I blant hater jeg menn. Hater meg selv. Hater dyret inni oss. For vi har et dyr inni oss. Vi er alle sammen drevet av en nesten ustoppelig lyst til å reprodusere. Knulle. Kjøre pikken inni i alt som kaster en skygge.
Heldigvis. For det er kanskje dette som gjør at vi eksisterer som art i dag.
Dessverre. For det er kanskje dette som gjør at vi eksisterer som art i dag.
Men vi er nå engang her. Denne arten. Homo sapiens. Og halvparten av oss vil knulle - hele tiden. Det er selvsagt forskjell på menn. Noen er ikke så opptatt av sex som andre, men i det store og hele ville vi alle pult nesten når tid som helst på døgnet, i en hvilken som helst situasjon, på et hvilket som helst sted, om bare kvinnen som var tilgjengelig var noenlunde attraktiv og villig.
Vi er rovdyr, på jakt etter mus.
Noen vil hevde at jeg overdriver. "Det er ikke egentlig så stor forskjell på kjønnene," sier de. "Kvinner kan være like kåte som menn."
Joda. Selvsagt kan de det. Selvsagt er de det. Men den mannlige kåthet ser ut til å utarte seg mer direkte. Mer dyrisk. Ofte mer hensynsløst og uavhengig av kontekst og situasjon.
OK, jeg setter det på spissen. Menn er stort sett ålreite. Men det er ikke uten grunn at det ikke er særlig utbredt med strippeklubber hvor bare menn opptrer. Eller at det meste av prostitusjon er heterofile menn som vil kjøpe intimitet med kvinner. Eller at porno i all hovedsak er rettet mot menn. Eller at de aller fleste voldtekter utføres av menn. Eller at menn er de som roper og plystrer og utfører seksualiserte bevegelser mot passerende kvinner på gata. Det er en klar skjevhet.
Skyldes det gener eller miljø? Jeg vet ikke. Men det er en forskjell i måten vi lever ut vår seksualitet på. Og mye av det skyldes nok de roller vi læres opp til fra ung alder. Kulturelle faktorer - som heldigvis kan endres. Men vi kan også lære noe i dette livet. Vi kan også formes i dag, her og nå, en for en. Vi kan lære og vi kan forandre oss.
(Og før jeg fortsetter får du ha meg unnskyldt at jeg her snakker binært om kjønn. Kvinner vs menn. Det er en forenkling. Kjønn er komplekst. Kjønn er gradsforskjeller. Flytende overganger. Jeg tillater meg likevel å gjøre en slik forenkling i denne teksten, fordi jeg tror poenget kommer tydeligere frem slik, og fordi jeg tror gjenkjennelsesfaktoren hos flertallet av leserne blir større.)
For litt over et år siden ble jeg kjent med en ung kvinne. Hun var vakker, av latinamerikansk utseende. Sexy. Tilsynelatende full av liv. Smilende. Morsom. Frekk. Sprudlende.
Og hun var tom innvendig. Helt tom. Hun var populær og omsvermet, men jeg så tomheten bak smilet allerede ved vårt andre møte. Kanskje fordi jeg har hatt æren av å kjenne mange maskebærende kvinner i mitt liv. Kall det en velutviklet sjette sans. På godt og vondt.
Jeg vet ikke om hun lever i dag. Etter at jeg hadde kjent henne et par uker fortalte hun at hun skulle ta livet sitt. Det var planlagt ned til minste detalj. Hvordan og hvor. Hun hadde to jobber i Oslo som hun nylig hadde sagt opp, og hun ville vente til hun hadde jobbet ferdig. Hun ville ikke etterlate seg noe "gjeld". Møblene og eiendelene ble sakte men sikkert gitt bort til andre. Hun jobbet målbevisst for å gjøre det stadig vanskeligere for seg selv å ombestemme seg. Hun hadde ingenting å falle tilbake på. Ingen penger. Ingen jobb. Ingen eiendeler. Ingen leilighet.
