriene passer på meg – jeg takler stress godt, og liker meg godt i folkemylderet, og er ikke innadvendt. Har allikevel en stor sårbarhet og overveldes lett. Det er vel slik at de fleste av oss er ganske rare, og det er ingen merkelapper som passer helt, og det burde heller ikke være så viktig dersom vi mennesker var rausere og flinkere til å akseptere at vi ikke alle er like. Jeg synes det samfunnet vi lever i oppskatter utadvendthet og overfladiskhet, og det er jeg trøtt av. Takk for at du gå i dybden, og at du setter maktmennesker til veggs. Jeg har imidlertid litt vanskelig for å forstå at du tar sjansen på å være såpass selvutleverende som du er, men jeg antar dette er noe du har tenkt gjennom og takler følgene av. Jeg ønsker det et godt nytt år, og ser frem til ne interessante bloggposter.

  • Som en felles mongo som for tiden jobber hardt med seg selv, så setter jeg stor pris på å ha oppdaget dette innlegget. Den kritiske subhjernen tror jeg alle merker noe til, men forskjellen er nok ofte hvor mye man lar den kontrollere. Det handler ofte om å være redd, som du selv har nevnt et par ganger.

    Jeg kjenner meg godt igjen i å ikke respondere på noe folk sier, men komme på det i dusjen dagen etterpå. Jeg responderer i hodet mitt, eller bare lagrer det. Det er noen som har utfordra meg på dette, lurt på hvorfor jeg ikke responderer. Ofte handler det om bra ting, positive tilbakemeldinger. Kanskje jeg ikke helt tør å anerkjenne at det går an å like meg?

    Jeg føler meg også ofte utenfor i gruppesituasjoner. Jeg meldte meg tidlig ut av dette, da mine jevnaldrende begynte å feste, og jeg ikke hadde lyst eller behov. Alkohol er også noe jeg har tatt avstand til, helt siden jeg var 14.

    Det at du har turt å innrømme at det handler om usikkerhet, lite selvtillit og i bunn og grunn redsel, gjør meg veldig glad. Det gjør at jeg selv klarer å innrømme at det er det som er problemet – redsel. Takk!
    Jeg er klar over at dette svaret kommer noe sent, men jeg følte at jeg ville dele tankene mine uansett :)

  • du skriver «Og det er nok her jeg skiller meg fra en autist, fordi jeg mangler ikke
    empati. Tvert i mot mener jeg å ha svært mye av det. Jeg føler andres
    smerte veldig godt. Alt for godt. Noe som igjen er et handicap, fordi
    jeg er så redd for å såre noen. Jeg hater å se at andre har det vondt.
    Jeg vil heller gå til grunne selv heller enn å la noen føle seg
    utilpass.»

    og så skriver du at det er viktig for deg å rette på folk når de skriver noe som er faktamessig feil. vel… det er viktig for meg også. så jeg tenkte å bedrive litt opplysning hva empati angår.

    jeg kjenner to som er diagnostisert med asperger – og gjett hva; begge er voldsomt opptatt av at menneskene de kjenner skal ha det bra, begge er heftig følsomme, begge er intenst omsorgsfulle og kjærlige, begge får veldig lett dårlig samvittighet og føler de gjør noe feil. men de er ikke empatiske.

    å mangle empatiske egenskaper er IKKE det samme som å mangle interesse for andres følelser, forstår du, ei heller om å mangle omsorgsevner. det dreier seg om å ikke helt klare å forstå hvordan/hvorfor noen kan oppfatte verden/situasjoner/inntrykk annerledes enn du gjør. det dreier seg om å ikke greie å (uten stor anstrengelse)se visse ting fra andres perspektiv (særlig når det gjelder sosiale koder og «normal» adferd), å ikke greie å tolke andres signaler fordi du ikke kan relatere til dem. empati er observasjon+relasjon.

