Som noen kanskje har fått med seg skriver jeg på en bok om alternativ behandling og kritisk tenking, eller rettere sagt: "Hvorfor oppleves behandling som ikke virker å virke?" I boken tar jeg for meg tre alternative behandlingsformer som er spredt utover spekteret av "plausibilitet": Homeopati, akupunktur og kiropraktikk.
At jeg nevner kiropraktikk som en alternativ behandlingform vil kanskje overraske noen, men i så fall vil jeg oppfordre deg til å kjøpe boken min når den kommer ut til høsten, fordi da vil du kanskje få deg en aha-opplevelse eller sju.
Jeg skal ikke si så mye om kiropraktikk her og nå, godbitene sparer jeg til boken, men jeg ble i dag tipset om en relativt ny studie på kiropraktikk mot spedbarnskolikk som ble publisert i 2012. Studien Efficacy of chiropractic manual therapy on infant colic: a pragmatic single-blind, randomized controlled trial undersøkte 104 ellers friske spedbarn med kolikk, og randomiserte dem til tre ulike grupper.
Gruppe 1 fikk kiropraktisk behandling og foreldrene visste dette. Gruppe 2 fikk kiropraktisk behandling uten at foreldrene visste om barnet fikk det eller ikke, altså var foreldrene blindet. Gruppe 3 fikk ingen behandling, og også her var foreldrene blindet. Resultatet viste kort fortalt at de barna som fikk kiropraktisk behandling gråt mindre i dagene etterpå enn barna som ikke fikk behandling.
Barna som fikk behandling var som nevnt delt i to, en blindet og en ublindet gruppe, men studien fant ingen statistisk signifikant forskjell mellom disse to gruppene. Dette tolker forskerne dithen at blindingen, altså om foreldrene visste at barna fikk kiropraktisk behandling eller ei, ikke påvirket resultatet og foreldrenes påfølgende registrering av barnets gråt de neste dagene.
Det høres umiddelbart ut som en grei studie, og kiropraktorer bruker den selvsagt som støtte for at kiropraktikk mot spedbarnskolikk kan være effektivt. Men hvorfor behandler kiropraktorer spedbarnskolikk i det hele tatt? Skal ikke de fokusere på smerter og funksjonelle problemer knyttet til skjelett og muskler? Man skulle tro det, og kiropraktorer liker å fremstille seg selv som evidensbaserte, men likevel ser vi at norske kiropraktorer tilbyr behandling for alt fra ADHD og sengevæting, til menstruasjonsproblemer og spedbarnskolikk, helt uten noen form for dokumentasjon på at så skulle være effektivt.
Selv Norsk Kiropraktorforening anbefaler kiropraktikk mot spedbarnskolikk og skriver:
Mange barn med kolikksmerter har god effekt av kiropraktorbehandling. Dette støttes av flere forskningsrapporter fra bl a Danmark, Norge og Syd-Afrika, som viser at barn med kolikksymptomer blir betydelig bedre eller helt asymptomatisk av kiropraktorbehandling. I Norge refereres det ofte til en undersøkelse hos en kiropraktor i Bergen hvor den manuelle delen av behandlingen hadde like stor effekt (3 av 4 ble bra) som en kognitiv intervensjon d.v.s. råd og veiledning.
Her må de nok basere seg på ublindede/ukontrollerte studier med resultater stikk i strid med hva systematiske analyser av forskningen har konkludert med. Den nyeste Cochrane-analysen fra slutten av 2012 sier:
Although five of the six trials suggested crying is reduced by treatment with manipulative therapies, there was no evidence of manipulative therapies improving infant colic when we only included studies where the parents did not know if their child had received the treatment or not.
Dette ignorerer Norsk Kiropraktorforening og villeder sine kunder med "cherry picking" av dårlige studier som viser det resultatet de ønsker. Fy!
Denne kolikkstudien har også noen vesentlige problemer. En kiropraktor som har satt tydelige spor på internett er kiropraktor Unhammer. Når jeg har researchet kiropraktikk dukker hans nettsider opp overalt. Så også her. Unhammer vokste for øvrig opp i et nabohus av meg på Tonstad, så vi er barndomsvenner fra vi var helt små, men jeg har ikke hatt kontakt med ham siden åttitallet. Han har skrevet en grundig og stort sett god analyse av studien på sine nettsider. Her peker han på både styrker og svakheter ved studien, men jeg mener han overser to av de aller største svakhetene.
Problem 1 - manglende kontrollgruppe
Det første problemet som slår meg er at det virker unaturlig å sammenligne en gruppe spedbarn som får kiropraktisk behandling med en gruppe som ikke får noen behandling. Leser vi fra studien står det:
Patients in the no-treatment group were not touched by the intern and/or clinician.
Dette er et problem fordi vi da ikke vet hva som faktisk hjalp for barnet. Var det kiropraktisk behandling, eller bare generell fysisk kontakt. For at studien skal kunne si oss noe som helst burde det vært en kontrollgruppe som fikk f.eks. massasje eller i det minste ble holdt i armene.
Misforstå meg ikke. En gruppe uten behandling er nyttig og viktig fordi vi da kan se om gråtingen ville gått over av seg selv uansett, noe man forventer med kolikk etter en viss tid. Men man burde altså hatt en kontrollgruppe som fikk en eller annen form for fysisk behandling eller berøring i tillegg.
