Nettstedet Frie Ord publiserer navn og bilder av seksualforbrytere. En av de identifiserte er den voldtektsdømte danseren og deltaker i Norske Talenter, som media så langt har skjult identiteten til.
Frem til i dag.
I dag går Nettavisen ut med navn og bilde på danseren. Nyhetsredaktør Erik Stephansen begrunner dette slik:
- Vi velger å identifisere [navn fjernet av bloggforfatter] på grunn av alvoret og omfanget i saken, men også informasjonsbehovet til kvinner som kan tenkes å komme eller har kommet i kontakt med ham har veid tungt, sier nyhetsredaktør Erik Stephansen.
[...]
- Identifisering kan medføre at flere kvinner skjønner at de ikke er alene og velger å gå til anmeldelse, sier Stephansen.
Det er en god tanke, men rettferdiggjør det å gå ut med navn og bilde?
Voldtektsmannen sitter i dag i fengsel for voldtekter han tidligere er dømt for. Nå står flere saker i kø, og det er ikke urimelig å anta at han vil sitte inne lenge. Påtalemyndigheten vil ha 15 års forvaring, med minstetid på 10 år.
Denne mannen er farlig. Det er det ingen tvil om. Men gjør vi verden bedre ved å identifisere ham? Jeg er usikker. Stephansen mener kvinner har et informasjonsbehov for å kunne beskytte seg selv mot mannen den dag han slippes fri. Men det ligger sannsynligvis langt frem i tid. I dag er han innelåst og utgjør derfor ingen trussel for noen frie mennesker.
Kan identifisering bidra til at flere kvinner han har forgrepet seg på vil tørre å stå frem og anmelde? Kanskje. Samtidig finner jeg det rart om ikke disse kvinnene allerede skulle ha lagt sammen to og to når det lenge har vært kjent at det er en danser fra Norske Talenter og andre TV-show. Det burde vel begrense antall potensielle gjerningsmenn ganske betydelig, slik at jeg har vanskelig for å se at det å vite navn og å se bilde er avgjørende. Mye tyder også på at hans identitet lenge har vært kjent i de miljøer han vanket, så å offentliggjøre navnet for alle, har neppe stor nytte.
Det er ingen tvil om at det er viktig for kvinnene å vite at de ikke er alene, slik at de tør anmelde. Det har jeg all forståelse for. Men hvis disse kvinnene ikke allerede har skjønt hvem det gjelder ut fra de opplysninger som allerede har vært kjent, tviler jeg på at de nye opplysningene vil ha stor betydning til eller fra.
Nazi-nettsted
TV2 skriver om mannen bak nettstedet Frie Ord, et nettsted som er drevet av Thorgrim Bredesen, en tidligere Vigrid-leder. Det er ikke tilfeldig at det bare er ikke-etniske nordmenn som avsløres på nettsiden hans. At den nå navngitte voldtektsforbryter er adoptert fra Colombia av norske foreldre, og altså har bodd i Norge hele livet, synes ikke å være relevant for Bredesen:
– Det blir saker om personer med innvandringsbakgrunn fordi disse sakene ikke står i VG og Dagbladet. Vi er en nisjeside som skriver om nyheter, men vi skriver ikke om alt som skjer, sier Thorgrim Bredesen.
Men personen det nå handler om har ingen innvandringsbakgrunn, så vidt jeg kan forstå. Dermed handler dette utelukkende om hudfarge, og dermed utelukkende om rasisme.
Men Bredesen hevder til TV2 at han tar avstand fra sin fortid som leder av den nynazistiske organisasjonen Vigrid:
– Alle bør få lov til å få en ny sjanse. Jeg gikk ut i slutten av 2009. Det er fem år siden. Jeg tar avstand fra den bevegelsen, og vil ikke bli assosiert med den nå, sier han.
Tja, er nå det helt riktig da, Bredesen? I en video fra det tidligere nynazistiske, men nå i følge dem selv "nasjonalistiske" partiet Svenskarnas parti så sent som i 2012, omtales Bredesen som taler på arrangementet "Nordisk Vision 2012":
Bland talarna och föreläsarna står nationalistiska profiler som Daniel Höglund, Jonas De Geer, Björn Björkqvist, Vera Oredsson, Magnus Söderman och Thorgrim Bredesen. Förutom dessa utlovas även en föreläsning från en internationellt namnkunnig nationalist.
I 2011 holdt Bredesen også foredrag for den nynazistiske gruppen Nordiska Motståndsrörelsen. Det samme gjorde han i 2010. (Her er en svensk dokumentar om dette miljøet.)