    det finnes, slik du skriver, så mange ting du ser på som selvfølgeligheter og du «kan ikke begripe» hvorfor noen tenker annerledes. du har en helt egen måte å gjøre det meste på og den gir fullstendig mening for deg – men slikt som gir fullstendig mening for andre er vanskelig å sette seg inn i. ergo mangler du empatiske egenskaper. kanskje du har asperger? du kan jo utredes for det. men jeg vet ikke om det vil hjelpe deg noe større – når det gjelder sånne greier er en diagnose mer et navn på en ansamling av symptomer enn opphavet til dem.

    videre vil jeg si noen helt andre ting.

    det ser ut som om du bruker veldig mange krefter på å frustrere deg over at du er litt annerledes, at du ikke får til å være vanlig. selv er jeg ganske langt fra vanlig – om enn på helt andre måter, psykiske lidelser og sånn – og jeg hemmes av det i hverdagen. det er vondt. og det er irriterende. jeg forstår det godt. men, du vet… det meste av det du skriver om er uforanderlig. og istedet for å tenke «åh! hvorfor er jeg så mongo?» synes jeg du burde tenke «jeg er mongo, det suger, men jeg får prøve å forme hverdagen min rundt det så jeg kan ha det best mulig.» og det starter med å godta at det er sånn. og å TVINGE DEG SELV til å ikke skamme deg eller si til deg selv at du er teit. for du kan da for faen ikke noe for det. hjernen din bare ER sånn. akkurat slik jeg ikke kan noe for at jeg f. eks har schizotyp lidelse.

    en skal ikke ha dårlig samvittighet for eller klandre seg selv for ting som verken er ens egen feil ELLER skader andre. punktum.

    sånn ellers – den sosiale angsten du føler for å gjøre feil går det an å jobbe med, men det krever nettopp dét, jobbing, altså hardt arbeid. og noe endring. arbeidet skal ikke gå ut på at du forsøker å ta deg sammen eller slutte å være sånn du er, men heller at du 1) aksepterer realiteten; at du er usikker og utrygg, og 2) begynner å be den der jenta du er glad i (og gjerne andre du stoler på) om mer hjelp. spør henne når du ikke forstår eller når du er nervøs og engstelig, f. eks. «jeg må på do. hva sier jeg? er det ok at jeg går nå?» enten ved å hviske om hun sitter ved siden av deg eller ved å sende sms. det er en metode jeg bruker selv svært ofte. bruk henne som en slags… tja, sjekkliste? et normalitetsholdepunkt? en påminner?

    mestringsteknikker – det finnes mange av dem. du er en smart mann. jeg er sikker på at du kan konstruere flere slike som IKKE medfører at du tar skade eller må gå tissetrengt hele kvelden/natten. mye av det går ut på å lære seg å ta opp plass, og at det er ok. det er ok å trenge hjelp. og det er ok å være annerledes.

  • Maren

    Jeg hadde ikke tid til å gå gjennom alle kommentarene her, men mange kjenner seg nok igjen i hvordan det føles å være mongo. Har følt mye på det samme selv. Da jeg var liten og foreldrene mine hadde besøk av andre familier, satt jeg heller i et hjørne og bladde i en bok. Var sjeldent interessert i å leke med de andre barna. Jeg hadde nok kunnet fått en aspergersdiagnose da, men per i dag fungerer jeg ‘for godt’. Jeg sliter, akkurat som deg, med sterk selvkritikk av kroppsspråk og uttalelser når jeg er ute blant folk jeg ikke kjenner så godt, i settinger som gjør meg ukomfortabel. Selv om jeg er av hunkjønn, har jeg fått høre at jeg har litt mørkere stemme enn den gjennomsnittlige jenta, en stemme jeg har funnet ut at må være på omtrent samme frekvens som bakgrunnsstøy. Dette gjør at jeg føler jeg må snakke kjempehøyt på steder hvor det er støy, type kafé ol, som gjør meg enda mer selvkritisk. Og som gjør at jeg unngår å dra på kafé. Herregud, det er vanskelig å leve.

