Skjermbilde 2013 07 28 kl 09 35 05

Det er på tide å dele ut litt bloggdask igjen. I dag må den deles ut dobbelt opp, fordi to journalister har skrevet håpløst ukritiske saker om noe som er stikk i strid med den beste vitenskap på området. Journalist Ingvill Bryn Rambøl har skrevet for Mamma, og Trude Brænne Larssen har skrevet for Gjengangeren. Disse to journalistene må jeg dessverre kaste inn i «Pressens paranormale skammekrok» (PPS) fordi de ukritisk opptrer som mikrofonstativ for potensielt farlige og udokumenterte påstander.

Grunnen til at bloggdaskene deles ut samtidig, er at begge journalistene har skrevet om samme sak og samme person, den selverklærte «el-overfølsomme» Lene Hannisdal Haug. Lene er et offer for et alvorlig tilfelle av noceboeffekt. Hun har gjennom en serie feilslutninger kommet frem til at hennes helseplager skyldes trådløse nettverk og mobilstråling, og i en selvforsterkende negativ forventningseffekt har hun nå blitt så redd mikrobølgestråling at hun blir syk bare av å tro hun blir utsatt for det.

El-overfølsomhet

El-overfølsomhet er en fiktiv diagnose. Det er utført flere titalls blindstudier som viser med all tydelighet at såkalte el-overfølsomme ikke klarer å oppdage slik stråling når de er blindet for om de er utsatt for det eller ikke.

Innvendingen fra de som tror de er el-overfølsomme, er at disse studiene har mangler fordi ulike personer reagerer på ulik stråling, og forskerne kan ikke nok om fenomenet til å gjøre testene realistiske nok. Dette argumentet er et viktig motargument, men holder i dette tilfellet ikke vann. I studiene har man nemlig som regel også testet forsøkspersonene ublindet. Det vil si at de innledningsvis ble fortalt at apparatet som strålte var slått på, noe det også var, og forsøkspersonene rapporterte da ubehag. De opplevde en klar sammenheng mellom stråling fra apparatet og ulike symptomer. Når de visste at de ble utsatt for stråling, ble de altså dårlige.

Straks forsøket ble startet og de ikke lenger fikk vite om det strålende apparatet var slått på eller av på gitte tidspunkter, så klarte de bare å identifisere om apparatet var på like ofte som man ville forvente gjennom ren gjetning. Dette peker sterkt i retning av at vi snakker om en såkalt noceboeffekt. Når de tror de utsettes for stråling, får de vondt i hodet og andre symptomer, uavhengig av om de faktisk utsettes for stråling eller ikke.

Dette er for øvrig identisk med forsøk på f.eks. bruk av ønskekvist til å finne vannårer. Når kvistgjengerne får vite hvilket nedgravd rør i jorden det strømmer vann i, så kjenner de helt klare utslag i ønskekvisten på kun dette røret (noe som skyldes den ideomotoriske effekten). Straks forsøket starter og de er blindet for hvilket av ti rør som har vann i seg, så tipper de bare riktig i en av ti tilfeller. Samme treffsikkerhet som ved ren gjetning. Å la forsøkspersonene «prøve ut» effekten før forsøket starter, er en viktig måte å eliminere bortforklaringer i etterkant. (Ikke at det pleier å hjelpe, fordi forsøkspersonene finner alltid en absurd bortforklaring i ettertid uansett…)

Studiene pleier også å utsette forsøkspersonene for nøyaktig den type stråling de hevder å reagere på, f.eks. mobilstråling eller noe i arbeidsmiljøet deres. Ergo kan man heller ikke avfeie studiene ved å si at det ble brukt feil type stråling. Det legges til rette for at man skal få symptomutslag hvis disse faktisk er reelle. Dessverre viser det seg i praksis aldri å være noen sammenheng mellom symptomene og strålingen.

Jeg har skrevet grundig om el-overfølsomhet her, og i min kommende bok «Placebodefekten» har jeg viet et helt kapittel til noceboeffekten og viser mange eksempler på hvor syke folk kan bli gjennom negative forventninger alene.

