Debatten om norsk flyktningepolitikk har rast i kjølvannet av de vanvittige tragediene som utspiller seg i Middelhavet, hvor tusenvis av desperate flyktninger drukner i sin kamp for å komme seg bort fra det helvetet de flykter fra.
Enkelte partier har foreslått at vi burde ta inn 10 000 syriske flyktninger for å hjelpe, og det er et utspill som skaper harme i andre kretser.
Forleden dag endte jeg atter en gang opp i en Facebook-diskusjon om flyktningepolitikk etter at jeg leste denne statusmeldingen fra en av mine Facebookvenner:
Jeg er snill. Det kan alle rundt meg bekrefte. Jeg er litt kristen også. Var i Raufoss kirke 1.mai. Men jeg vil ikke ha 10000 båtflyktninger hit. Jeg vil ikke ha 10000 ufaglærte, som ikke kan språket, som ikke har den samme moralen, som ikke har de samme oppfatningene om rett og galt. Jeg vil begrense innvandringen drastisk. Jeg vil at alle skal bidra til vår felles velferdsstat. Gjør din plikt, krev din rett. Jeg vil ikke at Rom-folk skal stå og tigge på gatehjørnene. Den kulturen er uforenelig med våre verdier om et godt samfunn, for det er vel det vi vil? Jeg vil at det stilles tydelige krav til innvandrere om hva vi forventer. Jeg vil at mine barn arver et politisk stabilt land med en solid velferdsstat. Jeg vil at vi i Norge skal bestemme over oss selv. Ikke EU eller EØS. Jeg vil ikke at vi skal ha universelle lover som fratar oss selvråderett. Dessuten vil jeg at Rockheim nedlegges.
Både i denne statusmeldingen og i kommentarene i tråden under kunne jeg lese at det sentrale argument mot økt inntak av flyktninger blant annet er at det ville gjøre Norge mer utrygt for oss som allerede bor her.
En påstand, som ble fremmet av et par sentrale skribenter hos Human Rights Service, Rita Karlsen og Nina Hjerpset-Østlie, var at det vil bli mer kriminalitet og spesielt flere voldtekter hvis vi tar inn flere flyktninger.
Jeg skal ikke ta kriminalitetsdebatten i detalj her ettersom jeg mener at disse påstandene er tilbakevist gjennom det enkle faktum at kriminaliteten i Norge har sunket de siste 15 årene. Den er nede på samme nivå som på 80-tallet, og levekårsundersøkelser viser at nordmenn føler seg tryggere nå enn på lenge. Det er mindre vold, færre drap, færre innbrudd og mindre kriminalitet på de fleste områder.
Politiet påpeker også at dette neppe skyldes synkende tendens til å anmelde, slik de som ikke liker denne positive trenden som regel forsøker å bortforklare det med.
* Les også: Ikke-vestlig innvandring fører ikke til mer vold
Jeg skal heller ikke ta debatten om hvor mange flyktninger vi konkret skal ta inn. Vi trenger åpenbart en balanse mellom å hjelpe fattige land direkte, hjelpe flyktninger i deres nærområder, og å hjelpe dem her hos oss, fordi om vi skal kunne hjelpe dem må vi ivareta et fungerende samfunn selv.
Men vi kan tåle å hjelpe mange, mange flere - selv om det vil koste oss.
Og det er nettopp denne kostnaden jeg ønsker å drøfte. Ikke kostnadene i kroner og øre, men i trygghet og levestandard.
Mitt første utspill i kommentartråden under statusmeldingen til min Facebookvenn var dette forsøket på å billedlig vise min uenighet:
Det kan nemlig se ut til å være et sentralt premiss at Norge bare skal hjelpe hvis det ikke koster oss noe. Vi skal altså ikke måtte risikere å senke levestandard eller trygghet for å hjelpe andre. Jeg mener det er en ekstremt sneversynt og farlig måte å se verden og menneskeheten på.
Det føles kanskje godt i nuet, men på sikt er dette formelen til en økende utrygghet for oss alle.
Joda, jeg er enig i at innvandring skal skje kontrollert, og vi må passe på at vi har nødvendig infrastruktur på plass til å håndtere flyktningestrømmen på en god måte. Men det å ta inn flyktninger fra krigsherjede land vil nødvendigvis medføre at vi utsetter oss selv for noe større risiko. Det kommer vi ikke bort fra.
For realitetene er at selv om kriminaliteten totalt sett synker, så vil flere flyktninger medføre noen voldtekter som ikke hadde skjedd hvis vi heller hadde latt disse menneskene dø i hjemlandet sitt. Det vil medføre noen voldsepisoder på byen som vi kunne sluppet ved å heller la dem få en granat i ansiktet. Det vil gjøre at noen norske hjem vil bli ranet fordi vi ikke heller lot den eritreiske gutten drukne i Middelhavet.
Men det må vi faktisk tåle. Vi må faktisk tåle å bli våte på bena for å redde et druknende barn. Vi må tåle å ofre noe av vår ekstraordinære trygghet og velstand for å hjelpe de som har det verre.
* Les også: Realitetsorientering 2
Alle er ikke enige i det. Ansvarlig redaktør hos Human Rights Service skrev:
Jeg synes dette er dritvanskelig. Min datter er nemlig det viktigste mennesket for meg. Jeg elsker henne mer enn noen annen, og synes hun utelukkende fortjener å ha det så godt og trygt som mulig er.
Men hun er ikke alt for meg. Bare en sneversynt person vil si at én person er alt. Bare en egoistisk fjott med skylappene på vil si at én person er viktigere enn alle andre mennesker på kloden.
Likevel vet jeg at de aller fleste andre foreldre tenker det samme som meg om sine sønner og døtre, enten de bor i Norge, i Syria eller i Eritrea. Alle er seg selv nærmest.
Og det må også være lov. Det er naturlig. Vi verner mest om våre egne. Men samtidig har jeg har ingen rett til å bestemme at min datter skal ha det bedre enn andre. Og det er her jeg skiller mellom folk jeg synes det er verdt å diskutere med, og folk jeg synes er, vel, rett og slett litt enkle. Eller ekle, om du vil.
Det er fullstendig legitimt og nødvendig å diskutere innvandring og hvordan vi skal håndtere denne på en best mulig måte. Men hvis man ikke evner å forstå at det sentrale premiss for enhver debatt om flyktninger må være at alle mennesker er like mye verdt, så har man bommet fryktelig.
Dette er den største utfordringen vi har når det gjelder diskusjonen om flyktninger og nødhjelp. Det å innse at det ikke finnes noe "dem" og "oss", som Lindis Hurum fra Leger uten grenser sa i mitt intervju med henne. Vi er alle "oss". Vi må klare å ta et steg tilbake og innse at hvor mye vi enn elsker våre nærmeste mest, så er de faktisk ikke mere verdt enn en fremmed.
* Les også: Overfallsvoldtekter og innvandring – en faktasjekk
Aftenpostens ferske portrett av Lindis Hurum ble avsluttet slik:
Før var det alltid vanskelig å forklare andre hvor hun kom fra. Det forandret seg etter 22. juli 2011. Barndomsrommet hennes har vindu med utsikt mot Utøya. Som barn gikk hun på ski over isen og rastet der. Om sommeren utfordret ungdommene hverandre om hvem som kunne svømme over. Når AUF hadde sommerleir og vindretningen var riktig, kunne de høre musikken fra bandene som opptrådde. De fire siste årene har ikke Lindis Hurum vært der.
Hun og broren hadde gått Besseggen og planla neste fjell-etappe da de moren ringte og fortalte om skuddene hun hørte, mannen de så gjennom kikkerten og alle som svømte fra øya i Tyrifjorden. Da Lindis Hurum ringte tilbake til moren litt senere, fikk hun vite at flere naboer allerede var ute på fjorden for å hjelpe.
At de som svømte i det kalde vannet skulle reddes, var aldri noe spørsmål.
Etter 22. juli-terroren skrev jeg selv en bloggpost, "Bryggen Norge", hvor jeg brukte det samme poenget:
Neste gang du ser en somalier, afghaner eller kosovoalbaner vil du kanskje stoppe opp i fem sekunder, lukke øynene og føle på frykten fra Utøya, og så innse at dette mennesket også har vært der. Dette mennesket, en flyktning som i dag knyttes først og fremst opp mot overfallsvoldtekter, snikislamisering og en trussel mot vår norske kulturarv, flyktet også fra Utøya. Den kjærlighet vi nå føler ovenfor den overlevende 17 år gamle AUF-jenta, eller den 14 år gamle AUF-gutten, må være den samme vi føler ovenfor disse fremmedkulturelle menneskene som har svømt gjennom Tyrifjorden i bagasjerommet av en bil gjennom Europa for å komme hit til oss.
Rent flyktningepolitisk er Norge den trygge bryggen med ambulanser og hjelpemannskap, mens Utøya er Somalia, Afghanistan, Kongo og Irak. Lukk øynene og se for deg scenene som utspant seg på øya en gang til, og tenk deg at vi alle står på denne bryggen og kan ta i mot de sårede og traumatiserte menneskene som i desperasjon flykter for livet til det trygge fastland. Til Norge. Til oss.
Hvis 22/7 lærte oss noe som helst håper jeg det var å føle på den enorme smerte og sorg mange av våre nye landsmenn også må leve med fra de grufulle opplevelser de selv har gjennomgått i sitt hjemland. Den enorme hyllest til kjærligheten som har omgitt oss siden fredag kveld er verdiløs om den ikke gjør oss til mer empatiske individer med større evne til å leve oss inn i andre menneskers lidelse og med et dertilhørende ønske om å hjelpe dem.
Den 22. juli 2011 gjorde Anders Behring Breivik oss til mennesker med en helt ny erfaring. La oss bruke den erfaringen til å redde flere overlevende fra alle jordens Utøyer.
Problemet med å skille mellom subjektive følelser og objektiv rasjonalitet ødelegger så mange debatter. Jeg har vært inne på det samme i diskusjonene om seksuelle overgrep og hvordan overgripere skal straffes. Som far ville det vært helt grusomt om min datter ble utsatt for et overgrep. Som far ville jeg gjort nesten hva som helst for å beskytte henne. Som far ville jeg følt et brennende ønske om hard straff for gjerningsmannen.
Men som samfunnsborger vet jeg at også overgriperen har en fortid og en rett til å bli hørt og behandlet rettferdig. Som samfunnsborger vet jeg at også overgriperen har rett på rehabilitering og tilgivelse. Som samfunnsborger vet jeg at også overgriperen har menneskeverd.
Jeg kan føle én ting som far, men samtidig forstå at mine fars-følelser aldri kan eller bør sette presedens for hvordan andre mennesker skal behandles, dømmes og straffes.
Det samme må gjelder i debatten om flyktninger og U-hjelp. Som en Tjomlid vil jeg at andre Tjomlider skal ha det trygt og godt. Som osloborger vil jeg at Oslo skal være et godt sted å bo. Som nordmann vil jeg at norske gater og hjem skal være trygge steder å ferdes. Som europeer vil jeg at mine med-europeere skal ha det godt.
Men som jordboer vet jeg at også en syrisk jente har nøyaktig samme rett til å være trygg som det min datter har.
Jeg må altså akseptere at min datter potensielt må gå en mer utrygg fremtid i møte for å sikre at noen tusen syriske flyktninger skal få det bedre. Det er ikke et offer, men en investering. En investering i en bedre og tryggere verden for alle mennesker, fordi det som til syvende og sist gjør oss alle utrygge, er en stadig økende forskjell mellom rik og fattig, krig og fred.
Først når vi starter debatten med det utgangspunkt at en jente i Syria er nøyaktig like mye verdt som våre egne døtre, kan vi komme i mål. Først når vi innser at det ikke er en større tragedie for menneskeheten om vår egen datter voldtas enn om en jente i Syria voldtas, kan vi prioritere riktig.
For meg er min datter det aller viktigste. For menneskeheten er alle døtre like. Og menneskeheten vil alltid være viktigere enn meg og mine følelser.
Så lenge vi skiller mellom dem og oss, vil verden forbli utrygg. Det er på tide at vi slutter med det. For vår egen skyld.
Facebookstatusen jeg siterer er publisert på en lukket Facebookprofil. Vedkommende har likevel nesten 600 venner, så ytringene på hans vegg må anses som offentlige. Vedkommende er likevel en privatperson, og jeg velger derfor å anonymisere ham. Skjermskuddene med kommentarene fra de to representantene fra Human Rights Service velger jeg derimot å ikke anonymisere da deres rolle i den offentlige debatten taler mot dette.
