Etter avsløringene av de organiserte overgrepene mot kvinner i blant annet Köln og svenske byer, har norske menn på alvor blitt opptatt av overgrepsproblematikken. Det er ganske typisk.
Vi frykter det ukjente, og et fenomen som er helt vanlig i vår kultur blir en massiv trussel straks det opptrer på en måte vi ikke er vant til. Fordi da kan norske menn omsider peke på en annen gruppe som ikke inkluderer dem selv, og si at disse menneskene, det er de som er problemet.
Stakkars kvinnene våre.
Vi har lenge sett det samme i voldtektsdebatten. I enhver debatt om enten innvandring eller voldtekt, dukker det opp en påstand om at "alle overfallsvoldtekter er begått av ikke-vestlige innvandrere". Det er jo et faktum. Daværende leder for Oslo-politiets volds- og sedelighetsseksjon, Hanne Kristin Rohde, sa jo det. Ergo må det være sant.
Vel, for det første er det ikke sant. Flere av gjerningsmennene i overfallsvoldtektssaker fra perioden Rohde spesifikt omtalte ble beskrevet som lyse i huden. Noen var etnisk norske.
Det er likevel en massiv overvekt av ikke-vestlige innvandrere som er gjerningsmenn i saker som omhandler overfallsvoldtekter. De fleste gjerningsmenn er av ikke-vestlig opprinnelse. Det er et faktum. Men antall overfallsvoldtekter begrenser seg til noen titalls i året. Det er noen titalls for mye, og en forferdelig handling med tragiske konsekvenser for offeret.
Men likevel.
Etniske nordmenn begår sannsynligvis over 10 000 voldtekter i året. Du vet, sånne norske voldtekter. På fest. I fylla. Mot partneren som sover. Eller med litt hardhendt maktbruk mot hun venninna som jo innerst inne egentlig vil. Ellers hadde hun vel ikke flørtet sånn tidligere på kvelden?
Men overfallsvoldtekter er vel verre enn en uskyldig sovevoldtekt, forsvarer Ola Nordmann seg. Nei, det er ikke gitt. For offeret kan en sove- eller festvoldtekt være minst like traumatiserende.
Blir du overfallsvoldtatt, får du lettere oppfølging, sympati og støtte. Du blir trodd. Politiet oppretter sak. Gjerningsmannen er en fremmed det er lett å anklage. Blir du voldtatt av en venn på fest, blir offeret mistenkeliggjort. (Han ville vel aldri gjort noe slikt? Og de hadde jo flørtet...) Politiet er mindre villige til å etterforske. Det er vanskeligere å få en dom. Og sviket fra denne personen man trodde man kunne stole på kan oppleves vanskeligere enn sviket fra en vilt fremmed.
* Les også: Aftenposten: Fem myter i voldtektsdebatten
* Les også: Voldtekt og verdighet
Det er ikke gitt at en overfallsvoldtekt alltid er verre. Det er mange faktorer som spiller inn.
* Les også: Hvordan unngå å bli voldtektsforbryter: En innføring.
Overfallsvoldtekter utgjør under 5 promille av alle voldtekter. Men det er disse promillene Ola Nordmann er mest bekymret over, fordi det er en unorsk voldtekt. Det er ikke sånn vi er vant til å gjøre det. Når vi voldtar, går vi ikke ut på gata og angriper en uskyldig kvinne med vold. Vi passer heller på å vente til hun er så full at hun ikke kan gjøre motstand, og så lurer vi henne med oss inn på et rom på loftet, og knuller henne.
Gruppen som utfører slike helt vanlige, godt norske voldtekter, er en gruppe alle menn er en del av. Derfor er det vanskelig å kritisere denne gruppen, fordi da kritiserer vi oss selv og vår egen kultur.
Kanskje vi da til og med må anerkjenne at vår drikkekultur er et større problem enn religion ettersom 80 prosent av alle voldstilfeller er alkoholrelaterte. Men gud forby at noen skulle ta ølflaska fra oss.
Så vi holder kjeft. Retter ingen pekefingre mot speilet.
