Vi lever i en tid med parabenoia. Vi har fått det for oss at parabener er farlige. Det tragiske er at denne frykten i stor grad er dyttet frem av de som burde være en pålitelig kilde, nemlig Forbrukerrådet. Og enda mer tragisk er det at de stoffene vi erstatter parabener med, ofte viser seg å være vesentlig verre.
Gang på gang har Forbrukerrådet gått ut og advart oss om disse skumle parabenene, i nyere tid spesielt i forbindelse med solkrem. Ja, de lanserte i 2011 til og med en app for å hjelpe oss forbrukere å identifisere produkter med parabener, slik at vi kunne velge bort disse i butikken. Det har skadet produsenter og ført til unødvendig helsefrykt hos nordmenn.
Parabener er ikke noe å bekymre seg for
Tanken har nok vært god, men det er ett stort problem: Parabener utgjør ikke noe helseproblem. Forbrukerrådet har klart å konstruere en falsk frykt. De bygger opp under kjemofobi, en lidelse som er minst like farlig som det å faktisk innta eller påføre seg enkelte kjemikalier som er stemplet som farlige.
Eller rettere sagt: Muligens farlige. Fordi dette handler som vanlig om å være føre-var. Et prisverdig prinsipp i mange sammenhenger, men i dette tilfellet strekker Forbrukerrådet det alt for langt.
For hva er definisjonen av "farlig" for de tilsetningsstoffer de advarer mot? Jo, at det finnes minst én dyrestudie som har antydet at stoffet kan være farlig:
Forbrukerrådet har testet kremer for stoffer som står på EUs kandidatliste over hormonforstyrrende kjemikalier. Alle stoffene har dokumentert hormonforstyrrende effekt på minst en dyreart og mistenkes å ha lignende effekter på mennesker.
Det er altså aldri vist at parabener er farlige for mennesker i de doser vi får det i oss.
Forbrukerrådet har i forbindelse med solkremer spesifikt advart mot propylparaben, et stoff som for øvrig også er tillatt tilsatt i maten (E216). Folkehelseinstituttet (FHI) skriver:
Flere studier viser imidlertid at parabenene er meget svake hormonhermere. De er mellom tusen og en million gang mindre virksomme enn naturlige østrogener.
De siste årene er det publisert enkelte studier som ser på mulige sammenhenger mellom bruken av parabener i kosmetikk brukt i armhulen og utvikling av brystkreft.
Europakommisjonens vitenskapelige komité på kosmetikkområdet (SCCS) vurderte både i 2005 (SCCP/0874/05) og 2010 (SCCS/1348/10) studiene på parabener og brystkreft. De konkluderte med at det ikke forligger nok data til å påvise en sammenheng mellom utvikling av brystkreft og kosmetiske produkter påført i armhulen.
FHI konkluderer slik:
Er det trygt å bruke kosmetiske produkter med parabener?
Europakommisjonens vitenskapelige komité på kosmetikkområdet publiserte i mars 2011 en vurdering av bruken av parabener i kosmetiske produkter (SCCS/1348/10).
De konkluderte med at bruken av butylparaben og propylparaben er trygt for forbrukerne så lenge summen av deres individuelle konsentrasjoner ikke overskrider 0,19 % i det endelige produktet. Tilsvarende er bruken av metylparabener og etylparabener også trygt dersom konsentrasjonen ikke overskrider 0,4 %. Den totale mengden parabener i produktet skal ikke overskride 0,8 %.
En omfattende review publisert i International Journal of Toxicology i 2008 testet ulike parabener på et utall måter (gitt oralt, injisert i kroppen, smørt på huden etc) i mange ulike doser, og konkluderte med at slik det brukes i dag i kosmetikk (inkl. solkrem), er det helt trygt. Det fører i praksis ikke til allergiske reaksjoner, det kan ikke gi kreft, og den hormonforstyrrende effekten er særdeles tvilsom.
Grenseverdiene som er satt ligger mange tusen ganger under det man tror i verste fall kan føre til negative helseeffekter, så selv en cocktaileffekt er høyst usannsynlig.
Jammen Danmark?
EU og Forbrukerrådet krever altså bare at én dyrestudie viser en hormonforstyrrende effekt, og legger seg av denne grunn på en føre-var-holdning. Men det er gjort flere dyrestudier som ikke finner noen hormonforstyrrende effekt. Og den effekten som er påvist er gjort med ekstremt mye høyere doser av parabener enn hva man får i seg via kosmetikk og solkrem.
EUs vitenskapskomité for forbrukerprodukter (SCCP) har konkludert med at både metylparaben, etylparaben, propylparaben og butylparaben er helsemessige trygge under visse grenseverdier.