Stress, mestring og noceboeffekt

Såkalte el-overfølsomme frykter mobilstråling, og dermed opplever de reelle symptomer som en konsekvens av dette. En studie fra Nederland viste dette ganske tydelig. Her ble 3000 innbyggere i et område bedt om å besvare et spørreskjema hvor de skulle krysse av på en liste over hvilke plager de hadde i hverdagen. Dette var typiske plager som søvnløshet, hodepine, kvalme, manglende energi og tilsvarende litt diffuse symptomer. De skulle også angi hvor langt de bodde fra nærmeste mobilmast eller høyspentlinje. Da man analyserte resultatene fant man en klar sammenheng mellom hvor nært en mobilmast eller høyspentlinje en person bodde, og hvor mye plager de hadde.

Dette kunne man tro var en indikator på at det faktisk var strålingen som ga dem disse plagene. Men forskerne hadde et ess i ermet. De hadde også kart- og GPS-data på hvor de ulike personene bodde, og hvor nærmeste mobilmast eller høyspentlinje faktisk var. Det man da så var at de personene som rapporterte flest plager oppga å bo nærmere en mobilmast eller høyspenlinje enn det som faktisk var tilfelle. De objektive kartdataene viste at det ikke var noen sammenheng mellom mengden av plager og avstanden til en «strålingskilde», men at de med flest plager likevel trodde det var slik. Fordi dette ga dem mening. De kunne forklare sine problemer med elektromagnetisk stråling.

Samme studie viste også at de som rapporterte flest plager var de som på spørreskjemaet hadde indikert at de hadde høy sensitivitet til miljømessige faktorer. De samme personene oppga også lavest grad av mestringsfølelse i hverdagen. Manglende mestringsfølelse gir stress og lavgradig angst, og frykt for miljømessige faktorer gir noceboeffekt. Summen av disse to faktorene gjorde disse menneskene sykere enn andre, og de skyldte på stråling, selv om objektive måledata viste at det ikke fantes noen slik sammenheng.

Når da el-overfølsomme tar grep om situasjonen ved å kle huset i aluminiumsfolie, trer et metallnett over hodet for å skjerme seg mot strålingen, eller flytter ut i skogen langt bort fra mobilmaster og strøm, så er det ikke merkelig om dette oppleves å hjelpe. Årsaken er at personene tar kontrollen. Gjennom disse i prinsippet meningsløse handlingene øker følelsen av mestring i hverdagen, noe som reduserer stress og tilhørende symptomer. Handlingene kan også være meningsfulle ved at de kanskje reduserer faktisk stress i hverdagen ved å flytte bort fra byens mas og jag, slutte i jobben sin, eller endre på andre stressende livsstilsfaktorer.

Noceboeffekt smitter gjennom media

Et tilsvarende fenomen vi ikke har sett så mye til i Norge ennå, er frykten for vindmølleanlegg. I Australia er dette utbredt, og enkelte hevder at disse vindmøllene kan føre til både kreft, diabetes, infertilitet, hodepine, søvnløshet, konsentrasjonsproblemer, høyt blodtrykk og herpes, såvel som over hundre andre plager og sykdommer. Dette vindmøllesyndromet er ingen medisinsk anerkjent diagnose, og forklaringsmekanismene er absurde, men likevel finnes det altså mange som mener at de plages av vindmøllene.

Det interessante med denne fiktive diagnosen er at den synes å smitte gjennom media. En australsk studie publisert tidlig i 2013 viste at områder hvor det hadde vært mest anti-vindmølleaktivisme også var de områdene hvor det ble rapportert flest plager fra vindmøller. Økt fokus på at vindmøller skulle kunne påvirke helsen negativt ga folk flere helseplager. Ikke bare var det en geografisk sammenheng, men også en tidsmessig. Mer enn 80 prosent av plagene ble rapportert først etter at antivindmølleaktivister hadde drevet kampanje i området. Mens det har vært vindmøllefarmer i Australia i over 20 år, så dukket rapporter om helseplager først opp i 2009, etter at noen begynte å bruke helseplager som et vikarierende motiv, og dessverre et effektiv argument, for å få lagt ned vindmøllefarmene.