I de to månedene som gikk pratet vi mye om hennes liv. Det var en balansegang, fordi jeg visste at om jeg gjorde noe aktivt for å forsøke å hjelpe, ville hun skyve meg ut i kulden og jeg ville bli forhindret fra å bistå når det virkelig gjaldt. Så jeg måtte lytte. Vise at jeg tok henne på alvor. Men hun var tydelig på at om jeg grep inn, ville hun se på det som et svik. Andre hadde blitt frosset ut i kulden før. Den beste måten å hjelpe henne på, var å ikke prøve å hjelpe. Ennå.
Det hadde skjedd mye i livet hennes. Hun hadde åpenbart psykiske problemer, men fornektet det på det sterkeste hvis jeg hintet om at hun kanskje burde oppsøke profesjonell hjelp. Hun likte ikke at jeg så på henne som "gal", som hun kalte det. Jeg så ikke på henne som gal. Jeg så bare en jente som hadde det vondt, som var tom, og som trengte å bare kunne overlate ansvaret for livet til noen andre en kort periode. Hun var helt utslitt. Hadde ingenting å gi. Ingen livslyst lengre.
Jeg vet ikke om hun lever i dag. For å gjøre en lang historie kort, kom den dagen da jobbkontraktene hennes utløp. Det var rundt påsketider i fjor. Den dagen ville hun møte meg nede på Aker Brygge. Der ga hun meg en stor blomsterbukett. Påsketulipaner, innpakket i gavepapir. Da jeg kom hjem åpnet jeg den og fant et kort inni med "Takk for alt."
Jasså, så nå var tiden kommet.
Jeg forsøkte å ringe henne, men hun svarte ikke. Klokken var rundt fem på ettermiddagen. Et par timer senere ringte jeg igjen, og hun tok telefonen. Hun var stille. Sa lite. Hun hadde bestemt seg nå. Vi skulle egentlig treffes dagen etterpå, men nå ville hun ikke det lengre. Hun ville ikke møte noen før det som skulle skje, skulle skje. Jeg spurte om jeg kunne få ringe henne dagen etterpå for å høre hvordan det gikk, men fikk samme svar. Det var ikke noe vits i det. Hun hadde bestemt seg for lenge siden. Tiden var kommet. All menneskelig interaksjon nå, var bare bortkastet tid. Hun ville være alene.
Da vi avsluttet samtalen visste jeg at nå måtte jeg reagere. Nå var tiden inne til å handle. Nå betydde det ikke lenger noe at hun ville kutte all kontakt med meg, fordi det hadde hun egentlig allerede gjort. Så jeg ringte psykiatrisk legevakt. Snakket lenge med noen der. Ventet. Ble ringt opp igjen. Ga mer informasjon. Jeg ble lyttet til og tatt på alvor på en forbilledlig måte. Takk og lov for det, fordi jeg følte meg ganske dum som ringte. Jeg kjente jo egentlig knapt jenta. Men det gjorde visst fagfolkene. De visste hvem hun var.
Litt etter midnatt fikk jeg en SMS fra henne om at pyskiatrisk legeteam hadde vært på døra hennes, men hun hadde ikke åpnet opp. Hun sa jeg ikke skulle blande meg mer inn i livet hennes. Farvel.
Som forventet. Et par timer senere ringte hun meg. Hun hadde sluppet dem inn til slutt, og lovet å bli innlagt dagen etterpå. Men hun var skuffet over meg. Jeg hadde sviktet henne. Jeg var en dritt. Hun ville aldri ha mer med meg å gjøre. Jeg skulle slette hennes nummer og aldri ta kontakt igjen.
Det var greit. Den reaksjonen var som forventet. Jeg visste at selv om jeg ville respektere hennes ønsker så langt som mulig, så strakk ikke den respekten seg helt til at jeg også skulle stå passivt på sidelinjen og se henne dø. Imens hun skjelte meg ut på telefonen, gjentok og gjentok jeg rolig til henne at selv om hun var sint nå, så skulle hun vite at jeg var der for henne. Jeg tok meg ikke nær av alt det ufine hun sa i den tilstanden hun var. Det ville gå over, og hun skulle vite at ingen broer var brent.
