Når jeg blogger forsøker jeg å skrive med overbevisning. Hvis ikke jeg er ganske overbevist om at det jeg skriver er rett, så føler jeg liten trang til å skrive om det i det hele tatt. De fleste tema jeg skriver om er saker jeg har tenkt på i lang tid, gjerne årevis, og gradvis samlet informasjon for å gjøre meg opp en mening om.
Problemet når man samlet informasjon på usystematisk vis er at man så lett er offer for bekreftelsesskjevhet og utvelgelsesskjevhet. Informasjon som "resonnerer" med det man allerede tror, eller ønsker å tro, fester seg, og informasjon som "skurrer" forkastes og glemmes. På den måten kan man ubevisst eller bevisst ende opp med å bare huske informasjon som bekrefter den ideen man allerede har, og føler derfor at den hele veien styrkes, selv om det egentlig er et selvbedrag.
Dette er jeg smertelig klar over, og av denne grunn prøver jeg alltid å tvinge meg til å lese motstridende informasjon når jeg blogger om et tema. Sosiale medier som Facebook og Twitter er også svært nyttige i den sammenheng. Folk som er uenige med meg kommer med argumenter og kildehenvisninger som utfordrer mitt syn, og jeg forsøker alltid å bruke tid på å lese disse og gruble litt over deres argumenter for å se om de svekker min argumentasjon. Jeg har likevel en så pass god forståelse av forskning, og er sjelden på kollisjonskurs med vitenskapelig konsensus, så derfor er det ikke så ofte det viser seg at jeg tar helt feil. Det er ikke fordi jeg er ufeilbarlig eller spesielt smart, langt i fra, men kanskje fordi jeg prøver å ikke uttale meg for mye om ting før jeg mener å ha samlet et godt fundament for å mene det jeg mener, og fordi jeg altså kan litt om å sile gode kilder fra dårlige kilder og dermed ikke så ofte går meg vill i kunnskapens jungel.
Når jeg da uttrykker seg med en noenlunde stor grad av overbevisning blir jeg ofte møtt med påstander om at "Du tror du vet alt!" eller "Du tror du alltid har rett!", eller til og med "Du har et så lukket sinn at du aldri kommer til å endre mening om noe!" Men som jeg har skrevet mange ganger før så er det ingen motsigelse mellom å uttrykke seg med overbevisning, og likevel være ydmyk for å kunne ta feil og være åpen for å endre mening om man møter nye data eller argumenter.
Det er en del bloggposter som aldri har sett dagens lys fordi da jeg begynte å researche emnet oppdaget jeg at det poenget jeg ønsket å blogge om rett og slett var feil. Jeg hadde ikke noe godt poeng likevel. Mitt argument holdt ikke vann, og dermed hadde jeg ikke lenger noe å blogge om. Disse bloggpostene som aldri ble skrevet blir selvsagt heller aldri lest, så mine lesere vil bare se den ene siden av saken, nemlig alle emner hvor jeg faktisk mener å ha rett, og mener å ha god dokumentasjon for å underbygge dette. Det gir et fordreid bilde av selvsikkerhet overfor leserne.
Det kan derfor være nyttig for leserne mine å se at det finnes en del ting jeg har endret mening om, og jeg har forsøkt å komme på noen gode eksempler på dette. Det er ikke så lett ettersom man gjerne fort glemmer eller fortrenger sine feil, men her har jeg hvertfall gravd frem noen saker jeg har endret mening om.
Elefantens bevissthet
Tidligere i år blogget jeg om antropomorfisering og elefantens bevissthetsnivå. Her forsøkte jeg å forklare en del av elefantens oppførsel med at vi mennesker bare tilla den menneskelige egenskaper og overtolket dens handlinger, og at den ikke kunne være så selvbevisst og "reflektert" som enkelte liker å tro fordi den rett og slett ikke har en hjerne som er høyt nok utviklet til at det er fysisk mulig.