Et stort antall studier fra hele verden har vist at det ikke finnes noen helseplager knyttet til slike vindmølleanlegg, så alt peker i retning av at problemene i Australia skyldes noceboeffekt. Dette er trist, men det er et virkelig fenomen. Konsekvensen er at de aktivistene som skal hjelpe ved å motarbeide vindmøller og mobilmaster i praksis gjør folk sykere. Deres overdrevne og inkorrekte påstander om helseplager skaper en frykt og en noceboeffekt hos psykologisk utsatte individer i befolkningen som begynner å oppleve disse symptomene. Det er altså aktivistene som gjør folk syke, ikke det de driver aktivisme mot.

Vi har et tilsvarende eksempel fra Norge. Prosjektet «Trådløse Trondheim» ble i 2006 lansert for å gi innbyggerne i byen wifi-tilgang overalt. Gjennom å plassere ut hundrevis av trådløse aksesspunkter i byen skulle altså hele byarealet dekkes av kabelfri internettilgang. Dette fikk selvsagt de påståtte el-overfølsomme til å reagere, og mange ble redde for at dette kunne være farlig for innbyggerne. Da prosjektet ble offisielt lansert og fikk mye medieomtale, begynte legene i Trondheim å se en økning av pasienter som hevdet at strålingen gjorde dem syke på ulike vis.

Skyldtes det strålingen? Neppe. Statens strålevern målte nemlig mengden wifi-stråling og fant at strålingen fra de trådløse aksesspunktene bare utgjorde om lag tre prosent av den totale strålingen. Hele 97 prosent av strålingen hadde altså vært der også før aksesspunktene for Trådløse Trondheim ble skrudd på. Symptomene dukket likevel først opp da prosjektet fikk medieomtale og ble allment kjent. Et klassisk eksempel på noceboeffekt.

(Jeg har også hørt at aksesspunktene ble satt i drift lenge før «Trådløse Trondheim» ble offisielt lansert, og at plagene ikke oppstod før folk fikk høre om at prosjektet var startet, men dette har jeg ikke funnet noen sikker kilde på.)

Lene tok konsekvensene av sine plager og har flyttet med sin mann og sine barn til et sted med minimalt med stråling. Nå føler hun seg mye bedre, men må fortsatt kle seg i et metallnett for å skjerme seg fra stråling når hun skal ut, og hun har kun fasttelefon og kablet internett i huset.

To problemer med journalistikken

Journalistene Larssen og Rambøl gjør altså to store feil når de skriver disse sakene. Det første er at de ikke stiller kritiske spørsmål. De omtaler Lenes helseplager som om de virkelig skyldes elektromagnetisk stråling. En slik sammenheng er svært usannsynlig, noe forskningen viser ganske klart. Noen bjeller om Lenes troverdighet burde også ringe når hun til Mamma sier at hun fikk sin opprinnelige diagnose fra en klarsynt.

For ikke å ha noe uprøvd, gikk hun til en klarsynt dame.

– Du tåler ikke ruter, sa damen.

– Hva er det? spurte Lene.

– Jeg vet ikke, sa den klarsynte, men du tåler det ikke.

– Det gikk sikkert et par uker etter jeg hadde vært hos henne, før jeg spurte mannen min hva ruter var for noe og om vi hadde det.

– Jovisst har vi ruter, svarte han.

Den hang på veggen like bak sofaen der Lene hadde ligget og kastet opp under hele graviditeten. Som et eksperiment slo de av ruteren den natten.

– Da sov jeg hele natten for første gang på lenge.

Journalistene fremstiller sakene som om det er ganske tydelig at elektromagnetisk stråling er årsak til helseproblemene, og nevner bare i et par bisetninger at Statens Strålevern avviser en slik sammenheng. De skriver ingenting om de mange studier som viser at såkalte el-overfølsomme ikke klarer å oppdage slik stråling når de ikke selv vet om det strålende apparatet er slått på eller er av.

De sjekker heller ikke med eksperter om opplevelsen hennes stemmer overens med virkeligheten. For eksempel er sendingseffekten fra et wifi-aksesspunkt svært liten sammenlignet med effekten fra mobilmastene i nærheten av huset. Målinger Statens Strålevern gjorde i 2011 viste at stråling fra wifi (WLAN) bare utgjorde en liten brøkdel av totalstrålingen sammenlignet med stråling fra mobilmaster, selv inne i kontormiljøer og boliger.