Forbrukerrådet gjør likevel et nummer ut av at Danmark i mars 2011 innførte et nasjonalt forbud mot parabener i produkter ment for bruk på små barn under 3 år. Det de ikke sier er at EUs vitenskapskomite for forbrukersikkerhet (SCCS) gjennomgikk Danmarks vurdering og konkluderte i oktober 2011 med at danskene ikke fikk medhold:
For general cosmetic products containing parabens, excluding specific products for the nappy area, the SCCS considers that there is no safety concern in children (any age group) as the MOS was based on very conservative assumptions, both with regards to toxicity and exposure. The risk assessment in opinion SCCS/1348/10 was carried out for the most lipophilic compound, butylparaben, using the very low NOEL value of 2 mg/kg bw/day in juvenile rats, a high dermal absorption value of 3.7% and a cumulative human exposure value of 17.4 g/day to cosmetic products containing lipophilic parabens. This approach is confirmed to be very conservative by recent human biomonitoring data from Europe and the United States (for adults and children above 6 years) suggesting that systemic exposure doses are considerably lower than estimated in the paraben opinion.
SCCS opprettholdt denne vurderingen også i sin gjennomgang i 2013.
Europakommisjonen vil måtte avgjøre om Danmark må trekke tilbake det midlertidige nasjonale forbudet.
Det store paradokset
Bruken av propylparaben som konserveringsmiddel i solkrem og hudpleieprodukter/kosmetikk er altså ansett som trygt av regulerende myndigheter, både i EU, USA og Norge. Dermed blir det noe merkverdig når Forbrukerrådet går ut og advarer på denne måten.
Det blir spesielt uheldig fordi disse solkremene bør ha et konserveringsmiddel for å ha en varighet på mer enn noen få måneder. Og bruker man ikke parabener, må man bruke noe annet.
Folkehelseinstituttet har dette å si om saken:
Kan vi bruke noen alternative kosmetiske produkter uten parabener?
Ja, men omtrent alle kosmetiske produkter er tilsatt et eller annet konserveringsmiddel. Uten konserveringsmidler er det meget stor mulighet for oppvekst av bakterier i produktet.
Konserveringsmidler er en av de ingrediensene i kosmetiske produkter som hyppigst gir bivirkninger, men sammenliknet med de stoffene som er vanlig å bruke, gir parabener få bivirkninger. Kosmetiske produkter som inneholder andre konserveringsmidler enn parabener er dermed ikke nødvendigvis tryggere i bruk.
Dette har vi dessverre allerede sett konkrete eksempler på. Når man fjerner parabener, som altså fungerer som et bakteriedrepende konserveringsmiddel, så risikerer man i stedet at produktene blir vesentlig mer utrygge fordi man kan få bakterievekst i dem.
Parabener er valgt fordi de er det tryggeste og mest effektive alternativet vi har. Det har vært brukt i minst 60 år uten at man har sett noen negative helseeffekter. Men når man begynner å peke på føre-var-prinsipper basert på en ekstremt konservativ holdning til risikoaspektet, ender man opp med å skremme forbrukere til å velge andre alternativer. Og disse alternativene er ofte vesentlig mindre testet og man har mindre kjennskap til deres positive og negative effekter.
Ergo ender forbrukere opp med å velge potensielt farligere produkter i sin iver etter å unngå det de tror er farlig.
Alternativer til parabener kan være DMDM Hydantoin (som kan virke irriterende på huden), Kathon (også potensielt allergifremkallende), grapefruktkjerneekstrakt (virker ikke uten at syntetiske stoffer blandes inn, stoffer som kan være farlige), phenoxyethanol (flere kjente bivirkninger), kaliumnitrat (potensielt helseskadelig og irriterende for huden), sorbinsyre (trygt, men dårligere effekt enn parbener), og vitamin E, A og C (dårlig effekt).
Nå begynner vi også å se resultatet av dette hysteriet. Forskning.no skriver:
Det største problemet for tiden er stoffet MI – methylisothiazolinon. Det har vært kjent siden 1980-tallet som tilsetningsstoff i industrien, men siden 2005 har det også blitt brukt i kosmetikk og andre produkter. Dermed har det spredd seg til veldig mange mennesker, forteller en dansk professor.
– MI er fortsatt ikke regulert, kanskje fordi det er et viktig stoff i mange vannbaserte produkter. Industrien har ikke funnet alternativer til det. Det finnes mange steder hvor du ikke venter det. Flere typer oppvaskmiddel har det også. Hvis du blir allergisk, har du et stort problem, sier Klaus Ejner Andersen, professor ved Syddansk Universitet og Odense Universitetssykehus.
[...]
MI har blitt mer og mer utbredt fordi det kan erstatte de såkalte parabenene – som er mistenkt for å ha hormonforstyrrende effekter.
– Jeg mener parabener er mye sikrere. Nå bruker produsentene erstatninger som gir en lang rekke andre problemer, mener Andersen.
Naturlig betyr ikke trygt
Ideen om at naturlig er bedre enn syntetisk er farlig. Syntetiske tilsetningsstoffer er som regel utviklet for et spesifikt formål, for å være effektive og trygge. Når disse erstattes av "naturlige alternativer", så bytter man i praksis ut noe man vet er trygt, med noe man ikke vet særlig mye om, og som ofte er mer allergifremkallende.
