Førstestatsadvokat ved Oslo statsadvokatembeter, Lasse Qvigstad, hadde nylig en interessant kronikk i Aftenposten. Her drøfter han de omfattende, men svært lite omtalte, endringene i norsk lovgivning med hensyn til lovlig inngripen i folks privatliv.
I 2005 vedtok Stortinget en tilføyelse til politiloven av 1995. Lovens nye § 17 d åpner for at Politiets sikkerhetstjeneste (PST) som ledd i sin forebyggende virksomhet - med rettens samtykke - kan anvende en lang rekke inngrep i folks private rettssfære. Loven åpner blant annet for romavlytting, telefonkontroll, hemmelig ransaking, brev- og e-postkontroll m.v.
Denne lovbestemmelsen representerer, prinsipielt sett, noe helt nytt i Norge. Ikke på grunn av de tvangsmidler som anvendes, men fordi loven nå åpner adgang til bruk av inngrep uten at det foreligger noen mistanke om begåtte eller pågående lovbrudd. Det er kravet til en sannsynliggjort mistanke om begåtte forbrytelser som hittil har gitt begrunnelsen for og legitimering av drastiske inngrep i folks privatliv. Slike tiltak har bare vært anvendt i forbindelse med etterforskning av alvorlige straffbare forhold.
Man må være ganske apatisk for å ikke synes at dette er skremmende. Vi har hatt en viss debatt omkring innføringen av EUs lagringsdirektiv, men debatten omkring de nye "terrorlovene" har vært forbausende liten. Jeg har skrevet en del om dette i bloggen min de siste par år, og ser en klar trend mot at myndighetene i økende grad ønsker å leke tankepoliti. Aktuelle eksempler på dette er Omar Bhatti-saken og ikke minst den hårreisende innføringen av den såkalte grooming-loven.
Det vanlige argumentet til de som ikke synes dette gjør så mye, er at man ikke har noe å frykte hvis man ikke har noe å skjule. Svaret på dette argumentet sies best i diktet til Martin Niemöller, Likegyldighet:
Først tok de jødene
men jeg brydde meg ikke
for jeg var ikke jøde.
Deretter tok de kommunistene
men jeg brydde meg ikke
for jeg var ikke kommunist.
Så tok de fagforeningsfolkene
men jeg brydde meg ikke
for jeg var ikke fagforeningsmann.
Til slutt tok de meg.
Men da var det ingen igjen
til å bry seg.
Men burde vi ikke bare være glade for at myndighetene ønsker å beskytte oss? Qvigstad sitt svar på dette er som følger:
Det kan synes besnærende at Politiets sikkerhetstjeneste skal forebygge terror og annen alvorlig kriminalitet. Vi øyner med én gang parallellen til den gode lege som hjelper oss med å forebygge sykdom fremfor å behandle den i ettertid. En innfallsvinkel som er både tilslørende og misvisende.
Vi tar gjerne råd fra legen om kosthold og livsførsel, men de færreste vil vel ønske at legen avlytter våre telefoner, leser vår e-post eller har mikrofoner i våre hus for å hjelpe oss til en "sunn livsførsel" og et langt liv.
Dette dreier seg om prinsipper og en viss kjennskap til historiske fakta:
Ved den nye bestemmelsen har vi i Norge innført det prinsipp at politiet kan anvende inngripende virkemidler mot personer som ikke mistenkes for noe straffbart dersom dette er nødvendig for å forebygge for eksempel spionasje.
Man skal ikke ha store historiske kunnskaper for å frykte at slike bestemmelser kan misbrukes i mer turbulente tider enn det vi har hatt i Norge i de siste tiårene.
Men loven sier jo at man må ha rettens samtykke for å kunne igangsette denne type overvåking? Vel, som Qvigstad påpeker så innebærer dette at en dommer må spå omkring faren for et terrorattentat eller spionasje. Dommeren må altså rett og slett tippe, og hvis han sier nei og et terrorattentat likevel skulle skje, så blir han sittende som svarteper. Litt enkel psykologi tilsier derfor at det vil være veldig fristende for en dommer å godkjenne overvåking fordi han har personlig minst å tape på dette.
Artikkelen tar også for seg et annet grunnleggende problem av rettslig art som var svært interessant. Det dreier seg om Grunnlovens sperre mot "Hus-Inkvisitioner". Ettersom dette er konkret nedfelt i den norske Grunnlov har man måttet forholde seg til dette, men ikke mer enn at man har tillatt en svært snever tolkning av Grunnloven. Samtidig som man altså ikke tillater hus-ransakelse, tillater man langvarig avlytting av telefon, rom og elektronisk kommunikasjon, noe som for de fleste er et betydelig større overgrep enn en kortvarig ransaking. Men dette anbefaler jeg at du leser detaljene om i originalartikkelen.