Skjermbilde 2013 07 27 kl 21 23 41

I Gjengangeren kan vi lese:

Men det var ikke nok. På den tiden bodde Lene i blokk, og mange av naboene hadde trådløs ruter, som hun mener at hun merket virkningen av.

– Jeg ble bedre da vi trakk ut kontakten til vårt eget utstyr, men man kan si at det var som å gå fra minus en million, til minus hundre tusen. Jeg var fortsatt ikke bra.

– Vi så oss nødt til å flytte. Ved hjelp av penger jeg hadde arvet, flyttet vi til et flott hus i nærheten av Holmenkollen. Der var det bare én nabo i nærheten, og jeg håpet jeg kunne overtale ham til å dra ut kontakten til ruteren sin, men det var han ikke villig til, forteller Lene.

At Lene skulle oppleve en så kraftig helseeffekt fra sin egen wifi-ruter, eller fra naboenes rutere på andre siden av vegger, gulv og tak, eller til og med i hus flere meter unna, er dermed lite sannsynlig, ettersom denne bare utgjør en ørliten andel av all stråling i omtrent samme frekvensområde i en vanlig bolig. Atter et eksempel på at dette mest sannsynligvis er en noceboeffekt knyttet til Lenes tro på at ruteren var problemet (for den klarsynte hadde jo sagt det, må vite!), ikke dets faktiske sendereffekt. Wifi-strålingen fra en nabo vil være forsvinnende liten sammenlignet med all annen stråling inne i et hus.

C824f7c0fe

Det er også påfallende at el-overfølsomhet er vesentlig mer utbredt i Skandinavia enn i resten av verden, selv om ingenting tilsier at det er mer stråling her hos oss. Vindmøllesyke er utbredt i Australia, men lite utbredt i andre land som også har mye vindmøller. Dette tyder på at disse plagene er noceboeffekt og kulturelt betinget. Det tyder også på at det er aktivistene mot disse fenomenene som øker bevisstheten rundt fenomenene og dermed gjør folk syke. Hvilke aktivister som engasjerer seg i ulike land, kan være litt tilfeldig da de ofte er drevet frem av enkeltpersoner. Det man har hørt kan være farlig, blir det som utløser symptomene. Har man hørt at mobiltelefoner er farlige, så blir man syk av det hvis mestringsfølelsen og lavgradig stress/angst i hverdagen gjør deg til et utsatt individ. Har man hørt at vindmøller gjør folk syke, så vil det utløse disse symptomene, eller i det minste bli brukt til å forklare dem.

Og dette bringer meg til problem nummer to med disse artiklene. Ved å skrive ukritisk om el-overfølsomhet på denne måten bidrar pressen til å påføre enkelte utsatte individer i befolkningen store helsemessige plager. I min opprinnelige bloggpost om PPS skrev jeg hvordan en ukritisk gjentagelse av at Snåsamannen er klarsynt gjør at folk til slutt tror han er klarsynt. Pressen infiserer altså menneskers hjerner med uriktige memer. Når de skriver ukritiske artikler om el-overfølsomhet, så infiserer de menneskers hjerner med irrasjonell frykt, og det gir utslag i kroppslige plager. Jeg vil gå så langt som å si at denne type artikler kan gjøre folk syke, noe den australske vindmøllesyke-studien viste i praksis.

Lenes påstander

La meg også se kjapt på noen av Lenes påstander. I den ene artikkelen sier hun:

– En gang vi var på et hotell og de skulle slå av den trådløse ruteren for meg, var det en av gjestene som ble veldig sint. Jeg har på følelsen at mange reagerer så voldsomt fordi dette er noe som angår dem og livet deres også. Hvis jeg fortalte at jeg var allergisk mot nøtter, er det jo ingen som ville tatt sånn på vei.

Nei, men det er fordi det finnes en udiskutabel sammenheng mellom nøtter og folk med nøtteallergi sin reaksjon på inntak av disse. Gir du en person med nøtteallergi kapsler med enten allergenet i nøtter eller et placebo, så vil de reagere på nøtte-kapslene vesentlig kraftigere enn på placebokapslene (selv om noceboeffekt også kan være en faktor her). Sammenhengen er tydelig. Merkelig nok ser vi altså ikke samme årsakssammenheng i blindede studier med selverklærte el-overfølsomme. Det er årsaken til at det er ekstremt provoserende når folk med en innbilt allergi krever at andre skal måtte innrette seg etter deres vrangforestilling.