Hun hadde brent nok broer. Denne skulle hun ikke få brenne. Hun skulle vite at det var en vei tilbake. Jeg hadde penger. Jeg hadde sovesofa. Jeg hadde vennskap. Det var ikke for sent å snu.
Det gikk noen dager, og så sendte jeg henne en melding på Facebook og spurte hvordan det gikk. Det endte opp med at vi møttes til en kaffe, men snakket ikke om det som hadde skjedd. Jeg ville ikke opprøre henne, men heller prøve å gjenvinne hennes tillit. Hodet mitt var fullt av spørsmål. Hadde hun vært innlagt? Hadde hun endret mening om selvmordet? Men jeg spurte ikke. Jeg visste at hun ikke ville like det. Så vi pratet om andre ting. Og til slutt gikk jeg hjem.
To netter senere ringte hun meg. Hun ville vi skulle dra på ferie sammen. Hvor som helst. Et varmt og fint sted. Hun hadde noe lønn hun måtte bruke opp. Jeg var glad, tenkte at hun kanskje hadde valgt livet likevel. Men jeg hadde ikke tid i april, sa jeg. Jeg forslo kanskje vi kunne reise i mai?
Nei. Hun kunne ikke vente så lenge. Og så kom beskjeden igjen: Hun hadde ikke ombestemt seg, måtte jeg vite. Hun måtte bare bruke opp penger først. Jeg sa igjen at jeg tror det hadde vært best for henne å få hjelp av noen profesjonelle. Ta i mot den hjelp som ble tilbudt henne. Da ble hun kald som is, og kuttet all kontakt. Kort tid senere ble hun borte fra Facebook. Jeg sendte en SMS men fikk aldri svar. Noen uker senere prøvde jeg å ringe, men nummeret var ikke lenger i bruk. Jeg finner ingenting når jeg googler henne. Det er som om hun aldri eksisterte.
Hun var svensk, og jeg kjenner ingen av hennes venner. Aner ikke hvem familien er. Har ingen jeg kan kontakte for å spørre hvordan det gikk med henne. Hun er borte. Borte fra mitt liv. Kanskje borte fra sitt.
Det var nok mange grunner til at min venninne ville dø. Det var helt sikkert mye jeg ikke visste. Mye hun ikke fortalte. Men det hun fortalte fikk meg til å grøsse innvendig. Hun fortalte meg om menn. Om hvordan vi fikk henne til å føle seg utsatt, hele tiden, 24 timer i døgnet. Om hvordan vi så på henne. Sultne. Om hvordan en taxitur endte opp med at sjåføren kjørte en annen vei enn avtalt, stoppet i en mørk bakgate, og prøvde seg på henne. Hun måtte kaste seg ut og løpe. Hun fortalte om situasjon etter situasjon hvor hun ikke ble tatt på alvor som menneske fordi mennene åpenbart ville ha henne seksuelt.
Hun fortalte om å føle seg fullstendig frarøvet all verdi. Om å ikke bli tatt på alvor, fordi hun så ofte hadde opplevd at menn egentlig bare ville ha henne for kroppen. Hun var tynn, lita, vakker - og utsatt. Hun var skjør og redd.
Mange kvinner vil fnyse av dette. Tenke at denne jenta må ha vært tafatt. Må ha vært litt håpløst nevrotisk. De har jo aldri opplevd det slik. Menn er da ikke så ille?
Vel, vi har alle vår bagasje å dra med oss i livet. Denne jenta hadde opplevd ting som gjorde at hun så på menn som en trussel. Og etter å ha hørt historiene hun fortalte, kunne jeg forstå henne.
Jeg prøvde å sette meg selv inn i den situasjonen. I hennes situasjon. Føle at jeg aldri ble tatt på alvor. Føle at jeg kun ble målt etter min seksuelle verdi. Føle at ingen egentlig lyttet til det jeg hadde å si fordi de var mest opptatt av å finne ut hvordan de kunne få meg med hjem til sengs. Føle at å sette seg inn i en taxi eller å ha en privat samtale med sjefen var en potensiell risiko. Hver gang. Føle at jeg først og fremst var kropp, ikke person.