Frie Ord er en arvtaker etter nettstedet Fyret.nu som tidligere i år ble avkledd som nynazistisk og senere lagt ned. På bloggen Researchkollektivet kan vi lese:
Etter stengingen har det gått noen måneder uten at andre nettsteder har klart å fylle rommet. Det nærmeste man har kommet er Vitnet.no drevet av Bjørn Brataas, en side som ikke på samme måte forsøker å dempe sin antisemittisme og nasjonalsosialisme. Siden har derfor ikke potensialet til å rekruttere utenfor sitt eget ekkokammer på samme måte som Fyret.nu gjorde.
Dette har nå endret seg med lanseringen av den nye nettsiden Frieord.no. Siden publiserte sin første artikkel den 8 Juli og begynte å få oppmerksomhet etter en artikkel i Realisten den 22.07.2014 Realisten eies av det nynazistiske partiet Svenskarnas Parti og i artikkelen presenteres den nye nettsiden som en norsk nettavis som kommer til å fokusere på den samme typenrasistisk innhold somFyret.nu gjorde. I artikkelen skriver de:
«I Norge finns inga bloggar eller nättidningar som skriver ut namn på dömda brottslingar. Där väljer nu Frieord.no att fylla en stor lucka som säkert kan ge många återkommande läsare.»
Hensikten med FrieOrd.no er visstnok å avdekke problemer med "multikulturen" gjennom å identifisere og navngi forbrytere med ikke-vestlig etnisk opprinnelse.
Bredesen sier derfor til TV2:
– Jeg er sannhetssøkende. Vi vil kjempe for urettferdighet. Mange av sakene er av grov karakter, og blir skjult i vanlig media, fortsetter han og legger til:
– Hvis man er kritisk til norsk innvandringspolitikk, så gjør ikke det deg til nynazist.
Nei, men å delta på nynazistiske arrangmenter gjør deg til det.
Og forresten, "kjempe for urettferdighet"? Om det var en lite gjennomtenkt formulering fra Bredesens munn, eller skrivefeil fra journalisten, er ikke godt å si, men det er hvertfall spot on. Det å identifisere utelukkende ikke-vestlige forbrytere er i aller høyeste grad urettferdig og uetisk.
Dette er ikke noe komplott fra media om å kun avstå fra å navngi ikke-vestlige forbrytere. Det finnes flere kjente saker med etnisk norske gjerningsmenn og -kvinner hvor man også har holdt tilbake identiteten til de dømte.
Problemer med identifisering
Både generalsekretær i Norsk presseforbund, Kjersti Løken Stavrum, og advokat Jon Wessel-Aas er kritiske til slik identifisering. Og med rette. Jeg synes dessverre Nettavisen tråkker over en etisk grense ved å identifisere denne forbryteren. Den preventive effekten er høyst diskutabel, men de negative effekter er høyst til stede.
Jeg vil anbefale alle å lese den grundige drøftingen av dette fra "Utredning om personvern ut fra en journalistisk synsvinkel" av amanuensis Svein Brurås. I artikkelens punkt 3 drøftes identifisering av kriminelle, og flere problemer trekkes frem:
Er dette grunner gode nok for å la personvernet vike og identifisere lovbrytere?
For å vurdere det må vi ta hensyn til skadevirkningene som presseoppslag kan få for dem som blir identifisert. Det er ingen tvil om at de kan være store.
For det første: Omtale med identifisering innebærer en tilleggsstraff. Mennesker som er dømt etter lovbrudd har uttrykt at presseomtalen var en vel så stor belastning som den fengselsstraffen de måtte sone. Vårt rettssystem bygger på at det er domstolen - og bare den - som dømmer og som foretar straffeutmåling. Ingen har rett til å øke den straffebyrden som domstolen har pålagt.
For det andre: Omtale med identifikasjon kan gjøre straffen langvarig. Presseomtalen vil bli husket når straffen er ferdig sonet. Et fundament for en menneskeverdig strafferettspleie er at når en lovbryter har sonet sin straff, så skal han være ferdig med den, klar til å begynne på nytt. Presseomtale kan gjøre det vanskelig - kanskje umulig - å starte et nytt liv. Den kan ødelegge mulighetene for rehabilitering.
For det tredje: Omtale med identifikasjon rammer pårørende. Det rammer lovbryterens ektefelle, barn, foreldre, søsken - helt uskyldige mennesker. For dem vil dette være en tung byrde i tillegg til påkjenningen ved selve saken.
For det fjerde: En mistenkt, siktet eller tiltalt kan som kjent bli frikjent. I så fall skal vedkommende selvsagt regnes som uskyldig. Det er en skamplett på et folks kultur og moral når det fra tid til annen skjer at folkesnakk og rykter fortsatt holder en person for å være skyldig i en forbrytelser etter at vedkommende er frikjent av retten. Men presseomtale kan bidra til at slikt skjer. Den kan ødelegge en uskyldig persons navn og rykte.
