«Jeg syns du er en ekkel person og at du kan dra tilbake til Afrika.» (kilde)

…pedoblogger… (kilde)

…en slik person er pedofil og trenger behandling i psykiatrien… (kilde)

Gunnar R Tjomlid er direkte farlig for barn… (kilde)

Tjomlid, du skulle vært buret inne i mine øyne, du er blitt en avsky og et korrupt ledd i samfunnet… (kilde)

…kanskje er han pedofil selv, hvem vet, men jeg hadde aldri sluppet mine barn nær denne fyren… (kilde)

Fy faen Tjomlid, din j…. gris (kilde)

Tjomlid du bør fengsles for slike uttalelser… (kilde)

Send bekymringmelding [til barnevernet] umiddelbart! (kilde)

…pedofiliforkjemper Tjomlid kjemper for at negroider skal få voldta unge norske jenter… (parafrasert, kilde)

En del mennesker i dette landet har lagt meg for hat. Navnet Tjomlid er blitt et skjellsord. Årsaken er at jeg har blogget kritisk om alternativ behandling, kanskje spesielt homeopati, at jeg skriver positivt om vaksiner og aspartam, at jeg argumenterer mot rasisme og for innvandring, og at jeg har skrevet om kontroversielle temaer som seksuelle avvik og barnepornografi. Det faller ikke i god jord, og når man ikke kan møtes på sak blir det viktig for meningsmotstanderne å ta min person.

I tillegg til det lille utdraget av hatmeldinger nevnt ovenfor (en dråpe i havet av alt som er skrevet om meg), blir jeg beskyldt for å ha mottatt store økonomiske midler («en million», «flere hundre tusen») fra legemiddelindustrien for å blogge positivt om vaksiner, jeg blir beskyldt for å være medlem i sataniske nettverk som driver rituelle sexovergrep mot småbarn, og det opprettes egne blogger som kun har til hensikt å sverte navnet mitt, samt at Facebookgrupper og -sider fylles med kvalmende beskyldninger og løgner om min person. Enkelte sprer løgner om at «de har snakket med noen som står meg nær» og at de kan bekrefte at jeg er en farlig person som er så grusom at vedkommende ikke kan stå frem ved navn av frykt for sin egen sikkerhet.

Jepp. Der har du meg. Tipper de som kjenner meg vil si at alt dette er presise karakteristikker av min personlighet. Eller nei, selvsagt ikke. Det er vel omtrent så langt fra sannheten som det er mulig å komme. Men dette er det man må leve med om man ytrer seg på internett i dag. Det finnes så mange psyke og hatske personer der ute som ønsker å banke deg opp med tastaturet sitt at man ikke kommer utenom å få kastet et lass av grusomme påstander rett i trynet hvis man mener noe offentlig.

Alle som kjenner meg personlig eller via sosiale medier forstår at disse beskyldningene er vås. Men så har man de som ikke vet noe om meg, googler navnet mitt, og finner mye skummelt om meg på nett. Hvordan kan man verne seg mot dem? Det kan man egentlig ikke. Jeg har opplevd at kvinner jeg har ønsket å møte etter å ha blitt kjent på datingnettsteder har googlet meg og blitt usikre fordi de finner så mye rart om meg skrevet på nett. Det er sårende og føles ufattelig urettferdig. Men hva kan man gjøre? Egentlig ingenting. Løgnene og beskyldningene ligger der, og så lenge jeg har valgt en rolle hvor jeg ønsker å uttale meg offentlig om betente temaer, må jeg bare leve med det. Heldigvis er det mange oppegående og flotte mennesker som støtter meg og vet hvem jeg er og hva jeg står for.

Skjermbilde 2013 02 08 kl 11 47 48

De siste dagene har vi atter en gang fått høre om kvinner som utsettes for hetsing og truende meldinger på sms, telefon, mail, nettfora og gjennom å bli oppsøkt personlig. De trues med voldtekt, mishandling og drap. De må lese at de er stygge, er sure, er horer, er dumme, og at de egentlig bare ønsker å få en hel masse pikk kjørt opp i seg.

Jeg har mottatt min andel dritt. Men det er en fundamental forskjell på den dritten disse kvinnene må tåle, og den jeg må tåle: Dritten kvinnen får er ikke først og fremst knyttet til deres meninger og ytringer, men derimot det faktum at de er kvinner. Det er det sentrale problemet.