Det hadde vært et helvete. Og det var et helvete for henne. Livet var blitt et helvete. Hun følte seg identitetsløs og truet.
Tidligere samme året mistet jeg en annen venninne til selvmord. Jeg fikk senere vite at hun hadde vært utsatt for seksuelle overgrep. Dessverre tok jeg aldri henne helt på alvor, fordi når hun fortalte meg om sine problemer, pekte hun bare til noen etter mitt syn bagatellmessige fysiske "skavanker" på en ellers modellpen kropp. Jeg ante ikke noe om hva som egentlig lå bak, så det hele virket sutrete. Jeg trodde hun bare var litt dramaqueen.
Det var hun ikke. Pillene hun fikk av legen for å sove ble hennes utvei til den evige søvn.
Derfor tok jeg også min latinamerikanske venninne på alvor. Denne gangen skulle jeg ikke undervurdere hennes følelser. Hvis hun sa at hun ville dø, så måtte jeg tro henne. Uansett hva jeg følte om det hun fortalte. Fordi det var hennes liv. Hennes følelser. Det er irrelevant hva jeg måtte tenke og mene. Jeg hadde ikke gått en meter i hennes sko. Hun hadde tråkket i de skoene hele livet sitt.
Kine Johansen la i går ut en tekst om "En helt vanlig voldtekt". Hun ble voldtatt av en hun kjente. Mens hun var full og sov. Det er vel ikke så ille? Det var jo ingen overfallsvoldtekt akkurat? Jeg har tidligere kalt denne type voldtekt for "myk voldtekt", nettopp for å ironisere over absurditeten i den selvmotsigelsen, og påpekt at det er ingenting som heter "myk voldtekt". En voldtekt er en voldtekt, uansett hvordan offeret opplever det. Noen takler det fint. Andre blir ganske ødelagt. Det er samfunnets ansvar å respektere dem alle.
Kine fikk livet sitt snudd på hodet etter den sovevoldtekten, og det er hennes liv. Det er hennes følelser. Det er vår plikt å ta henne på alvor. Vår plikt å akseptere at hun opplevde det slik, og at det er en del av den realitet vi må forholde oss til. Derfor er voldtekt alltid alvorlig. Derfor er enhver voldtekt en hard voldtekt. Derfor er det aldri greit å presse seg på, utnytte forsvarsløshet, eller tøye grensene for å få seg litt mus.
Så jeg hater menn. Jeg hater at vi er slik. At vi er så desperate etter å få komme inn i kvinnens kropp at vi oppfører oss som dyr. At vi lar det rovdyret vi alle bærer i oss slippe ut i blant. Lar det få livets rett. Fordi det har det ikke. Det dyret er styrt av en liten del av hjernen som resten av hjernen prøver å holde i sjakk. Men hjernen må trenes. Den må formes. Vi må sosialiseres. Mannshjernen må lære å skille rett fra galt. Det må hardkodes i oss menn at vi ikke har rett på sex. At vi skal ha eksplisitt samtykke i en eller annen form før vi går hele veien. Når hjernen har skjønt det, så er det lett. De fleste av oss ville aldri krysset den linjen.
Så misforstå meg ikke. Det er ikke som om vi menn må gå å kjempe en kamp mot å voldta kvinner. Ikke i det hele tatt. I det store og hele er det motsatt. Jeg måtte anstrengt meg og trosse alle følelser om jeg skulle klart å tvinge meg på en jente som jeg ikke var sikker på at ville ha meg. Og slik er det for de fleste menn. Men det betyr ikke at vi ikke har dyret i oss. At vi ikke ser på enhver kvinne og et brøkdels sekund visualiserer hvordan det ville vært å ligge naken inntil henne. At vi ikke oppsøker seksuell tilfredsstillelse gjennom pornodrevet håndkraft oftere enn det vi kanskje egentlig har tid til. At vi ikke hadde sagt ja uten å blunke om en vakker kvinne stoppet oss på gaten og spurte om vi ville bli med på hotellrommet hennes og ha sex.