Et annet punkt jeg vil legge til er spørsmålet om hvilke konsekvenser identifisering kan ha for jenter som allerede har anmeldt mannen? Kanskje de ikke ønsket å knyttes til saken så tydelig, men når hans identitet avsløres for alle kan de rammes unødig og få en eksponering og stigmatisering fra sitt nærmiljø de ikke ønsket.
Og hva skjer med ham når han en dag slipper ut? Vil vi se borgervern? I tråder på Facebook hvor dette har vært diskutert har jeg allerede sett trusler om vold mot mannen den dag han slipper fri. Et slikt samfunn ønsker ikke jeg meg, og når han har tatt sin straff må han få sjansen til å starte på nytt. Det vanskeliggjøres av slik identifisering.
Rehabilitering
Men er det egentlig mulig for en slik mann å "bli et lovlydig menneske"? Vil han alltid være en trussel mot samfunnet? Det er ikke godt å vite. Han er diagnostisert med dyssosial personighetsforstyrrelse, "en lidelse med kjennetegn som likegyldighet overfor andres følelser, manglende evne til å se egne feil, samt lav terskel for aggresjon". Dette er det man i dagligtalen ofte kaller en psykopat.
Det gjør helt klart risikoen for nye overgrep vesentlig større, men en del forskning tyder på at man kan endre atferd også til slike mennesker:
Does treatment reduce psychopathic offenders’ risk factors for recidivism?
Given these promising findings for recidivism, is there evidence that the mechanism of change for psychopathic offenders is reduced criminogenic needs? The best methods for measuring these offenders’ changes in treatment remain unclear (Langton et al., 2006; Seto, 2003). However, there are two studies in which trained raters gathered observations from multiple informants across two time points (beginning and end of intervention), using a validated measure of relevant treatment needs—in this case, the VRS (S. Wong & Gordon, 2006; VRS-Sexual Offender version; S. Wong, Olver, Nicholaichuk, & Gordon, 2003). The VRS (a) assesses initial level of risk on each of a large range of dynamic risk factors (e.g., sexual preoccupation, substance abuse, impulsivity, criminal attitudes); (b) determines, for each offender, which risk factors are treatment goals; (c) measures progress against these goals; and (d) sums that progress into a change score at the end of treatment that indicates how much reduction in risk has occurred.
Olver and Wong (2009) found that psychopathic individuals in an intensive high-risk sex offender program not only made progress on these risk-related treatment targets but, the more they changed, the fewer sexual and violent reconvictions they had. A similar study with serious high-risk violent offenders (PCL-R M = 26) obtained similar results. The more psychopathic offenders changed, the less likely they were to be reconvicted for violent offenses (Lewis, Olver, & Wong, 2011). So these two studies not only rigorously document change in PCL-psychopaths during treatment but also statistically link that improvement to actual changes in outcome. In keeping with the results above, they suggest that if we define treatability as the ability to make changes that result in less socially harmful behavior, psychopathic individuals can indeed be treated effectively in intensive treatment. It seems that this is a topic worthy of much more high-quality scientific investigation.
Dette understøttes også i en faglig veileder fra Legeforeningen:
Epidemiologiske studier viser at i et langtidsperspektiv kan alvorlige personlighetsforstyrrelser ofte ha bedre prognose enn tidligere antatt, selv om den grunnleggende patologi som regel ikke blir borte.
Det er krevende behandling, men mye tyder på det kan ha en positiv effekt for noen.
Gjentakelsesfare
Vi har også dette synet:
Men stemmer det? Absolutt ikke. De færreste seksualforbrytere gjentar overgrep etter straff. Andelen kan være vanskelig å måle, men et av de høyere tall jeg har funnet viser at rundt 1 av 4 gjentar nye overgrep:
The evidence suggests otherwise. Sex crimes researchers R. Karl Hanson and Kelly E. Morton-Bourgon of Public Safety Canada conducted a large-scale meta-analysis (quantitative review) of recidivism rates among adult sex offenders. They found a rate of 14 percent over a period averaging five to six years. Recidivism rates increased over time, reaching 24 percent by 15 years. The figures are clearly out of alignment with the public’s more dire expectations.
Tre av fire vil altså ikke forgripe seg igjen. Mariann, og alle de som deler hennes syn, tar grovt feil, og det er en farlig misforståelse, fordi også seksualforbrytere har krav på en ny sjanse.
Når det gjelder nytten av behandling, fant samme metaanalyse følgende tall:
If recidivism is not as common as people generally believe, how do their impressions of treatment’s failure or success hold up? Levenson and her colleagues also found that a whopping 50 percent of the public believes that treatment for sex offenders is ineffective and will not prevent them from relapsing. Yet some studies have shown that treatment can significantly reduce recidivism for both sex and nonsexual crimes. Hanson and his colleagues conducted a meta-analysis on treatment and found that 17 percent of untreated subjects reoffended, whereas 10 percent of treated subjects did so. When recidivism rates for sex and nonsexual violent crimes were combined, 51 percent of untreated and 32 percent of treated subjects reoffended.