– Dette er noe som angår alle. Jeg mener folk bør få vite om risikoen ved stråling, slik at de kan ta sine egne valg. Det er som å bli tilbudt et eple, takke ja, og i neste øyeblikk få vite at eplet er forgiftet. Da vil du jo ikke ha det likevel. Hvis du vet at trådløst Internett og lange mobiltelefonsamtaler er negativt for helsen, vil du kanskje velge å kable mer og beholde fasttelefonen.

Det ville også være uhyre idiotisk å spre frykt rundt det å spise epler fordi man innbilte seg at epler var giftige og årsak til de helseproblemer man selv har, selv om alle tester av eplene viste at de var helt trygge. All den beste forskning, og vår kunnskap om fysikk, kjemi og menneskets biologi, tilsier at ikke-ioniserende stråling i de gjeldende doser er ufarlig. Da blir det direkte uetisk og skadelig av Lene og foreninger som Folkets Strålevern å cherry-picke dårlige studier og forvrenge forskningsresultater for å gi folk inntrykk av en fare som ikke er der, bare fordi de har et personlig behov for å finne en årsak til sine egne helseproblemer.

– Mange andre land har strengere grenser for stråling enn Norge, sier Lene og viser blant annet til Russland, der myndighetene advarer gravide mot å snakke i mobiltelefon.

Ja, men Russland har også lover som er direkte homofiendtlige og langt på vei legitimerer trakassering av homofile. Bør vi rette oss også etter det? Nei, argumentet om at andre land har ulike lover og anbefalinger betyr lite, spesielt når disse land er i et ekstremt mindretall. Hva tilsier at Russland tilfeldigvis vet best på dette området? Ingenting. Mye tyder på at de har latt seg forville av et par svært tvilsomme studier fra 2008 og 2010 som mente å finne en sammenheng mellom mødres bruk av mobiltelefoner og atferdsproblemer hos barn. Disse studiene er plukket fra hverandre her og her.

Etter at Europarådet i 2011 anbefalte bruk av kablet Internett i skoler, er det også mange steder i Europa man jobber med å bytte ut det trådløse nettverket på skolene, forteller Lene. Hun mener at både debatten og regelverket i Norge ligger langt etter mange andre land.

Europarådets anbefaling er basert på et føre-var-prinsipp, ikke basert på at wifi/mobilstråling beviselig er farlig. De har basert seg på blant annet IARC sin klassifisering av mobilstråling som «muligens kreftfremkallende» fra 2011. Det er ikke noe argument for at man bør unngå wifi i skoler ettersom IARC-klassifiseringen, som igjen i stor grad er basert på INTERPHONE-studien, har store svakheter, noe jeg går grundig gjennom i denne bloggposten (og denne). IARC-klassifiseringen handler for øvrig også om en eventuell kreftfremkallende effekt av mobilbruk, ikke andre biologiske ikke-termiske effekter som de el-overfølsomme hevder å være ofre for.

– I Norge har vi en lov som sier at strålingen skal være så «lav som praktisk mulig». Hvis man skulle tatt konsekvensen av det, burde det jo ikke være fri konkurranse i mobiltelefonimarkedet, slik at alle operatørene kan sette opp master. Da burde vi heller ikke tillatt trådløst internett på skoler og institusjoner.

Den påstanden holder bare vann om man virkelig mener at bruk av mobiltelefoner og wifi ikke har praktiske fordeler. Jeg tror få av oss i 2013 ville si at et liv uten wifi og mobil ville være et ubetydelig hinder.

Lene Hannisdahl Haug og Folkets strålevern henviser til forskning som viser at fosteret i magen blir påvirket av mors mobilbruk, og at det å snakke i mobiltelefoner og trådløse telefoner forstyrrer babyens hjertefrekvens og gir økt risiko for adferdsforstyrrelser senere. Statens strålevern på sin side, mener at en slik sammenheng ikke er påvist og at det ikke er grunn til å advare. Lene Hannisdahl Haug synes det er rart at strålevernmyndighetene tar sjansen på at de studiene som ikke viser en sammenheng, er de riktige.

