Skjermbilde 2012 08 26 kl 10 19 52

I går skrev jeg en kjapp bloggpost om Snåsamannens sutring over at første program i den nye NRK-serien Folkeopplysningen bruker et 6 sekunders klipp fra en tidligere NRK-dokumentar om ham for å illustrere et poeng. I den bloggposten henviste jeg til en artikkel om Snåsamannen som ble trykket i Morgenbladet for et par år siden, og der er det en annen ting å ta tak i som jeg vil belyse litt her i denne bloggposten.

Artikkelen starter med at journalisten fra Morgenbladet oppsøker Joralf Gjerstad hjemme hos seg selv. Når hun ankommer vet ennå ikke Gjerstad at det er en journalist som kommer på besøk. Dermed utspiller følgende scene seg:

– Kommer du for kreften?

– Eh, jeg håper da ikke det.

Norges mest etterspurte mann står foran meg i døråpningen til huset sitt. Kjent for sine evner til å se rett gjennom folk – og nå ser han meg og sier kreft? Det går et stort nei gjennom hodet. For en time siden ringte jeg fastlegen; jeg hadde sittet og kjedet meg på toget fra Trondheim og kommet over en kul under armen. Men jeg har da ikke tenkt så konkret på det?

– Du har ikke kreft. Men du er nervøs for kreft. Du har nerver.

Snåsamannen dumper ned på en benk utenfor inngangsdøren og gjør plass ved siden av seg, med armen ut, klar til å ta et godt tak rundt skulderen min, «Velkommen inn i varmen». Han er jo kjent for sine varme hender.

– Er det nervene du kommer for?

Merk deg hva Snåsamannen gjør her. Dette er klassisk cold reading, noe jeg har pekt på i flere tidligere bloggposter. Han starter med en spesifikk påstand som har høy sjanse for å være korrekt. En stor andel av nordmenn vil oppleve å få kreft i løpet av livet, og en enda større andel av dem som oppsøker Snåsamannen i sitt eget hjem vil nok ha denne sykdommen. Man drar ikke til Snåsa med mindre man er ganske desperat, og da er det som regel noe kronisk eller uhelbredelig. Å kaste frempå kreftdiagnosen er derfor en påstand med en ikke ubetydelig sjanse for å være treff. Og hvis det hadde vært treff hadde den besøkende vært solgt og brukt resten av sitt liv til å fortelle at Snåsamannen er synsk. Resten av sitt liv med kreft da, fordi Snåsamannen helbreder ingen med en slik diagnose selv om han sier at han gjør det.

Når den besøkende avkrefter kreftpåstanden, så vrir Snåsamannen på spørsmålet og sier at det handler om frykten for kreft. Dermed har han økt sjansene for å ha rett betydelig, fra kanskje noen få prosent, til nesten hundre, fordi hvem av oss frykter ikke kreft? Og hvis vi ikke frykter kreft hos oss selv, så frykter vi kanskje kreft hos et familiemedlem eller en bekjent? Han kan ikke bomme.

Jeg tror også at denne lille historien peker på et annet viktig poeng. Også folk som ikke har fått en sikker diagnose på kreft oppsøker denne type healere eller alternative behandlere, fordi ingenting er verre enn å gå og vente. Mens man venter ønsker man å gjøre noe. Ta grep om tilværelsen. Føle at man gjør noe, heller enn å bare sitte på hendene og vente mens kreften spiser deg opp innenfra. For den klumpen man kjente må vel være kreft?

Dermed går man til noen som er lett tilgjengelige, uten ventelister og krav, og sier at man kanskje har kreft. Behandleren gjør noe mumbo-jumbo, enten det er håndspåleggelse eller å gi deg sukkerpiller, og når du endelig får den etterlengtede timen hos legen så er det ikke noe kreft der lenger. Wow! Kurert fra kreft av en healer! At man aldri noensinne hadde en sikker kreftdiagnose blir ikke en del av den fantastiske historien i ettertid. Spesielt ikke når healeren også er synsk og forteller deg at du faktisk har kreft. Hva skal man da med medisinske prøver?