Vel, en bekjent dasket meg hardt i kommentarfeltet til den bloggposten og forklarte meg at jeg rett og slett tok feil. Det fikk meg til å ta et steg tilbake, og jeg begynte så å lese mer om elefantens intelligens og kognitive evner, og sannelig hadde jeg tatt feil. Elefantens hjerne viser seg å ha gjennomgått en mye større utvikling enn hva jeg var klar over, og mye tyder på at den faktisk kan ha en del egenskaper som kan være skummelt menneskelige.
Etter mange år hvor jeg har avvist dyr som kategorisk annerledes enn mennesker når det gjelder intelligens og bevissthet, fikk jeg meg altså en vekker, og tenker nå annerledes om dette. Årsaken var at jeg ble møtt med god argumentasjon som førte meg til å finne gode, og for meg ukjente data, som endret bildet fullstendig.
Betakaroten
For noen år siden rullet det mye reklame på TV for et kosttilskudd som heter Betakaroten. Det skulle visstnok både gi deg en brun og gyllen farge, samtidig som det kunne beskytte mot soleksem.
Bullshit, tenkte jeg, og dro frem Macen for å blogge knusende om hva forskningen faktisk viser. Etter å ha skrevet halve bloggposten hvor jeg argumenterte for at påstandene fra dette produktet ikke stemte, oppdaget jeg at det ble vanskeligere og vanskeligere å argumentere for min egen sak. De vitenskapelige studiene støttet rett og slett ikke påstanden min. De støttet derimot i all hovedsak reklamen. Så vidt jeg kunne se var det mye god forskning som viste at tilskudd av betakaroten i noen uker eller måneder før man utsatte seg for sterk sol faktisk beskyttet mot soleksem og solforbrenning. Og disse betakarotenene gir også farge i huden, om enn kanskje noe mer guloransjeaktig enn brun. (Merk dog at betakaroten ikke skal brukes av alle da det kan ha alvorlige bivirkninger.)
Jeg hadde tatt feil. Min magefølelse om at betakarotenenes beskyttende effekt var like mye svada som VitaePro og andre kosttilskudd kunne jeg ikke argumentere for lenger. Dessverre gjorde jeg den feil at jeg derfor slettet bloggposten. Jeg burde selvsagt heller ha lagt den ut med den forskning jeg hadde funnet, og brukt det som et eksempel på at jeg hadde endret mening, men jeg tenkte ikke så langt den gang. Nå kommer jeg derimot ut av skapet så du kan se at gode bloggposter dessverre/heldigvis må vike for sannheten…
(Nå er ikke alle påstandene om Betakaroten nødvendigvis sanne. Jeg ser de bl.a. skriver at antioksidanter styrker immunforsvaret, noe det er dårlig vitenskapelig grunnlag for å hevde. Men primærpåstandene om brunfarge og beskyttelse mot solskader holdt altså vann så vidt jeg kunne se.)
Pandemrix/narkolepsi
Jeg har skrevet mye om svineinfluensavaksinen Pandemrix, og jeg har argumentert for at influensavaksiner er trygge og effektive. Da det i 2010 og videre ut i 2011 begynte å komme signaler på at Pandemrix kanskje kunne ha ført til narkolepsi hos noen, skrev jeg noen bloggposter hvor jeg argumenterte mot dette. Jeg så mange gode argumenter for at det neppe var noen reell sammenheng mellom vaksinen og denne autoimmune sykdommen, og ønsket å få disse innsigelsene frem i bloggen for andre å se.
Etterhvert ble hypotesen om en slik uheldig sammenheng mellom vaksine og narkolepsi styrket av nye undersøkelser, men jeg kjøpte det ikke helt. Det var for mange uavklarte spørsmål. Så jeg blogget om det igjen, og utfordret Folkehelseinstituttet til å svare, noe de også gjorde. Og svarene var gode. De fleste av mine innvendinger var allerede undersøkt og holdt ikke mål. Mye tydet på at sammenhengen virkelig var reell, og at min skepsis etterhvert måtte snus til en erkjennelse av at Pandemrix med stor sannsynlighet hadde hatt denne svært uheldige bivirkningen.