Overfallsvoldtekter, derimot, er et unorsk fenomen. Som nesten alltid begås av mørkhudede fra Afrika eller Midt-Østen. Det er en gruppe vi ikke er en del av, og da kan vi peke. Da kan vi klage. Da kan vi problematisere. Selv om problemet nesten er bagatellmessig sammenlignet med problemet i den gruppen vi selv er del av.
Og slik er det også med de systematiske overgrepene vi har sett bli omtalt i media de siste ukene. Det er en type tafsing, klåing og overgrep vi ikke er vant til. Det er unorsk å alliere seg med venner og bekjente for å begå overgrep. Vi liker å gjøre det alene på julebord, konserter, puben, hjemmefester og hotellrom.
Det finnes vel neppe den kvinne som ikke har opplevd å bli tafset på. Få en hånd på rumpa uten å ha ønsket det. Bli kløpet i skrittet av en fremmed, full norsk mann på fest. Få en hånd på puppen fra en kollega. Bli holdt fast og presset mot veggen fra en kåt nabo på fest. Bli befølt ved bardisken.
* Les også: Human Rights Service misbruker voldtektstall
Men disse hundretusener av overgrep ignorerer vi, fordi det begås av den gruppen vil selv tilhører. Den gode, norske mann. Overgrepene som i nyere tid er avslørt i blant annet Köln og Sverige er unorske. Det er ikke sånn vi holder på. Og da kan vi rette en pekefinger mot en isolert gruppe vi ikke selv tilhører. De andre. Innvandrerne. Muslimene.
Det liker vi, fordi da kan den norske mann endelig ta samfunnsansvar uten å implisere oss selv. Gud bedre så herlig ansvarlig det føles. Ta kvinnens parti. Omsider.
Og samtidig kunne dyrke litt fremmedhat i samme slengen.
Overgrepene i Köln og Sverige er et problem. Det må bekjempes. Det finnes ingen forsvar for slike overgrep. Men hvis vi virkelig bekymrer oss for seksualiserte angrep på kvinner, må vi innse at problemet nettopp er overgrep mot kvinner, ikke muslimske eller ikke-vestlige overgrep mot kvinner. Hvis vi vil bekjempe problemet voldtekter er, hjelper vi ingen med å lukke øynene for de 99,5 prosent voldtekter vi selv er massivt overrepresentert i *.
* Les også: Menn som hater kvinner
Å påpeke at vi har massive problemer innad i vår egen kultur, er ikke å undergrave problemer i andre kulturer. Det er derimot å tydeliggjøre at det er overgrepet selv som er problemet, ikke om ugjerningen begås av Ahmed eller Ola.
Når Ola Nordmenn er så alt for ivrig etter å engasjere seg i problemet med overgrep mot kvinner først når han kan klage på en liten gruppe han ikke selv er del av, er det i seg selv et problem. Det tydeliggjør den klassiske "dem og oss"-mentaliteten som ligger til grunn for de problemer vi står midt oppi. Det tydeliggjør ansvarsfraskrivelsen og ønsket om å definere oss selv bort fra problemet.
Det hjelper ingen. Aller minst alle de kvinner og menn som utsettes for overgrep hver eneste dag. Først når norske menn tør innrømme at vi selv har et massivt holdningsproblem, kan vi peke fingre. Skal vi sørge for at kvinner får en tryggere hverdag må vi starte med fokusere minst like mye på de 99,5 prosent. Ikke promillene.
Selv om å redusere promillen også ville være en godt start.
* Oppdatering: Flere har reagert på at jeg skriver at vi er overrepresentert i de fleste typer voldtekt. Her mente jeg ikke relativt til gruppetall, men i absolutte tall. Jeg ser at min formulering var dårlig og kunne misforstås isolert sett.
Jeg har dog tidligere skrevet om hva statistikken viser om at enkelte ikke-vestlige innvandrere er overrepresentert, og lenker til en kilde som tydelig viser at det i Oslo ikke er slik at etnisk norske er overrepresentert blant siktede, så jeg antok dette sa seg selv. Det burde jeg ikke gjort åpenbart.
Men jeg håper denne fotnoten er klargjørende. Overrepresentasjon hos enkelte innvandrergrupper er uansett irrelevant for argumentet i bloggposten, og det blir derfor en avsporing.
