Jeg mistet julen en gang for kanskje 10 år siden. Nå får jeg ikke til jul lenger.
Jeg føler ingenting for jul. Julen er omtrent like oppløftende som et tannlegebesøk. Ikke sånne årlige kontroller hvor tannlegen bare pirker litt og sier at alt ser greit ut. Nei. Julen er mer som den gang du var for å rotfylle en jeksel helt der bak. Da du måtte sitte i evigheter og observere at noe ubehagelig skjedde, men heldigvis er du bedøvet nok til å ikke egentlig merke så mye til det.
Julen bare skjer rundt meg. Men jeg er ikke i julen. Og julen er definitivt ikke i meg.
Det er mange år siden jeg har kjøpt gaver til voksne. Julegaver er noe av det mest motbydelige jeg kan tenke meg. Når jeg leser på Facebook at folk handler gaver, pakker inn og styrer, så knyter det seg i magen min. Jeg synes det er ekkelt. De kunne like gjerne skrevet at de var ute og kaldkvelte uskyldige kattunger.
Og jeg vet ikke helt hvorfor. Jeg vet ikke hvorfor jeg føler det slik. Kanskje det gjør meg stresset. Kanskje det er fordi jeg oppfatter det som noe påtvunget. Et slags rituale. Noe man må gjøre bare fordi det er sånn. Og hvis det er en ting jeg hater, så er det ting folk gjør bare fordi det er sånn. Jeg hater tradisjoner og ritualer.
Grøss.
Misforstå meg ikke. Jul kan være koselig. Jeg sitter ikke og har det vondt inni meg med familien på julaften. Spesielt ikke de julaftener jeg er med min datter. Jeg har verdens beste familie, og en oppvekst med fantastiske julfeiringer bak meg. Men de siste årene har hele julegreiene bare blitt ekstremt kjedelig og intetsigende. Når man er singel, familie er spredt litt rundtomkring, og man generelt sett synes folk er litt slitsomme, så har ikke julen så veldig mye å tilby.
Når noen spør meg om hva jeg ønsker meg, så synes jeg det er utelukkende ubehagelig. Jeg får et snev av panikkangst. Jeg blir stresset. Kanskje fordi jeg ikke ønsker meg noe som helst som noen kan gi meg innpakket i gavepapir. Jeg har alt jeg trenger og mer.
En jul hvor jeg bare kunne gi gaver, men ikke fått noe i retur, hadde passet meg utmerket. Jeg klarer bare ikke den påtvungne gjensidigheten. Tit for tat. Jeg må gi deg en gave og så må du gi meg en gave i retur. Åh, som vi bryr oss om hverandre, dere!
Det klinger så falsk. Så påtatt.
Jeg er ikke gjerrig. Året rundt bruker jeg mye penger på de jeg er glad i. Mat. Reiser. Opplevelser. Underholdning. Jeg liker å kunne betale for andre, og jeg har råd til det som singel og gjeldsfri i god jobb. Det gir meg glede. Gi venner og familie opplevelser og lyspunkter i hverdagen, uten at jeg trenger tenke på å få noe igjen. Det ønsker jeg ikke. Det vil jeg ikke ha. Ikke fordi jeg er så forbannet god eller prektig, men fordi det er så mye enklere. Det blir mindre oppstyr når jeg slipper å føle at det ligger noen uskrevne regler bak det jeg gjør.
Julen er full av uskrevne regler. Ritualer og forventninger. Det stresser meg. Da handler det ikke lenger om å gi. Det handler om å bytte. Og hvorfor? For å vise at man bryr seg. Implisitt: Hvis man ikke gir noe, så bryr man seg ikke.
Æsj.
Jeg har forresten en del julepynt og et kunstig juletre stuet bort i en kjellerbod, når jeg tenker meg om. Men det er bare stress å dra det frem, fordi det må jo tas ned igjen snart likevel. Når jeg ikke har min datter hos meg i julen, eller noen kjæreste å nyte julestemningen med, ser jeg ikke poenget. Bortkastet tid.