Her misforstår Lene igjen. Dette handler ikke om at Statens Strålevern bare velger å se på de studier som ikke viser en sammenheng, men også at de studier som viser en sammenheng ikke egentlig viser noen slik sammenheng. De er basert på en tolkning av epidemiologiske data hvor det finnes mange ukontrollerte variabler som kan være årsak til den effekt man ser, en effekt som er forsvinnende liten i utgangspunktet.

Mye forskning viser ingen sammenheng, og de få studier som finner en påstått sammenheng er ikke av typen som tydelig kan vise en årsakssammenheng. Om Lene og Folkets Strålevern var ærlige om forskningen de selv henviser til, ville de måtte innrømme at dataene peker helt klart i retning av at dette er ufarlig for gravide og fostre.

– Tetramaster sender signaler som ligger tett opp til hjertefrekvensen. Derfor er det mange som får store plager av det, hevder Lene.

Dette stammer fra påstander bl.a. FELO har kommet med om at disse frekvensene kan forstyrre hjernens betabølger. Tetramaster sender i frekvensområdet 380-400 MHz, men bruker en amplitudemodulasjon på 17 ganger per sekund, altså 17 Hz. Denne skal i følge pålitelige kilder som Nyhetsspeilet kunne påvirke hjernens betabølger som visstnok er på 17,65 Hz og brukes til «mind control». (Jada, det var ironi. At Nyhetsspesilet er en troverdig kilde til informasjon altså. Ikke det med «mind control». Det mener faktisk Nyhetsspeilts redaktør i fullt alvor.) Betabølgene i hjernen dekker i virkeligheten et bredere spekter, fra 13-36 Hz, så hvor Nyhetsspeilet har det presise tallet 17,65 Hz fra, aner jeg ikke. Jeg er også usikker på hvorfor Lene blander sammen betabølger og hjertefrekvens, når betabølger brukes om hjerneaktivitet. Uansett er det vanskelig å se at det skulle være noen sammenheng her. Det virker altså som rent oppspinn fra Lene i et forsøk på å høres vitenskapelig ut. Betabølger lizm. Sciency!

Konklusjon

Litt diffuse helseplager, ofte knyttet til angst og stress, er svært utbredt i samfunnet og utgjør en betydelig andel av alle kroniske plager. Folk vil gjerne finne en konkret årsak å vise til, og skylder på vaksiner, halvprosessert mat, «toksiner», miljøgifter, «chemtrails», parasitter, borrelia, gluten, vitaminmangel, aspartam etc. Dette handler ofte om kulturelt baserte forventninger og hva man har hørt skal være farlig. Variasjonene er store fra land til land og by til by. Symptomene er like reelle, og ingen betviler at disse folkene har det vondt, men den beste måten å hjelpe dem er å finne ut hva som er det faktiske problemet, ikke støtte dem i sine vrangforestillinger. Spesielt fordi dette også går ut over barna deres.

Skjermbilde 2013 07 28 kl 00 50 10

Jeg tror jeg har fått gjennom poenget mitt. Lene har ingen vitenskapelige argumenter som holder vann, og hennes opplevelser er i strid med det vi vet om sendeeffekt og hva blindstudier viser, og fullstendig i tråd med en forklaring basert på noceboeffekt. Journalistene forviller sine lesere ved å ikke stille noen kritiske spørsmål eller få kritiske innspill fra fagpersoner. De risikerer også å påføre andre utsatte individer for mer helseproblemer ved å indusere en irrasjonell frykt i befolkningen.

I skammekroken med dere, Ingvill Bryn Rambøl og Trude Brænne Larssen!


Trude Brænne Larssen har påpekt at det i den opprinnelige papirversjonen av artikkelen ble trykket tilsvar fra Statens Strålevern og Direktoratet for Nødsamband. Disse har ikke havnet på nett og det fremkommer altså ikke fra nettartikkelen.

Dette gjør i så fall saken en del mer nyansert, og bloggdaskingen av Larssen må modereres litt, selv om jeg helst skulle se at slike saker ikke ble skrevet. Larssen påpeker at det var Hannisdal selv som kontaktet henne, og da bør man være ekstra varsom og tydeliggjøre kritiske innspill så man ikke risikerer å bli brukt som mikrofonstativ for noens agenda.