    Men over til poenget: Det jeg har tenkt litt på i det siste, er hvorfor jeg ble som jeg ble (innesluttet, selvkritisk, sosial angst), mens søstera mi er nesten stikk motsatt, med mange venner, sportsaktiviteter og flink med folk. Vi fikk så å si den samme oppdragelsen, men én forskjell står frem: Hun gikk i barnehage. Dette har ført til at jeg har tenkt litt på hvordan det kan ha påvirket min utvikling at jeg var hos dagmamma, og ikke ble eksponert for store mengder barn før jeg begynte på førskole som seksåring(?). Så jeg lurer på; gikk du i barnehage? Kan mangelen på å ha gått i barnehage gjort oss rare og til sosiale utskudd?

    Finnes det en studie på dette, er du personen til å grave den frem.

    Jeg har følgt bloggen din en stund nå, og må innrømme at jeg liker deg enda bedre etter å ha lest denne posten. Man liker jo folk man kan relatere til, og her relaterte jeg _veldig_.

    Veldig fin blogg. Fortsatt lykke til i kampen mot bullshit.

  • Takk for fine ord :-)

    Jeg gikk i barnehage da jeg var liten. Det gjorde vel alle oss brødre, men vi er likevel blitt ganske ulike. Jeg tror dette har mest med gener å gjøre. Jeg ser en del av de samme tendenser hos min datter, selv om hun er hovedsakelig vokst opp med sin mor, og ikke meg. Hun har vært sånn fra starten. Typisk introvert. Veldig trygg og smart jente, men liker best å forholde seg til én lekekamerat om gangen, veldig emosjonell, sensitiv, forsiktig… Man kan selvsagt gjøre en del med det ved å jobbe med seg selv, noe jeg i aller høyeste grad har gjort de siste årene, men den introverte personligheten sitter likevel i «ryggmargen», føler jeg. Det er en del av ens personlighet, uansett.

  • Elin Ørjasæter

    Dette var først og fremst veldig presist og godt skrevet. Skulle ønske jeg hadde tålmodighet nok til å skrive en like lang og presis tekst om å være omvendt av deg …. EKSTREMT utadvendt … så utadvendt at man aldri rekker å tenke en tanke gjennom … sånn har jeg det nemlig, men jeg har altså ikke tid til å kjenne etter hvordan det egentlig er, sånn som du :-)

  • jmjansen

    Du er vinneren. Det er de introverte som ruler. Introvert og stille oppfattes som «sterk» (mann av få ord), klok (stilleste vann har størst dyp), spennende, mystisk, sympatisk, behagelig osv osv. Omtrent alle positive komplimenter tilfaller de stille og introverte. På toppen får de også medlidenhet (kan være nyttig). Særlig i Norge. Skravlebøtter skal kappes ned. De er plagsomme. De er ubehagelige. Få dem vekk!

    Norge skryter av å være landet med minst forskjeller (kalles egalitært på riktig fint). Jeg tror det er bedre i et samfunn der forskjeller aksepteres og verdsettes som en berikelse. Der det er aksept for både introverte og ekstroverte, – for både de stille og de pratsomme. Vakker poster under ditt innlegg. Google også «How to care for extroverts». Les og tenk.

  • Pingback: Placebodefekten – Gunnar R. Tjomlid | Julies bokbabbel - litteratur og småprat()

  • Lett gjenkjennelig! Jeg liker å kalle det (og meg) for divergent thinking. Et annet ord for mongo, nerd, asbergers light.

  • Thomas Hansen

    Du er ikke autist, du lider av nocebo. Paradokset er at en dyktig homeopat enkelt kunne kurert deg, men sansynligvis er du for «smart» til å la deg kurere slik. I tillegg må du nok lete en stund etter en homeopat som hadde giddet å behandlet deg, etter at du har holdt på slik du gjør …

    Vel, man får som man reder …

    Hilsen,
    «Ex-Mongo»

  • Mongo Buddha
  • her er Mongo Buddha sitt Evangelium :) – http://magixilluminate.com

  • Ingen årsak :) – http://magixilluminate.com/

  • Du skriver for langt, det er vanskelig å ta en Mongo seriøst når det blir så lange kommentarer som det der :) – http://magixilluminate.com/

  • Du får melde deg inn i kirka da :) – http://magixilluminate.com/

  • Det har du rett i, du får melde deg inn i Mongo Buddha sin kirke da :) – http://magixilluminate.com/

  • MaLex

    Dette var på en måte skremmende å lese.. for dette kunne like gjerne ha vært skrevet av meg (bare at jeg ikke er modig).

    Har jobbet ganske intenst med meg selv de siste årene for at jeg skal bli bedre i sosiale sammenhenger og mener at jeg har klart det. Min store skrekk er alltid sammenkomster på steder med bakgrunnsstøy. Det er akkurat slik sånn om stemmen min blir en del av denne bakgrunnsstøyen og at det blir vanskelig for andre (og meg selv) å høre hva jeg sier. Synes også det er vanskelig å høre hva andre sier. Dette har vært og er veldig belastende for meg.

    Jeg har også lenge trodd at en av grunnene for at jeg føler meg utilpass i store sammenkomster er fordi jeg kommer fra en familie som var (heldigvis ikke nå lengre) Jehovas vitner. Det å ha vanlige venner og gå på vanlige fester, bursdager og lignende var ikke mulig. Da jeg var 18 og flyttet hjemmefra (og utenlands) kunne jeg slippe unna og begynte med et mer normalt liv. Hadde store vanskeligheter med å vite hvordan jeg skulle oppføre meg i ulike sammenhenger.

    …men kanskje jeg bare er sånn.. kanskje jeg fortsatt hadde vært slik jeg er uten å ha den fortiden jeg har..

    Tusen takk for dette innlegget.. godt å vite at man ikke er alene med en slik oppførsel og slike tanker..

  • Uy Le Phan Thai

    Det er lettere å bli kjent med folk i usa syns jeg i forhold til europeisk kultur.

    Man kan lett snakke med fremmede mennesker i usa å til slutt danne seg bekjentskap vennskap.

    Men ikke så lett i Norge

  • Roy Vetaas

    Takk for at du repostet denne Gunnar! Selv er jeg godt over middels introvert. Det har tatt mange år for meg å akseptere at det er slik jeg er, og at det er jeg som i all hovedsak setter premissene for mine sosiale utskeielser.

  • Pauline Miljeteig

    Som en mor til en gutt med Down syndrom, så vil jeg si at du er absolutt ikke mongo. Mange vil sikkert bli fornærmet fordi du bruker dette utrykket «mongo» for å være en innadvendt og temmelig inneslutta type med masse rot i hodet for å beskrive hvordan du har det. Jeg tror du bruker uttrykket fordi du ikke vet bedre.
    Jeg kan bare si at uttrykket «mongo» passer utrolig dårlig til hvordan du beskriver deg selv. Selv skulle jeg ønske at ordet mongo eller mongoloid skulle bli slettet fra det norske språk med øyeblikkelig virkning– i likhet med ordet RETARD, som betyr omtrent det samme.
    Vi som er foreldre til disse barna blir utrolig såret og skuffet når det å være «mongo» blir sidestilt med det å være dum eller tilbakestående. For det er de absolutt ikke, selv om det finnes et stort mangfold som i resten av befolkningen.
    Jeg kan forresten fortelle deg litt om min sønn som har Down syndrom, sånn at du vil skjønne at du beskriver deg selv helt feil som «mongo».

    Vår sønn kunne lese før han begynte på skolen. Han lærte seg navnene på alle i barnehagen og husker dem ennå. Han husker veldig godt ansikter og navn på personer. Han har hatt egen PC fra han var fem år og klarer seg uten hjelp til det meste. Han er ikke redd for å snakke med folk eller hilse på dem * høyt og tydelig* :-) Han tar ikke fem øre for å klapse noen på rompa når vi er ute på tur og absolutt alle tar det med godt humør… tror du at du kunne gjort det samme? Neppe…

    Vår sønn går i vanlig klasse på skolen og har hatt «kjæreste» f.o.m første klasse og jentene henger rundt ham som fluer.. selv om de forstår at han er annerledes så blir han behandlet med respekt og likeverd. Han er super-sosial og godt likt av alle. Tror neppe du kan si det samme..selv om du påstår du er en smule mongo… :-P

    At du sidestiller det å være introvert med det å være «mongo» er så feil at du forstår det ikke selv en gang. Sannsynligvis så kjenner du ikke noen med syndromet, så du er muligens unnskyldt, men en mann som påstår å vite ALT om det meste- burde vite bedre.

    Jeg har lest mange av innleggene på bloggen din og trodde at du hadde «peiling» på det du skrev om, men i dette innlegget så fornærmer du en hel gruppe mennesker som ikke har den minste likhet med deg, men du kunne like godt brukt ordet IDIOT eller TULLING om deg selv – istedenfor «mongo».Men da hadde kanskje ikke blogginnlegget blitt like morsomt?

    Med ønske om GOD BEDRING!

  • Pauline Miljeteig

    Det hjelper ikke at du fraskriver deg ansvaret ved å uskyldiggjøre bruken av ordet «mongo». Det blir like fullt en helt feil ordbruk av din tilstand som introvert og en smule «rar». Det er sårende og helt feil framstilling av mennesker med en «synlig» diagnose som Downs. Du er med på å holde liv i «gamle myter» om personer med denne diagnosen. Det er trist at du ikke ser det selv. Foreslår at du endrer overskriften på innlegget ditt til : Jeg er INTROVERT. ( eller TULLING… :-P )

  • Det ville dessverre bli helt feil. Ordet i eg selv er viktig her, fordi det sier noe mer enn bare betydningen av ordet – i denne konteksten.

    Det ville nesten være som å skrive om sørstatene for 100 år siden uten å bruke ordet «nigger». Det handler om å beskrive en virkelighet som var det den var, uavhengig av hvordan man i dag ser på ordet.

  • Pauline Miljeteig

    For meg blir ihvertfall ordbruken helt feil ettersom svært få av de karaktertrekk som du hevder er «mongo» stemmer med virkeligheten.
    Hadde du vært «mongo» så hadde du vært *festens midtpunkt* og elsket oppmerksomhet og aldeles ikke gjemt deg under bordet…. ;-)
    Du hadde ikke brydd deg om hva andre syns om din oppførsel og klemt og kost med (nesten) alle. Du hadde tatt stor plass på hvilken som helst fest..og alle ville visst hvem du var…hvis du var «mongo».

    Men nå har ikke du Downs, etter det jeg kan se…. du er både reflektert og god til å ordlegge deg skriftlig, men du tenker tregt i offisielle sammenhenger, noe som du syns er såpass pinlig at du velger å kalle deg selv «mongo». Og det er det vel ingen som kan nekte deg…

    Mitt POENG var at du gir en helt feil framstilling av mennesker med Downs.

  • Mitt poeng er at dette ikke har noe som helst med Downs å gjøre. Jeg tror ikke folk bruker begrepet «du er mongo» i betydningen «du har Downs syndrom og et ekstra kromosom», men derimot som noe mye mer diffust som at «du er rar» eller «du er teit» eller «du er tilbakestående» eller noe sånt. Akkurat som når man sier at noe er «sinnsykt», så mener man ikke at det faktisk har en psykiatrisk diagnose…

  • Pauline Miljeteig

    Guri..den kom kjapt til deg å være… :-P Det er ikke det at jeg ikke skjønner hva du prøver å proklamere, men jeg er nå en gang mor til en gutt som mange eldre mennesker kaller «mongo» og det er sårende og respektløst overfor en hel gruppe mennesker som ikke fortjener dette «stemplet» som henger igjen fra gammelt av. Det vitses i media om det også og vi er en haug med foreldre som blir skuffet og såret- på vegne av våre barn. Derfor syns jeg at det er viktig at noen sier ifra – når vi har muligheten til det.

