Noen (mer eller mindre) ukjente personer med høyreekstreme tilknytninger står bak en blogg hvor de har til hensikt å henge ut alle de ikke er enige med. I bloggen har de selvsagt også tatt et løsrevet sitat fra bloggen min og lagt ut:
Dette sitatet dras frem gang på gang i ulike sammenhenger hvor folk forsøker å diskreditere meg, og det er egentlig ganske fascinerende, fordi jeg ikke selv evner å se hva med sitatet som provoserer. Det er faktamessig fullstendig korrekt det som står der, og det fremkommer enda bedre om disse kritikerne hadde anstendighet til å gjengi utdrag fra bloggen min i sin helhet. Som vanlig kutter de en setning i to for å gjøre sitatet lettere å misforstå, men her er hele det relevante utdraget (avkappet setningdel i kursiv):
Pedofile? Så vidt jeg har fått med meg var datteren 15 år første gang faren hadde sex med henne. Dette har da overhodet ingenting med pedofili å gjøre. Selv om hun hadde vært 10 år da han begynte å voldta henne ville det neppe vært snakk om en pedofil mann, med mindre det kunne dokumenteres at hans primære seksuelle interesse lå hos prepubertale barn. Hans seksuelle misbruk av sin datter har mest sannsynlig helt andre psykologiske årsaker enn pedofili. Å blande inn denne saken i debatten omkring kjemisk kastrering av pedofile overgripere, er i beste fall å blande kortene og i verste fall et vulgært politisk spill for å få gjennom en fanesak.
Som jeg har omtalt før så synes det som om enkelte mener at en pedofil legning er avgjørende for om et seksuelt overgrep er galt eller ei. Det er det selvsagt ikke. Pedofili er en klinisk diagnose, eller kanskje til og med en seksuell legning, og svært mange seksuelle overgrep mot barn utføres av folk som ikke er pedofile. Men handlingen er selvsagt like kriminell, moralsk forkastelig, og feil likevel.
På den annen side er det svært relevant å skille mellom seksuelle overgrep utført av pedofile og seksuelle overgrep utført av ikke-pedofile når det gjelder strafferettslig reaksjon. En person som er pedofil må håndteres annerledes enn en person med et rusproblem i forbindelse med straff og behandling.
I saken som sitatet mitt er tatt fra så handlet det om en far som hadde sex med sin datter fra hun var 15 år. Det er selvsagt galt, men det er fordi det er incest, ikke fordi det er "pedofili". Hadde ikke jenta vært hans egen datter hadde den seksuelle omgangen vært lovlig i Polen ettersom seksuell lavalder der er 15 år.
Men som jeg skriver, og som kanskje er det noen reagerer på, så kan man heller ikke fastslå at noen som har sex med et barn på 10 år er pedofil. Som regel er de ikke det. Studier tyder på at bare 10-20% av seksuelle overgrep mot barn utføres av pedofile. De aller fleste slike overgrep utføres av mennesker med voksen seksualitet, men som av ulike årsaker finner på å ha sex med et barn, enten det skyldes mentale lidelser, rusmisbruk eller annet. Derfor påpeker jeg at man ikke kan si at noen er pedofil på grunnlag av en seksuell handling mot et prepubertalt barn. I dagligtale kalles dette riktignok ofte for en "pedofil handling", men det sier likevel ingenting om gjerningspersonen faktisk er pedofil. Det er svært viktig å presisere, selv om enkelte ikke synes å forstå denne kritiske nyanseringen.
Dette er atter et eksempel på hvordan kritikk mot noe jeg har skrevet om et kontroversielt tema synes å springe ut av kunnskapsløshet fra kritikerne. De er i den vrangforestlling at alle seksuelle overgrep mot barn utføres av pedofile, fordi det er utenkelig for dem at noen som ikke er pedofil kan gjøre noe slikt. Det er et klassisk eksempel på at vi har et behov for å peke ut syndebukker som er annerledes enn oss selv. Hvis vi må innse at selv en med vanlig seksualitet kan forgripe seg på et barn, så er vi plutselig en potensiell del av problemet selv, og det klarer ikke alle håndtere. Derfor lager vi en fiktiv gruppe vi kaller "pedofile" som vi putter alle seksuelle overgripere i for å ha en klart definert syndebukk vi kan hate og ta avstand fra.
Men sannheten er altså ikke så enkel. Den er sjelden det. Mennesker er komplekse, og det finnes ingen klare skiller mellom kriminelle og andre. Alle kan gjøre de mest groteske ting, noe flere psykologiske studier har vist oss. Gitt de rette omstendigheter kan vi alle bli mordere, overgripere, tyver og voldsforbrytere.
For å synliggjøre absurditeten i kritikernes bruk av dette sitatet kan vi lage et tilsvarende eksempel ved å erstatte "pedofil" med "pyroman". Store Norske Leksikon skriver:
Pyroman atferd som ikke forekommer som ledd i en annen psykisk lidelse, kalles pyromani og regnes som en impulsforstyrrelse.