Dette har vært pekt ut som et moment i tidligere studier. Jeg blogget i 2011 om alternativ behandling av spedbarnskolikk, og en av metodene jeg da så på var nettopp kiropraktikk. Forskningen så langt viser at kiropraktikk ikke har noen dokumentert effekt på spedbarnskolikk, og en systematisk gjennomgang av forskningen som jeg dengang henviste til fant at kiropraktisk behandling ikke hadde større effekt enn at en sykepleier holdt barnet i armene sine!
The RCT found no significant difference between spinal palpation and holding for crying reduction (mean reduction in crying by day 8: 3.1 hours for both groups; P = 0.98).
Forskerne i denne nye 2012-studien anerkjenner dette i diskusjonsdelen av studien, noe kiropraktor Unhammer merkelig nok ikke nevner:
The only other study in which parents were blinded reported no differences in effect between groups. Possible explanations for differences in the findings from this study and the one reported here include differences in treatment and control groups (their participants underwent motion palpation and holding/soothing, whereas our control group did not receive any clinical handling) and in the primary outcome measure.
Eh, ja, og det er ikke et så rent lite problem heller. Tvert i mot kan det være hele forklaringen til den positive effekten studien viste, en effekt som altså ikke kan tilskrives kiropraktikk, men den lindrende og beroligende effekt av fysisk nærhet og berøring.
Problem 2 - dårlig blinding
Forskerne gjør et stort nummer ut av at denne studien viser at blinding ikke påvirker resultatet. Det er interessant, men for å trekke den konklusjon må blindingen være tilstrekkelig god. Jeg stiller meg tvlende til at den var det. La oss se hva studien sier:
Infants in the blinded groups were placed by the parent on the examination table. Thereafter, parents sat in the examination room but behind a screen so they were unable to observe the interaction between the practitioner and their child. Patients in the no-treatment group were not touched by the intern and/or clinician. The same scripted words were spoken by the practitioner for infants in all 3 groups and consisted of “We will begin treatment now; it will be just one more minute; that is the end of treatment; we will stop now.” Thus, although parents were informed of the treatment protocols in each of the 3 groups before randomization, the implication to all parents was that their child was being treated.
Foreldrene var altså bare adskilt fra barnet med en lett skillevegg eller skjermvegg. De kunne høre alt som skjedde på andre siden av skjermveggen. Det er ikke da urimelig å anta at man ganske enkelt burde kunne høre om barnet blir behandlet eller om det bare ligger der uten å motta berøring.
Heldigvis forsøkte forskerne å analysere også dette. Etter behandlingen ble foreldrene spurt om de trodde barnet fikk behandling eller ikke. Disse dataene viser at i gruppen hvor barna fikk behandling trodde 22,9% av foreldrene at barnet fikk det, mens 48,6% trodde at barnet ikke fikk behandling, eller de visste ikke. I gruppen med barn som ikke fikk behandling trodde 14,7% at barnet ikke fikk behandlijng, mens 58,8% trodde at barnet fikk behandling, eller de visste ikke. Rundt 1/3 av foreldrene i hver gruppe svarte ikke eller krysset av for mer enn ett alternativ. Forskerne selv mener at de basert på dette kan si at blindingen var "reasonably successful", ikke helt overbevisende altså, og usikkerhet nok til at det burde kunne påvirke utfallet.
Barna fikk for øvrig også behandling flere ganger, og spørsmålet om blinding ble bare stilt på slutten av studien, altså etter inntil 10 dager med behandling. Dette er også et problem, noe forskerne anerkjenner:
Although we paid particular attention to blinding the parents, it was not possible to exclude the parent from the treatment room altogether because of regulations governing chiropractic treatment for minors in the United Kingdom. Moreover, we only checked parents for blinding at the end of the study. By asking parents to state whether or not they thought their child was being treated, it was inevitable that any change in their child's condition by the end of the treatment period would have influenced their decision. Thus, we did not know the parents' “beliefs” day by day throughout the study period at times when they were completing the crying diary.
Studien har også den begrensning at den er enkeltblindet, ikke dobbeltblindet. Det er selvsagt vanskelig, eller umulig, å blinde kiropraktoren selv, men dermed kan man heller ikke vite om noe ved kiropraktorens oppførsel påvirker barnet, selv uten berøring. Kanskje de smiler mer til barnet for å unngå at det blir nervøst eller begynner å gråte når det ligger på behandlingsbordet? Kanskje de har et annet tonefall i stemmen når de prater? Det er mange faktorer, ofte nesten umerkelige, som kan påvirke hvordan mennesker opplever en behandlingssituasjon, noe selv små barn kan plukke opp.
Konklusjon
Studien har mange andre begrensninger som gjør at resultatet må tolkes med stor varsomhet, og etter mitt syn gjør det at den egentlig ikke kan si noe som helst om noe som helst. Kanskje unntatt at fysisk berøring virker beroligende, noe som ikke er en nyhet. Kiropraktor Unhammer peker på flere mindre problemer som også er verdt å merke seg, og forskerne selv trekker frem svært mange momenter i diskusjonsdelen av studien. Likevel er deres konklusjon, som er det de aller fleste leser:
In this study, chiropractic manual therapy improved crying behavior in infants with colic. The findings showed that knowledge of treatment by the parent did not appear to contribute to the observed treatment effects in this study. Thus, it is unlikely that observed treatment effect is due to bias on the part of the reporting parent.
En ganske så positiv konklusjon i favør av kiropraktisk behandling, men en konklusjon det neppe er hold i. Denne studien endrer altså ikke gjeldende status for kiropraktisk behandling av spedbarnskolikk hvor det som finnes av forskning frem til nå ikke kan vise til noen effekt av dette. Har du et gråtende kolikbarn er det mest sannsynlig å kaste penger ut av vinduet å ta barnet med til kiropraktor.