Vi vet det ennå ikke helt sikkert, og det har nok vært noen spesielle faktorer i sum som har trigget narkolepsi hos noen uheldige individer genetisk disponert for dette. Det kan også være at vi bare har sett en tidligere trigging av en latent narkolepsi som uansett ville manifistert seg med årene, slik at vi vil få en nedgang av narkolepsitilfeller de kommende 5-10 år. Altså at vaksinen ikke egentlig har ført til flere narkolepsitilfeller i sum målt over tid, bare fremskyndet forekomsten med noen år. Det vet vi ikke ennå. Men vi kan med ganske stor grad av sikkerhet si at vaksinen faktisk utløste narkolepsi hos noen få. (Endelig rapport skal visst komme senere i 2012.)
Igjen tok jeg altså feil, og igjen måtte jeg endre mening etterhvert som dataene mer og mer tydelig gikk i mot mitt standpunkt.
(Det betyr likevel ikke at jeg mener det var feil av myndighetene å anbefale vaksinering i 2009, eller å la seg vaksinere. Langt i fra.)
Alkoholkultur og helseskader
Jeg er ingen absolutt avholdsmann, men jeg drikker så godt som aldri. Jeg får lite glede av alkohol, liker sjelden smaken, og er blitt bevisst på hvor ufattelig mye skade alkohol gjør i samfunnet vårt. Det være seg trafikkuhell, seksuelle overgrep og voldtekter, vold generelt, hvordan det ødelegger forhold, går utover barn, fører til kriminalitet, og ikke minst gir enorme helseskader. Kostnadene for samfunnet er helt enorme, og jeg skulle ønske folk drakk mindre og hadde et mer forsiktig forhold til alkohol.
Når man bekymrer seg over helseskader og alkohol er det et nærliggende argument å si at vi burde innskrenke folks tilgang til alkohol for at de skal drikke mindre. Det er når folk drikker jevnlig og mye at vi ser de største helseskadene, ikke sant? Det må vel være slik?
Men så leste jeg en rapport fra Sirus hvor de hadde sett blant annet på sammenhengen mellom drikkemønster og dødelighet i Europa. Denne rapporten slo fast at totalkonsum riktignok spiller en viktig rolle, men at drikkemønster påvirker dette ganske betydelig. Totalt sett ser vi en høyere dødelighet fra alkohol i Norge, hvor konsumet skjer mer konsentrert som i typisk helgefyll, enn i sydligere land hvor man har tilgang på alkohol i dagligvarebutikkene og serveringssteder nesten døgnet rundt og dermed konsumerer alkohol mer jevnet ut over tid. Selv om de drikker mer i Sør-Europa, så har de en lavere total dødelighet knyttet til alkohol kan det virke som.
Når er dette bare én enkelt analyse, og det er sikkert en del faktorer som også kan påvirke utfallet av denne. Analysen så eksempelvis bare på eksplisitte alkoholrelaterte diagnoser som skrumplever, i tillegg til drap, selvmord, dødsulykker etc, men i senere tid ser vi også at alkohol er en betydelig årsak til mye kreft. Dessverre vil nok mange kreftrelaterte dødsfall, blant annet brystkreft hvor man antar at 11% av tilfellene skyldes alkohol, ikke knyttes direkte til alkohol i slike dødelighetsanalyser, og det kan hende at tydeligere tall på dette ville endre bildet.
Jeg vet altså ikke ennå hva som er svaret. Er det bedre å innskrenke folks tilgang til alkohol med den konsekvens at det blir mer helgefyll, eller bør vi heller gjøre alkohol lett tilgjengelig slik at folk får et mer normalisert forhold til det og drikker mer jevnlig, selv om konsumet totalt sett vil øke? Spørsmålet er nok uavklart, men det viktige er at jeg likevel fant ut at sammenhengen langt på nær var så klar som jeg opprinnelig trodde. Jeg kan ikke med god samvittighet lenger argumentere for at man bør ta alkoholsalget ut av dagligvarebutikkene. Jeg kan ikke argumentere for å innskrenke tilgjengeligheten. Jeg tok kanskje feil, og har måtte endre mitt standpunkt til også dette spørsmålet.