De økologiske og "naturlige" kosmetiske produkter viser seg å frembringe mye mer allergier enn de syntetiske produktene. Det er trist at vi ødelegger for oss selv på denne måten.
Fra asken til ilden
Vi ser det samme på andre områder. Folks hysteri rundt et av de tryggeste sprøytemidler på markedet, glyfosat, kan føre til at bønder heller må bruke vesentlige farligere sprøytemidler. Disse skriker ikke folk opp om - fordi de aldri har hørt om dem. Det vi ikke vet, frykter vi ikke.
Eller hva med hysteriet rundt bisfenol-A (BPA)? Også her ble plastflasker uten BPA fort en stor industri, men i senere tid har man funnet ut at BPA ikke er farlig for forbrukere, og at erstatningsstoffene muligens er vesentlig farligere. Forbudet mot BPA ser ut til å være basert på temmelig dårlig vitenskap og en misforstått bruk av føre-var-prisnippet.
Vi har sett det samme med legemidler. Eksempelvis Avendia (rosiglitazone), en medisin brukt for å regulere blodsukker hos diabetespasienter. En studie antydet at dette legemiddelet kunne gi økt risiko for hjertesykdom, og det ble trukket fra markedet. En senere analyse av dataene viste derimot at dette neppe var tilfelle likevel.
Vel, det er bra å være føre var med legemidler, men problemet også her er at mange pasienter byttet til medisiner som man hadde vesentlig dårligere sikkerhetsdata for enn Avendia. Men disse var ikke fryktet nettopp fordi man ikke hadde studert dem like godt. Det at man finner en mulig bivirkning ved et legemiddel, betyr ikke at man nødvendigvis er tryggere ved å slutte med dette eller bytte til et annet.
I blant forbys også tilsetningssstoffer som har vist seg å være farlige med god grunn, for eksempel 3-acetyl-2,5-dimetyltiofen som ble forbudt i 2013:
Bakgrunnen er nye opplysninger fra det europeiske mattrygghetsorganet EFSA om at aromastoffet har en gentoksisk effekt. Det vil si at det kan skade det genetiske materialet (DNA) i cellene, og derfor innebære en helsemessig risiko. Stoffer med slike egenskaper skal ikke tilsettes mat- og drikkevarer med hensikt.
Det er sikkert fornuftig. Ingen grunn til å tilsette smaksstoffer som har vist seg å være farlige, selv om risikoen også i dette tilfellet ble ansett for å være "svært lav". Men betyr dette at vi blir spesielt mye tryggere? Nei. Dette stoffet hadde et totalt årlig forbruk i EU på 2,3 kg. Ja, du leste riktig. Litt over to kilo i året for hele EU. Og stoffet er det samme som du får i deg helt naturlig hver gang du koker, steker og griller mat.
Det er altså viktig å forstå forskjellen mellom det å forby et tilsetningsstoff fordi det er et tilsetningsstoff, og det å tro at vi blir særlig tryggere av den grunn. Det samme stoffet kan finnes helt naturlig i maten i mye større doser. Stoffet er ikke spesielt farlig fordi det er et tilsetningsstoff, men fordi vi ønsker å begrense inntaket av det, forbyr vi stoffet tilsatt til mat. En viktig forskjell.
Et siste eksempel er EU sitt forbud mot neonikotinoider av frykt for at dette skadet biene våre. Dette spørsmålet er ennå ikke avklart, men neonikotinoider utgjør nok i verste fall bare en liten del av problemet.
Avgjørelsen kan være basert på dårlig vitenskap og misforstått bruk av føre-var-prinsipp, noe som er uheldig i seg selv. Men enda verre er det at et slikt forbud har ført til at man heller bruker sprøytemidler som synes å ha verre konsekvenser både for matproduksjon, flora og fauna.
Konklusjon
Dette er et paradoks. Vi frykter stoffer som potensielt sett kanskje kan være helsefarlig, fordi man etter lang tids bruk og mye forskning plutselig finner noe som virker skummelt, gjerne i en dyrestudie med svært høye doser. Altså et resultatet som sjelden eller aldri kan overføres til vanlig bruk hos mennesker.
Og så bytter vi ut dette stoffet med noe som virker tryggere. Tryggere, fordi vi aldri har hørt noe skummelt om det. Og vi har aldri hørt noe skummelt om det nettopp fordi det ikke har vært brukt like lenge eller omstendelig, og ikke er særlig mye forsket på.
Det gjør i praksis at vår trang til føre-var-holdning stadig vekk driver oss til å velge farligere produkter. Det er ganske paradoksalt og burde være en oppvekker for mange med kjemofobi. Ofte er det bedre å holde seg til det som bare teoretisk sett er farlig på grunnlag av omfattende forskning, enn å bytte til noe man bare tror er trygt fordi det har vært forsket lite på.
La oss lære av våre feil, og la oss ikke ledes ut i fristelsen til å stole mer på det ukjente enn det kjente.