Julen er for barn. Derfor gir jeg gaver til min datter og mine nevøer og nieser. That's it. Vi voksne har sluttet å gi hverandre gaver for lenge siden. For min del var det en slags gradvis nedtrapping. I noen år gikk jeg over fra å gi "vanlige gaver", til å gi "fornuftige gaver". Jeg reklamerte også for det i bloggen flere ganger, og lenket til ulike nettsider hvor man kunne støtte ulike hjelpeorganisasjoner ved å kjøpe symbolske gaver til venner og familie. Det synes jeg er en god ting, men selv det virket litt tafatt.
Det føles bedre å være litt mer konkret, derfor overfører jeg månedlige penger til en kenyansk venn. De siste par år har jeg også hjulpet ham med to større beløp for at han skulle kunne kjøpe seg hustomt og investere i et prosjekt som vil kunne gi ham en selvdreven arbeidsplass på sikt. I tillegg overførte jeg litt ekstra til ham nå før jul. Det er en gave jeg vet kommer til nytte. Til en som virkelig trenger det. Derfor føler jeg ikke det er så ille at jeg har sluttet med de fornuftige gavene. Å overføre penger direkte til en jeg vet trenger det, hele året rundt, hvor jeg vet at pengene går til noe viktig, føles riktigere.
I fjor ville jeg også gjøre noe mer. Investere litt av meg selv. Jeg hadde barnefri julaften, så da hadde jeg mulighet til å heller gjøre noe som faktisk betyr noe. Etter å ha spurt litt rundt ble jeg tipset om Unge Duer, og endte opp med å tilbringe julaften som ansvarlig for lyd, lys og scene på en alternativ julefeiring for ungdommer som ikke har mulighet til å feire en vanlig jul med sin familie. Asylsøkerungdommer, barnehjemsbarn og andre unge som ikke får reist hjem i julen.
Grunnet litt logistiske tilpasninger skal min datter feire julaften hos sin mor også i år (for å komme inn i "synk" med andre deler av familien som også feirer jul annenhver gang på ulike steder). Jeg spurte derfor Unge Duer om å få delta i år også, men det viser seg at de ikke skal arrangere en slik alternativ julefeiring. Derfor har jeg forsøkt å komme på hva jeg skal gjøre. Jeg kan selvsagt dra til mine foreldre og feire jul der, men dit skal jeg uansett sammen med min datter i romjulen og nyttårsaften. (Og Tonstad er verdens kjedeligste plass å være på besøk.) Jeg vil heller gjøre noe som betyr noe. Gi noe til noen som trenger det.
Derfor har jeg lurt på om jeg i år skal gjøre noe veldig enkelt. Jeg er alene i Oslo og har ingenting å finne på. (Det blir vel Fjordland og film.) Så hvorfor ikke bruke denne friheten til å gå ut i gatene og gi små gaver til de som virkelig trenger det? Jeg har ikke tenkt denne tanken helt ferdig ennå, og jeg tar gjerne imot innspill fra andre i kommentarfeltet. Kan hende jeg bare rusler en tur ut og kjøper kaffe og en bolle til noen jeg ser trenger det? Sexarbeidere, tiggere, narkomane og andre som er ute i kulden på julaften. Det føles bedre enn å gi gaver til familie og venner som har alt fra før. (Jeg er glad i dere likevel!)
Og hvis du er alene og trenger et sted å være, så er du velkommen hjem til meg. Jeg bor alene på Tøyen i Oslo, og åpner gjerne dørene til de som måtte trenge et sted å være. Det er lite jul hjemme hos meg, men det er mulig å prate, se en film, høre på musikk eller spille gitar. Lys og varme og klementiner og cola og kaffe og te klarer jeg vel også å by på. Kanskje du blir med ut en liten runde og deler ut kaffe og boller først?
Ta kontakt med meg hvis du har lyst å finne på noe på julaften! Det vil hjelpe meg å gi julen mening.