Så Snåsamannen sier altså at journalisten Tora, en kvinne i 40-årene, har kreft. Det er ekstremt drøyt. Tenk å sitte på benken foran sitt eget hjem, med all den popularitet og tillit denne mannen har ovenfor de aller fleste som oppsøker ham, og si til en fremmed at vedkommende har kreft. Kan du tenke deg noe mer uetisk? Hvorfor slipper Snåsamannen unna med slikt? Det er så forkastelig som det kan få blitt, og hvis vedkommende faktisk hadde angst for kreft så ville Snåsamannen gjøre vondt verre.

Gjerstad starter med å kaste frempå en påstand alle kan relatere til på et eller annet vis, enten man har kreft, kjenner noen som har kreft, eller bare frykter kreft. Han vrir og vrenger på påstanden til den passer vedkommende. Mange vil oppleve dette som at den synske så noe som var helt korrekt. Dette kalles Forer-effekten. Den klarsynte serverer en påstand som egentlig er veldig vag og gjelder de fleste av oss, men som vi alle tror er veldig spesifikk og gjelder bare oss. Astrologi og horoskoper baserer seg nesten utelukkene på dette.

«Du blir sjelden sint, men når du opplever urettferdighet kan du tenne på alle plugger!»

«Du er som regel en glad person, men i blant når du er alene på rommet ditt kan du føle deg veldig trist.»

«Du har alltid gått med drømmen om å skrive en roman, og en gang startet du å skrive en, men fullførte den aldri.»

Snåsamannen selv viser dette enda tydeligere i slutten av artikkelen fra Morgenbladet:

– Du må ikke gråte bak kulissene, du.

– Hva?

– Du forstår hva jeg mener, gjør du ikke?

– Hm. De synene du har, kan du mane dem frem, eller kommer de bare til deg? Er det ord eller bilder?

– Det kommer som bilder. Hva arbeidet faren din med?

– Han var lege.

– Han er død.

– Ja, han er død.

– Du må ikke gråte bak kulissene, du. Forstår du hva jeg mener? Du forstår hva jeg mener.

– Hm.

– Synes du jeg er en raring?

– Du er jo ikke helt alminnelig.

– Hehe. Nei, jeg er ikke helt alminnelig.

«Du må ikke gråte bak kulissene», sier denne klarsynte. Det høres så spesifikt ut om noen sier det til deg. Hvordan kunne han vite at jeg bærer en maske? At jeg ikke alltid er så lykkelig som jeg utgir meg for å være blant folk? Men vi bærer alle masker. Vi bærer alle på sorg som vi ikke viser til hvemsomhelst. En slik påstand vil så godt som alle kjenne seg igjen i. Dette vet Snåsamannen. Jeg vil tippe han har sagt dette tusenvis av ganger, og mange føler at han ser rett gjennom dem. Egentlig serverer han bare verdens største platthet, men det kjennes som et skudd rett i hjertet for mange. Forer-effekten.

Han fortsetter med å fortelle denne over 40 år gamle kvinnen at hennes far er død. Atter en påstand med relativt høy sjanse for å være sann. Spesielt etter at de to har pratet sammen en hel dag. Det er fort gjort at hun har gitt signaler direkte eller indirekte tidligere i samtalen som tilsier at faren er død. Det vet vi ikke, men det er ikke uvanlig at en «klarsynt» plukker opp slik informasjon og forer det tilbake senere i samtalen når motparten har glemt at de tidligere selv ga ut denne informasjonen. Men selv uten at journalisten har sagt noe om faren tidligere vil det altså ikke være verdens største risiko å foreslå at faren til en godt voksen kvinne er død.

Men mer enn det. Merk måten spørsmålet stilles. «Hva arbeidet faren din med?» Det vil være treff også om faren er pensjonert, noe det er nesten helt sikkert at han er, gitt hennes alder. Når kvinnen da svarer «Han var lege.», så er det neppe vanskelig for en dreven cold reader å plukke opp i tonefallet om hun snakker om sin avdøde far, eller sin pensjonerte, men høyst levende far. Dermed kan han trumfe ved å følge opp med påstanden om at han er død.

Hvis han tok feil og faren ikke var død, så ville han nesten helt sikkert ha fulgt opp med: «Men han er syk og du frykter at han skal bli borte en dag?», eller noe i den duren. Han vrir et bom til et nesten sikkert treff.

