Jeg må bare komme med et par kjappe tanker om denne flaggdebatten. En Facebook-venn postet i dag følgende status:
Jeg er så enig, så enig. Det er et av de argumentene som har gått igjen gang på gang i debatten. I kommentarfeltet på min forrige bloggpost om nasjonalfølelse finner vi for eksempel:
Hvorfor skal man bære andre lands flagg på Norges "bursdag"? Forventer du feiring av deg selv når du går i andres bursdagsselskap? Bannere med ditt navn på? Navnet ditt på kortene? Det er slik jeg ser hele flaggdebatten (som jeg antar er hvor innlegget ditt er inspirert fra). Vi feirer Norge, og da er det vel rett og rimelig at det er det norske flagget som benyttes?
Snørrunge.
Jeg har selv en datter på 6 år, og når vi inviterer barn i hennes fødselsdag så passer vi på at alle føler seg velkomne og verdifulle. Vi passer på å ha leker hvor alle kan vinne premier slik at flere enn bare min datter får gave. Selv om hun er hovedpersonen er det viktig at alle føler de blir sett og at ikke alt gavefokuset skal være kun på bursdagsbarnet.
Det handler om å lære henne opp til å kunne dele, ikke være egoistisk, og forstå at man alltid skal ta vare på alle gjestene. Det handler om å oppdra henne til å bli et inkluderende og raust menneske.
Det samme ønsker jeg for Norge. Jeg vil ikke at Norge skal være som en fem år gammel bortskjemt drittunge. Jeg vil ha et Norge som vil dele. Som vil feire fellesskapet, ikke bare seg selv. Som vil hedre alle gjestene i dette nasjonale fødselsdagsselskapet. Som vil la alle bli sett, og som vil la alle gjestene skinne i sin egenart.
Og så er det jo slik at Norge, ja, det er oss det. Det er vi som bor i dette landet som er landet. Nasjonen Norge eksisterer ikke uavhengig av folket. Så om vi skal få et inkluderende Norge, så må vi, folket, være inkluderende. Det får man bare til ved å oppdra folk til å være inkluderende. Oppdra folk til å kunne dele. Oppdra folk til å kunne løfte blikket og se lenger enn sin egen navle. Det må starte i barnehagen. I hjemmene. I barneselskapene.
Det aner meg at alle de som synes det er så grusomt at andre lands flagg skal få være representert på nasjonaldagen heller ikke liker at andre enn de selv, eller deres barn, får gaver i bursdagen. Som helst vil ha kaken for seg selv. Som forventer og forlanger at fokuset ene og alene er på dem, fordi dette er dagen deres. Ingen andres. Og om nabogutten får oppmerksomhet, så blir bursdagsbarnet grinete.
Snørrunger.
Det er hva de er. Hvis identiteten og stoltheten står og faller på at fokuset er så stramt rettet på fødselsdagsbarnet at vi ikke lenger kan la alle gjester føle seg velkomne og representere sin egen egenart og sitt eget opphav, så har de et problem. Da har vi et problem. Jeg ønsker meg et folk som er inkluderende. Som oppdrar sine egne barn til å ikke være selvsentrerte og sneversynte. Som også kan synge for bursdagsgjestene og passe på at andre også får gaver og oppmerksomhet.
Problemet er at en slik ukultur som vi har sett de siste dagene går i arv. De samme voksne snørrungene som syter over utenlandske flagg på 17. mai oppdrar sannsynligvis også barn som er like selvsentrerte og sneversynte. En ond sirkel med en stadig voksende diameter.
Det fine er at de på den måten bidrar til å videreføre en ukultur som ikke lenger er noe å feire eller være stolte av. Sånn sett løser problemet seg selv med tiden.