En amerikansk studie tyder på at mellom 14% og 39% av påsatte branner, avhengig av hvilken studie man ser på, er utført av en som lider av pyromani. Men betyr det at hvis man påpeker at den skyldige bak en brann ikke er pyroman, så sier man samtidig at brannspåsettelsen er uproblematisk og grei? Selvsagt ikke. Handlingen er like gal uansett om gjerningsmannen lider av et psykiatrisk problem eller ei. Men det er stor forskjell på hvordan man må behandle en som lider av pyromani, og en som bare setter på en brann i fylla, som en hevnaksjon, som del av forsikringssvindel, eller basert på andre motiver.
Nøyaktig det samme gjelder selvsagt også seksuelle overgrep. Denne saken handler om incest med en jente over seksuell lavalder, og skal man komme med et politisk utspill om "kjemisk kastrering av pedofile" som forebygging av seksuelle overgrep mot barn, må man i det minste klare å skille ulike problemer fra hverandre og benytte seg av korrekt terminologi.
For øvrig hadde The Guardian en fin kommentar om pedofili den 3. januar: Paedophilia: bringing dark desires to light. Forfatteren speiler i stor grad de samme poeng jeg har gjort i bloggen min, og her er noen relevante utdrag:
But not all paedophiles are child molesters, and vice versa: by no means every paedophile acts on his impulses, and many people who sexually abuse children are not exclusively or primarily sexually attracted to them. In fact, "true" paedophiles are estimated by some experts to account for only 20% of sexual abusers. Nor are paedophiles necessarily violent: no firm links have so far been established between paedophilia and aggressive or psychotic symptoms. Psychologist Glenn Wilson, co-author of The Child-Lovers: a Study of Paedophiles in Society, argues that "The majority of paedophiles, however socially inappropriate, seem to be gentle and rational."
[…]
Debate still rages, too, about the clinical definition of paedophilia. Down the years, the American Psychiatric Association's Diagnostic and Statistical Manual of Mental Disorders – "the psychiatrist's bible" – has variously classified it as a sexual deviation, a sociopathic condition and a non-psychotic medical disorder. And few agree about what causes it. Is paedophilia innate or acquired? Research at the sexual behaviours clinic of Canada's Centre for Addiction and Mental Health suggests paedophiles' IQs are, on average, 10% lower than those of sex offenders who had abused adults, and that paedophiles are significantly less likely to be right-handed than the rest of the population, suggesting a link to brain development. MRI scans reveal a possible issue with paedophiles' "white matter": the signals connecting different areas of the brain. Paedophiles may be wired differently.
This is radical stuff. But there is a growing conviction, notably in Canada, that paedophilia should probably be classified as a distinct sexual orientation, like heterosexuality or homosexuality. Two eminent researchers testified to that effect to a Canadian parliamentary commission last year, and the Harvard Mental Health Letter of July 2010 stated baldly that paedophilia "is a sexual orientation" and therefore "unlikely to change".
[…]
Even now there is no academic consensus on that fundamental question – as Goode found. Some academics do not dispute the view of Tom O'Carroll, a former chairman of PIE and tireless paedophilia advocate with a conviction for distributing indecent photographs of children following a sting operation, that society's outrage at paedophilic relationships is essentially emotional, irrational, and not justified by science. "It is the quality of the relationship that matters," O'Carroll insists. "If there's no bullying, no coercion, no abuse of power, if the child enters into the relationship voluntarily … the evidence shows there need be no harm."
[…]
But not all experts are sure. A Dutch study published in 1987 found that a sample of boys in paedophilic relationships felt positively about them. And a major if still controversial 1998-2000 meta-study suggests – as J Michael Bailey of Northwestern University, Chicago, says – that such relationships, entered into voluntarily, are "nearly uncorrelated with undesirable outcomes".
Most people find that idea impossible. But writing last year in the peer-reviewed Archives of Sexual Behaviour, Bailey said that while he also found the notion "disturbing", he was forced to recognise that "persuasive evidence for the harmfulness of paedophilic relationships does not yet exist".
[…]
For Goode, though, broader, societal change is needed. "Adult sexual attraction to children is part of the continuum of human sexuality; it's not something we can eliminate," she says. "If we can talk about this rationally – acknowledge that yes, men do get sexually attracted to children, but no, they don't have to act on it – we can maybe avoid the hysteria. We won't label paedophiles monsters; it won't be taboo to see and name what is happening in front of us."
We can help keep children safe, Goode argues, "by allowing paedophiles to be ordinary members of society, with moral standards like everyone else", and by "respecting and valuing those paedophiles who choose self-restraint". Only then will men tempted to abuse children "be able to be honest about their feelings, and perhaps find people around them who could support them and challenge their behaviour before children get harmed".
Pedofili er et vondt tema å diskutere, fordi det rører ved noe i oss alle, en rettferdighetssans, et behov for å beskytte, et sinne over tanken på at noen skulle kunne skade våre egne barn, og en seksualitet vi ikke selv klarer å identifisere oss med. Likevel er det bare en måte å håndtere dette på, og det er gjennom god vitenskap og en prinsipiell og saklig tilnærming. En del etablerte "sannheter" rundt pedofili handler dessverre mer om følelser enn realitet, og skal vi kunne forebygge overgrep må vi fokusere på de kalde og ofte ubehagelige data, ikke magefølelse og sinne.