Det virker så imponerende, men med litt kritisk sans og kjennskap til metodene så fremstår det som veldig tydelig at Snåsamannen benytter seg av de eldste triksene i boken.

Det er også interessant å se hvordan han styrer svarene til enhver tid. «Forstår du hva jeg mener? Du forstår hva jeg mener.» Han gir inntrykk av å vite noe om deg som du ikke helt vil innrømme selv, og det er en ubehagelig situasjon for alle. Da vil de fleste svare bekreftende for å ikke fremstå som «dumme» eller med mindre innsikt i egne følelser enn hva en fremmed har. Man vil jo kjenne seg selv best. Han former ideene til den han snakker med slik bare en dyktig manipulator kan. Det gir inntrykk av selvsikkerhet, og det former minnene til motparten slik at når historien gjenfortelles går den i Snåsamannens favør.

«Han visste hva jeg tenkte!» Nei, han sa hva du skulle tenke.

Det er også interessant å se hvordan journalisten aktivt hjelper Snåsamannen. Når han nevner kreft begynner hjernen hennes å lete etter noe som passer. Hun kommer på at hun tenkte på en kul under armen hun hadde kjent på togturen. Kanskje sikter han til dette? Hvordan kunne han vite det?

Slik er vi mennesker. Vi prøver å få ting til å passe sammen. Vi søker mønster. Vi søker orden. Hvis en klarsynt serverer en påstand vil vi på ren automatikk straks begynne å lete etter noe som kan passe. Noe man husker. Noe man har drømt. Noe man har tenkt. En person i familien. En person i vennekretsen. En person man har møtt. En person man har lest om. Noe. Hva som helst. Man vil så gjerne finne en match og gi vedkommende rett. Det gjør jobben for de klarsynte svært enkel. De trenger bare å tegne et kryss på et blankt ark, og så sørger vi for å tegne opp kartet rundt, i alle sine detaljer. Etterpå kan de høste æren, og pengene, for det flotte og detaljerte kartet over vår personlighet og historie.

Et annet kjent grep hos synske er såkalt shotgunning, hvor man serverer mange forslag til man får et bekreftende svar på et av dem. Og det er dette den som blir «lest» husker. «Han sa jeg hadde kreft!», selv om den klarsynte kanskje startet med å foreslå hjertesykdom, diabetes og vonde ledd før han endelig traff blink.

Jeg opplevde dette da jeg selv ble forsøkt healet av Gunnar Henriksen og han foreslo både mage, bryst, kne, overarm og skuldre som mitt problemområde. I dette tilfelle var alle av dem feil da mitt problem dengang satt på toppen av hodet i en betent og svært smertefull hårsekk.

Vi så det samme i NRK-dokumentaren om Snåsamannen, «Kjenner du varmen?». Her brukte han de samme teknikker, og det fremgår så tydelig når man bare kjenner til dem. Han lar pasienten fortelle om sine plager, og nikker og svarer bekreftende som om han allerede visste alt dette. Men han sier ingenting nytt selv. Likevel sitter pasienten igjen med inntrykket av at Snåsamannen visste alt dette og kanskje til og med sa det til dem, selv om han bare bekreftet pasientens egne ord i etterkant.

Alt han forteller i dokumentaren er ting som også den observante seer kan plukke opp ved å følge med på bilder på veggene, kikke inn vinduer, og observere menneskene man kommuniserer med. Det er ingenting av det han sier som krever spesielle evner, men folk lar seg imponere fordi de ikke følger med selv – og fordi mange så gjerne ønsker å tro at det finnes slik mystikk i hverdagen.

Snåsamannen er proff. Han har brukt et helt liv på å perfeksjonere sine evner som cold reader, manipulator og såkalt healer, og folk flest synes å la seg lure. Men jeg tror han også lurer seg selv. Han tror på dette. Han tror at han har gudegitte evner. Han har fått så mye positive bekreftelser gjennom sine tiår som healer at han nesten helt sikkert tror på dette selv.

Fysikeren Richard Feinman sa en gang:

The first principle is that you must not fool yourself, and you are the easiest person to fool.

Gjerstad kunne hatt godt av å dvele litt ved dette. Men det krever en viss dose ydmykhet og selvkritisk sans, noe han ikke synes å eie. Gjerstad lurer mange andre, men han lurer også seg selv. Ikke la ham lure deg.