Hvor vil jeg med dette? Hva prøver jeg å si? Jeg vet egentlig ikke. Jeg har ingen konklusjon. Jeg tror bare jeg vil si at jeg forstår litt mer nå. At livserfaring har løftet et slør fra øynene mine. At jeg skjønner mer av hvordan kvinner har det. Jeg ser jo selv hvordan vi er. Det er bare å gå til jobb hver dag og se hvordan menn kler av passerende kvinner med blikket sitt. Hvordan øynene følger det faste trepunkts-mønsteret: pupper -> rompe -> ansikt. Jeg forstår, og jeg har prøvd å lære. Det jeg tidligere kunne anse som uskyldig seksuell flørt, er jeg nå mye mer forsiktig med. Alt til sin tid. Flørting er fantastisk, og kvinner vil selvsagt ikke bli frarøvet det å få seksuell oppmerksomhet heller.
Men alt til sin tid.
Jeg tenker på min venninne som jeg ikke vet om lever lenger. Jeg er glad at hun følte trygghet hos meg. At hun kunne overnatte på sofaen min når hun hadde låst seg ute av leiligheten, uten å føle seg truet. At hun kunne fortelle om sine skjulte smerter uten å føle seg bagatellisert. At hun kunne være seg selv uten å føle seg seksualisert. Men det var ikke nok. Det var for sent. Hun hadde blitt truffet av menns testosteronkuler en gang for mange.
Så jeg hører deg, Kine. Jeg hører også de kvinner som de siste par år har stått frem og følt at de har blitt seksuellt trakassert på skeptikerkonferanser i andre land. Det har vært en stor greie i skeptikerbevegelsen. Hvordan menn, spesielt oss nerdete, litt kvinneuvante skeptikermenn, oppfører oss rundt kvinner. Det har ført til heftige debatter og opphetede krangler på Facebook og i kommentarfelt. Både kvinner og menn stiller seg på hver sin side.
- Høh, såpass må de vel tåle? Skal det ikke være lov å flørte litt frekt lengre?
- Skal menn frarøves retten til å være menn?
- Kvinner er da ikke så svake. De fleste kvinner tåler litt seksuell oppmerksomhet helt fint.
Men alle har vi vår bagasje. Og når "sterke kvinner" står frem og fnyser litt av kvinnene som føler seg sårbare på slike konferanser, så har de glemt hvem sine sko de går i. Jeg fikk heldigvis gå i skoene til min venninne i noen uker. Gjennom hennes historier fikk jeg en følelse av hvordan det var. Og det forandret meg. Nå hører jeg Kine som jeg ikke ville hørt henne før. Jeg er villig til å prøve på meg hennes sko, og skjønne at det er den eneste måten å forholde seg til hennes virkelighet på.
Derfor er det ikke så viktig om mange kvinner synes det er helt uproblematisk å bli flørtet med og "tafset" litt på. Fordi det finnes også de som synes det er helt forjævlig. Som føler seg bagatellisert, truet og nedverdiget av å bli sett på som "gjerne" heller enn "hjerne".
Det prøver jeg alltid å huske på. Jeg kan ikke lenger vurdere situasjonen ut fra hvordan jeg tror jeg ville opplevd det i kvinnens sko. Jeg må vurdere situasjonen ut fra hvordan jeg vet at enkelte kvinner virkelig opplever det i sine sko, med sin bagasje, sine opplevelser, sine erfaringer, sine behov, og sine følelser. Det er ankeret i den virkeligheten jeg må måle mine handlinger mot. Ikke følelsene til en stor, hvit mann som aldri har opplevd å blitt bagatellisert, truet eller objektivisert noensinne.
Jeg har ikke peiling.
Men det har Kine. Og det hadde min venninne. Og det har millioner av andre kvinner. De har peiling. Så la oss lytte til dem.
Oppdatert 14/8-2016 for å nyansere den overdrevne kjønnsdrift-påstanden i tidligere versjon.