(Flere studier er referert i Wikipedia-artikkelen om seksualforbrytere.)
Ingen stor og tydelig effekt, men bedre enn ingenting. Og så lenge det hjelper noen, bør vi la tvilen komme dem til gode og gi dem behandling og muligheten til å rehabiliteres. Det kan redusere faren for nye overgrep i fremtiden, og det må jo være vår felles målsetning.
Subgruppen av seksualforbrytere med "psykopatiske trekk", og som allerede har forgrepet seg mange ganger, selv etter å være kjent med anmeldelser mot seg, slik denne norske danseren har, vil nok ha mye høyere risiko for å gjenta overgrep enn de som utfører overgrep bare en gang og uten noen underliggende personlighetsforstyrrelse. Men så lenge det finnes indikasjoner på at også "psykopater" kan ha nytte av behandling, bør vi virkelig forsøke å legge til rette for at disse får behandling og kan integreres i samfunnet igjen.
Det kan hende at akkurat denne danseren er en "lost case". Kanskje fagpersoner mener han aldri blir trygg for samfunnet igjen. Det er vanskelig å vite, men ønske om forvaring kan peke i den retning, og i så fall vil han aldri utgjøre noen trussel for andre uansett. Men som en hovedregel reagerer jeg på at så mange roper etter identifisering av slike lovbrytere, fordi det gjør det nesten umulig for disse menneskene å få et normalt liv igjen. Og så lenge de føler seg utstøtt og verdiløse, vil risikoen for ny kriminalitet være høyere enn om de kan finne sin plass i samfunnet igjen.
Bredesen sier også følgende til TV2:
– Mange som er dømt for voldtektsforbrytelser og pedofile overgrep slipper ut etter noen få år. I USA har man offentlige registre over pedofile. Vi mener det er en god idé at man kan beskytte seg mot det. Hvis en familie leier ut underetasjen i eneboligen sin, bør de få vite det hvis pedofile flytter inn.
Det er et syn også Frp tidligere har gått ut med, og som jeg stadig vekk ser folk ytre i offentlige debatter. Problemet er at selv om det kanskje høres bra ut, så funker det ikke. Erfaring fra USA viser at det koster svært mye, og har ingen nytteeffekt. Ja, det kan tvert i mot virke som om det gjør vondt verre, nettopp fordi slik offentliggjøring umuliggjør et vanlig liv for disse menneskene i ettertid, og dermed er terskelen lavere for å forgripe seg på nytt.
Konklusjon
Det er lett å forstå at de som vil offentliggjøre navn på denne type seksualforbrytere mener det godt. De tror det vil virke preventivt på flere plan. Problemet er at de sjelden tar innover seg all risiko knyttet til slik offentliggjøring. Det har konsekvenser for mange andre enn bare den straffedømte selv, og konsekvensene for gjerningspersonen selv kan bli forferdelige den dagen han eller hun løslates.
Jeg synes det er synd at Nettavisen har valgt å identifisere denne mannen. Mange nettsider og Facebookgrupper har gjort det allerede, men pressen skal forholde seg til Vær Varsom-plakaten, og jeg sliter med å se at en slik identifisering kan forsvares så lenge han tross alt allerede er dømt og fengslet og ikke utgjør noen trussel.
Jeg synes også det er synd at mange ukritisk lenker til det tydelig rasistiske og nazistiske nettstedet Frie Ord. Slutt med det. Det finnes ingen god grunn til å drive trafikk til denne siden og på den måten indirekte støtte opp om slike holdninger som utvises der.
Debatten om identifisering av dømte lovbrytere er ingen enkel debatt. Det er mange forhold som taler både for og imot slik offentliggjøring av navn. Men jeg håper i det minste at når slik identifisering skjer, så gjøres det av pressen selv, og ikke av tilfeldige personer. De store presseaktørene er tross alt underlagt Vær Varsom-plakaten, og må gjøre grundige vurderinger i forkant for en slik offentliggjøring. De kan klages inn til PFU slik at man har mulighet til å reagere på slike saker. Det er mye vanskeligere å reagere mot enkeltpersoner. Da må man politianmelde eller kjøre en privatrettslig prosess, noe som er vesentlig mer omfattende og tungt.
La pressen foreta disse avgjørelser før du selv velger å identifisere kriminelle. De tar kanskje heller ikke alltid korrekte avgjørelser, men det er i det minste mye tryggere å identifisere folk etter noen har foretatt en redaksjonell avgjørelse, enn før det har skjedd.