Dritten mot meg kommer fordi jeg ytrer meg om emner enkelte lesere ikke liker mine meninger om. De kommer ikke fordi jeg er mann, eller på grunn av noen annen fundamental egenskap ved min eksistens. Den kommer som en konsekvens av at jeg mener noe og ytrer noe offentlig. Det må jeg kanskje bare tåle.

Kvinner kan derimot ikke noe for at de er kvinner. Likevel blir dette faktum brukt som argument mot deres meninger og ytringer. Som om deres kjønn var det sentrale punktet i deres meningsytringer. Som om kvinner på noe som helst vis var underlegne menn. Som om menn som lar sine seksuelle frustrasjoner, personlige hat og manglende intelligens gå utover uskyldige, fremmede mennesker når disse kvinnene opp til skosålen.

Dette er ikke bare usaklig, men det er også fullstendig uakseptabelt. Vi kan ikke akseptere at menneskers ytringer knebles på grunnlag av en egenskap ved personen, enten de er homofile, handicappede, eller kvinner.

Så hva kan vi gjøre? Hva kan vi menn gjøre? Det er vi som først og fremst må ta ansvar for våre motbydelige med-menn. Menn som fyller kommentarfelt med kvinnediskriminerende og hatske angrep på flotte personer som tør stikke hodet frem og mene noe offentlig. Hva kan vi gjøre?

For ingen av oss er uskyldige. Ei heller jeg. La meg gi et eksempel. Forleden var det en debatt i kommentarfeltet på min egen blogg. En kvinnelig meningsmotstander som jeg har diskutert mye med fylte kommentarfeltet med mildt sagt teite påstander og argumenter. Jeg og en del andre debatterte mot henne, men én kommentator pekte seg ut. Han trakk ofte frem at denne kvinnen på sitt Facebook-profilbilde var blond og pen, og dermed måtte hun være dum, hjernedød, mest opptatt av klær og negler, og hadde ingenting fornuftig å tilføre debatten.

Jeg lo litt inni meg, fordi jeg nøt at hun fikk høre det. Fordi jeg synes også hun er mindre intelligent, og at argumentene hennes er latterlige. Men det er ikke fordi hun er kvinne. Det er fordi hun er dum. Å bruke hennes kvinnelighet mot henne var feil. Men jeg tok ikke til motmæle, fordi han var tross alt på min side.

How it works

Etter noen dager leste en av mine venninner debatten, og hun reagerte på måten denne kommentatoren angrep kvinnen på. Og selv om det satt langt inne, blant annet fordi kvinnen har kommet med grove angrep på meg i ulike fora (blant annet pro-pedofilibeskyldninger), så visste jeg at det riktige å gjøre var å ta til motmæle. Jeg slettet ikke kommentarene hans, fordi terskelen for å slette er svært høy i mitt kommentarfelt, og kommentarene hans var ikke direkte ekle eller truende på noe vis. Men de var likevel uakseptable, så jeg skrev en kommentar med en advarsel om at denne type kommentarer som går på kjønn og utseende ikke lenger ville aksepteres.

Jeg er flau over at jeg lot ham holde på så lenge som han gjorde. Kommentarene var ganske uskyldige, og egentlig litt morsomme, men likevel var de farlige fordi, som min venninne belærte meg, de ville kunne skremme bort andre kvinner fra å delta i debatten når de så at svarene de fikk angrep dem som kvinner. Det kan jeg ikke tillate. Det kan vi ikke tillate.

Nå var dette ganske uskyldig, men likevel skadelig. Det er så uendelig mye verre når kommentarene er direkte trusler om vold. Eller når menn sender slibrige SMSer og meldinger om hva de ønsker å gjøre med kvinnens kropp. Eller sender bilder av sin ståpikk til fremmede kvinner som aldri har bedt om det. Det oppleves truende, og det skremmer kvinner fra å delta i debatten.

Så hva kan vi gjøre? Hva kan vi menn gjøre? Jeg tror det eneste vi kan gjøre er å vise at vi ikke aksepterer det. Vi må ta til motmæle på samme måte som vi må ta til motmæle mot homofobi, rasisme og andre hat-ytringer. Jeg gjør det nå gjennom denne bloggposten. Jeg sier at jeg ikke aksepterer det, og det vil aldri noensinne igjen tillates i mitt kommentarfelt. Jeg vil også si tydelig i fra hvis jeg ser det i andre fora jeg selv diskuterer.