  • 72dpi

    Beklager at jeg hopper inn i diskusjonen her, men vil bare skyte inn en ting. Ved å bruke ordet «mongo» på den måten Tjomlid gjør her så fjernes assosiasjonen til personer med Downs. Det gjør at man heller tenker på personer som gjør noe rart eller teit.

    I dag er ordet langt mindre potent enn det var på 80-tallet, og det mener jeg ganske bestemt skyldes denne «nye» bruken.

    Det er nok ikke til å unngå at enkelte idioter bruker ordet «mongo» som et skjellsord på personer med Downs, men er det ikke da i det minste bedre at de kan føle at dette ikke er noe som eksklusivt gjelder dem, men at vi alle kanskje er litt mongo på den ene eller andre måten?

  • Harry

    Dette er hva Wikipedia sier om ordet mongo:

    Fra Wikipedia, den frie encyklopedi

    Wiktionary har ordboksoppføringer om mongo

    Mongo kan blant annet referere til:

    Mongo (krenkende), et krenkende slanguttrykk som spiller på Down syndrom.

    Mongo (Tsjad) en by i Tsjad.

    Mongo (Kongo) en av de største etniske gruppene i Den Demokratiske Republikken Kongo.

    Mongo, en fiktiv planet i fortellingene om fantasihelten Lyn Gordon.

    Mongo (program) et interaktivt grafikkprogram distribuert under GNU lisens.

    Myntenheten i Mongolia. 100 mongo tilsvarer 1 Togrog.

    Mongo, en ofte brukt filippinsk benevnelse for mungbønner.

    Mongo från yttre rymden fra Super Mario Långben-filmene.

    «Mongo Norway», en singel av bandet Black Debbath.

    Det er nok usikkert om den «nye» betydningen av ordet er så utbredt som du synes å mene.

  • Pauline Miljeteig

    Jeg forstår at de som ikke tilfeldigvis har et familiemedlem som har Downs klarer å sette seg inn i hvordan vi som foreldre reagerer når uttrykket «mongo» blir brukt på alt som er teit eller rart.

    Ser at Harry ovenfor her har funnet ut at i Wikipedia så står det at ordet Mongo er (krenkende), et krenkende slanguttrykk som spiller på Down syndrom.

    Så selv om Gunnar selv ikke finner det krenkende, så er det mange andre som gjør det. Bare det at han syns at ordet mongo er så passende på all slags rariteter syns jeg er lite gjennomtenkt ordvalg.

    Jeg ser at han skrev dette blogginnlegget for 2 år siden, så jeg hadde kanskje håpet at han hadde hatt en annen oppfatning i dag. Vi ser jo stadig liknende diskusjoner som denne i media.

    Minner meg om en diskusjon jeg hadde med en prest en gang om jula var en religiøs høytid- eller ikke. Alle vet jo at jula har hedensk opprinnelse, men denne presten sa at det gjorde ikke noe- det viktigste var hvilken mening HAN la i begrepet JUL. Så hvis han ville blande Jesus inn i hedensk solfest, så var det helt OK. ;-)

    Det samme argumentet bruker Gunnar. Det er han som skal bestemme hvilken mening ordet «mongo» har og betydningen av dette. For meg blir dette helt feil. De aller fleste ( kanskje 99%) forbinder ordet mongo med Down syndrom og psykisk utviklingshemning. Derfor så syns jeg bruken hans blir helt feil.

    Jeg syns Gunnar har mange gode poeng og gode blogginnlegg, men akkurat her tråkker han over en grense. Selv om han mener ordet betyr rar, teit eller tilbakestående, så vet absolutt alle hvor ordet kommer fra.

    I fremtiden så håper jeg at Gunnar velger sine ord med omhu… ;-)

  • Andreas Lund

    Det er mange av oss. Veldig mange.

  • Michelle Martiny

    Litt på etterkant her :-P men tror hvordan ordet mongo oppfattes kommer veldig an på generasjonen man kommer fra. Mongo(loid) var vel assosiert med Downs før i tiden, men for folk under 30 i alder veit vel ofte knapt om noen annen betydning enn «teit».