(At det derimot fører til mindre vold når man innskrenker skjenketidene er derimot ganske godt dokumentert etterhvert.)
Syntetiske vitaminer/kosttilskudd
For ganske mange år siden, da jeg først begynte å interessere meg for skeptisisme og alternativ medisin, var kosttilskudd et av de første tema som opptok meg. Et argument jeg til stadighet hørte fra de alternative dengang var at "syntetiske vitaminer" ikke var like gode som "naturlige vitaminer", slik at å ta kosttilskudd derfor ikke virket like godt som å få i seg vitaminer fra for eksempel frukt og grønt. Det var noe sprøyt, tenkte jeg. Syntetiske vitaminer er identiske med de naturlige vitaminene på molekylnivå, hadde jeg lest, så denne ideen om at naturlig var bedre enn syntetisk var ren idioti.
Men så har årene gått, og nå viser det seg nok at de kanskje hadde rett likevel. Det er små forskjeller mellom noen av de syntetiske vitaminene og de naturlige, f.eks. vitamin D (se her og her) og vitamin E (se her og her), men ikke vitamin C, og det påvirker hvor lett kroppen kan absorbere dem og nyttegjør seg dem.
I tillegg til at vitaminene i seg selv kan være ulike i naturlig og syntetisk form, vil inntak som kosttilskudd og via maten være radikalt forskjellige måter å få dem inn i kroppen på. Når man får i seg vitaminer gjennom maten får man også i seg et hav av andre mikronæringsstoffer som påvirker opptaket av vitaminene og kanskje også hvordan de oppfører seg i kroppen vår. Dermed er det mye som tyder på at å ta kosttilskudd ikke har noen som helst gunstig effekt for normalt friske mennesker. Ja, det kan tvert i mot være direkte helseskadelig. Vi trenger vitaminer, men de bør vi nok helst få i oss som en del av en kompleks kjemisk suppe som den vi får ved å spise næringsrik og sunn mat.
Det er altså en vesentlig forskjell mellom å få i seg vitaminer gjennom maten og å ta det som kosttilskudd, og mellom naturlige vitaminer og syntetiske vitaminer. Jeg tok feil, og jeg har nå endret mening.
(Det noe ironiske er likevel at mange alternativtilhengere nå synes å ha snudd om og promoterer nettopp kosttilskudd for sunn helse! Når forskningen viser at slike kosttilskudd ikke har noen effekt, eller kan være farlige, så hevder de at disse ofte syntetiske vitaminene er veldig bra for oss likevel… Selv når de egentlig har rett klarer de ende opp med å ta feil.)
ME
Da jeg gikk på videregående skole hadde jeg en kamerat som fikk kyssesyken. Fra å være en aktiv og lovende skiskytter, gikk han helt i grøfta og hoppet dermed fra idrettsfaglig linje til allmennfaglig - noe som gjorde at han og jeg ble venner. Etter videregående ble han liksom aldri friskere, tvert i mot, og til slutt kunne han ikke gjøre noe av aktivitet uten å bli sengeliggende med influensasymtpomer noen dager i strekk etterpå.
Jeg må innrømme at jeg i mange år tenkte at dette var noe psykisk. En form for å ha "møtt veggen". Eller kanskje bare hypokondri og overdrevent fokus på egen helsetilstand. Vi beveget oss med årene i svært ulike retninger både livssynsmessig og med tanke på vårt syn på helse og vitenskap. Han prøvde alt av alternativ behandling, fra å bli healet av Aril Edvardsen, bli utsatt for kopping og akupunktur, til å drikke korallvann og ta megadoser av vitamin C daglig i flere år, og ble en stor tilhenger av diverse helsesjarlataner. Jeg ble derimot mer og mer opptatt av vitenskap og kritisk tenking, og vi endte opp med å ha noen heftige diskusjoner. Denne uenigheten gjorde også at jeg nok mistet litt av sympatien for hans "sykdom", og tenkte at det var del av et tankesett som gjorde at han nesten ikke fortjente bedre, for å si det litt stygt.
Men så gikk årene, og etterhvert ble jeg kjent med flere og flere som slet med det samme som han. Kronisk utmattelsessyndrom (CFS), eller for de fleste mer spesifikt ME. For et par år siden ville jeg sette meg inn i ME og Lightning Process som jeg hadde hørt så mye om, og da jeg begynte å lese om forskningen rundt dette oppdaget jeg at ME var en reell lidelse, som nå også har fått en ganske konkret definisjon og konkrete diagnosekriterier.
Jeg tok feil, og har nå endret mening. Ekte ME er ikke bare "vondt i viljen". Det er en invalidiserende sykdom som må tas på alvor.
Gud
Jeg vokste opp som kristen. "Alle" var kristne der hvor jeg kom fra. Unntakene var svært få hadde jeg følelsen av. Det var liksom ikke noe alternativ. Vi lærte om Bibelen, Gud og Jesus på både søndagsskole, i barnekor, i barnehage, 4H, bedehusbasarer, og på skolen. Guds eksistens var aldri noe jeg stilte spørsmål ved. Jeg ba til ham hver dag, og ønsket å være en kristen - selv om jeg aldri følte jeg egentlig fikk det helt til.
Etterhvert som jeg ble eldre var jeg også aktiv innen kirkens ungdomsarbeid og musikalske virksomhet, ledet kristent kor, og jobbet også i menigheten med administrativt arbeid. Men med tiden skjønte jeg gradvis at jeg ikke helt trodde på Gud likevel. Det var for mye som skurret. For mye som ikke hang på greip. For mange selvmotsigelser. For mange løgner. For dårlige forklaringer. Det ga meg ingenting intellektuelt, og jo mer jeg leste om vitenskapens forklaringer, jo mindre respekt hadde jeg for religiøs tro. Da jeg bikket 20 år begynte jeg for alvor å miste interessen for religion, og få år senere turte jeg endelig innrømme for meg selv at jeg slettes ikke trodde på noen gud, og at jeg rett og slett var en ateist.
Jeg kan aldri vite med sikkerhet om jeg tar feil i mitt syn på at det ikke finnes noen gud, men jeg endret hvertfall mening om noe helt fundamentalt i livet, noe som påvirket både min omgangskrets, mitt arbeid, mine fritidsinteresser, og hele min verdensanskuelse. Jeg endret mening fordi jeg ikke lenger fant data eller gode argumenter som kunne støtte troen på en gud.
Konklusjon
Så der har du det. En håndfull konkrete emner jeg har endret mening om. Hver dag er det mange småting jeg endrer mening om, slik vi alle gjør, og noe sjeldnere endrer jeg mening om mer fundamentale ideer. Men jeg gjør det, og jeg er ikke redd for å si det. Det kan hende at noen av tingene jeg har skrevet om i denne bloggposten er emner jeg kommer til å endre mening om atter en gang. Kanskje vi oppdager at det ikke var noen sammenheng mellom vaksinen Pandemrix og narkolepsi likevel? Kanskje vi oppdager at den norske drikkekulturen tross alt er bedre enn den sydeuropeiske når flere faktorer regnes inn? Det vil tiden vise, men ut fra den beste informasjon som foreligger i dag velger jeg å stå for det jeg har argumentert for her.
Jeg uttaler meg med overbevisning, men er alltid lyttende til gode motargumenter underbygget med god dokumentasjon. Og får jeg servert dette er jeg villig til å endre mening. Det kan ta tid, og det er ikke alltid med et smil, men det skjer, fordi sannheten er viktigere enn mine personlige ønsker om hvordan verden burde fungere. Det er slik skeptisisme fungerer i praksis.