Hvorfor innledet jeg bloggposten med eksempler på angrep mot meg selv? Vel, folk trenger å minnes på hva som rører seg der ute, og hva man risikerer ved å stikke hodet frem. Det er vondt, og jeg har ligget våken mange netter med tårer i øynene fordi jeg opplever det som så brutalt urettferdig og skummelt. Men jeg kan ikke slutte å ytre meg, fordi da vinner drittsekkene. Jeg er nødt til å minne meg selv på at det finnes mange flere som støtter meg enn som hater meg. Men jeg har ikke mottatt trusler om vold, annet enn litt indirekte som at jeg er «fritt vilt» og at enkelte føler behov for å denge ned oss skeptikere og humanetikere.

Jeg vet litt om hvordan det føles å være et hatobjekt, og derfor er det nesten ufattelig hvor vondt og skremmende det må være å motta trusler om voldtekt og drap rettet direkte mot seg selv. Det er uforståelig at det kan sitte menn der ute og lire av seg slik dritt. Det er så ufattelig at noen kan ville andre mennesker så vondt.

Jeg kunne nok filosofert mye rundt hva slags smerter disse mennene selv bærer på. Kanskje en enorm lengsel etter nærhet og sex. Kanskje et vanvittig kvinnehat utløst av urettferdighet rettet mot dem en gang i tiden. Kanskje en kvinnehatende oppdragelse fra en drittsekk av en far. Kanskje en mor som banket dem opp. Kanskje det skyldes rusproblemer og at ytringene kommer i påvirket tilstand. Kanskje kanskje kanskje. Det finnes sikkert mange forklaringer, men ingenting legitimerer ytringene likevel. Vi kan ikke oppsøke en og hver og behandle dem, men vi kan gi tydelig uttrykk for at deres ytringer ikke er akseptable.

Kvinnehat er dessverre sjokkerende utbredt blant menn. Det kan være alt fra nedsettende kommentarer om kvinner som tør vise at de elsker sex, til en tro på at menn har krav på sex og at kvinner er vandrende forlystelsesobjekter som bare har med å stille opp når mannen vil ha. Konsekvensen av disse holdningene gir alt fra kvinnediskriminerende holdninger i kommentarfelt, til direkte voldtekt. Det store spekteret av negative konsekvenser fra denne type holdninger så stort, fra det ganske uskyldige til det groteskt alvorlige, at vi må knipe det av ved roten.

Derfor var de «uskyldige» kommentarene i mitt kommentarfelt et problem. Ikke fordi jeg tror denne kommentatoren en dag vil voldta en kvinne. Men fordi det skremmer kvinner fra å ytre seg offentlig. Det er rett og slett ikke verdt det for dem. Hvorfor skal de måtte ta i mot dritt bare fordi de har to pupper og et ekstra hull mellom bena? Da er det enklere å holde kjeft. Og så har vi som samfunn mistet et viktig innspill i debatten, en viktig stemme, et engasjement som driver vårt samfunn opp og frem.

Ære være de kvinner som tør stå oppreist i dritten. Ære være Louiza Louhibi. Ære være Hannah Helseth. Ære være Inger Merete Hobbelstad. Ære være Marte Michelet. Ære være Heidi Nordby Lunde. Ære være Vivi Mona Nyborg. Ære være alle dere kvinner som ikke er nevnt. Ære være også dere som ikke har taklet det, men som i det minste forsøkte.

Ære være alle dere kvinner som vel vitende om hva som kan møte dere i neste SMS, i kommentarfeltet, eller rundt neste hjørne, likevel står frem og ytrer dere offentlig om det dere brenner for og mener noe om. Jeg har fått min andel av dritt, men det er bagateller sammenlignet med hva mange av dere får servert. Når jeg vet hvor vondt det har vært for meg, kan jeg bare begynne å forstå hvor vondt det må være for dere.

Anse dette som mitt lille bidrag til støtte for kvinner sin rett til å ytre seg uten å motta kjønnsdiskriminerende og truende meldinger i retur. Det endrer neppe så mye, men det er viktig å vise sin moralske støtte og ta offentlig avstand fra ytringer som ikke kan tolereres.

Ytringstruede kvinner, takk for at dere finnes, og takk for at dere står på. Jeg er ofte uenig med dere, men jeg beundrer dere.


Oppdatering: Hør Anita Sarkeesian sin historie som illustrerer problemet bra: