Mikroplast og plastproblemet: Tallene bak Debatten

Skjermbilde 2018 04 20 13 11 33

I går (19.04.2018) deltok jeg i en debatt om mikroplast, plastproblemet og plastforbud i NRK Debatten.

Bakgrunnen for min deltakelse er at jeg tidligere har skrevet noen bloggposter hvor jeg har stilt meg kritisk til miljøeffekten av materialgjenvinning og kildesortering (se lenker nedover i teksten). Jeg har også deltatt i en episode av Schrødingers katt som hadde fokus på om effekten av å gjenvinne drikkekartonger egentlig var verdt bryet, og en tidligere episode av NRK Debatten i fjor høst der vi også diskuterte kildesortering.

* Les også: Saksynt: Resirkulering – på tide å modernisere?

En slik deltakelse krever mye forberedelser, så jeg brukte mye tid på å lese meg opp på forskning og artikler om temaene vi skulle diskutere. I denne bloggposten har jeg oppsummert noe av de mer interessante tingene jeg fant.

Har miljøorganisasjonene feil fokus?

Et spørsmål Debatten-redaksjonen ønsket at jeg skulle svare på – selv om spørsmålet egentlig aldri dukket opp direkte i sendingen – var om miljøorganisasjonene «lurer» folk når de maner til søppelrydding av norske strender? Er det virkelig dette som bør være vårt fokus?

Svaret på det er selvsagt både ja og nei.

Miljøeffekten av plast kan deles i to. Det første er forsøpling. Ingen av oss ønsker å se masse søppel ligge slengt i naturen. Av den grunn alene er søppelrydding et godt tiltak. Men enda verre er selvsagt effekten dette har på dyrelivet. Vi har alle sett bildene av en strandet hval med buken full av plast, eller seler viklet inn i et gammel tau eller garn som har grodd inn i kroppen deres over lang tid.

Dette er vondt og se, og det er håpløst at mennesker ikke klarer å holde styr på søppelet sitt. Slikt søppel skal selvsagt ryddes etter beste evne.

Den andre miljøeffekten av plast handler mer om klima og langsiktige miljøonsekvenser av plastsøppel. Er plastprodukter klimavennlige? Er plast i naturen giftig for dyr og mennesker? Her er svaret mer komplekst, og noen av løsningene som iverksettes er i beste fall kortsiktige og kan bidra til å gjøre problemene verre på sikt.

Skjermbilde 2018 04 20 13 20 19

Et eksempel er klesprodusenter som nå reklamerer med at de benytter seg av plastsøppel som gjenvinnes til syntetiske fibre som de kan lage klær av.

I dag er over halvparten av alle klær i verden laget av nettopp slikt plastbasert materiale. Men klær av resirkulert plast er jo miljøvennlige produkter, ikke sant? Gjenvinning er topp. På kort sikt. Men på lang sikt fører disse klærne til en opphoping av mikroplast i naturen. Hver gang slike klær vaskes eller kjører en syklus i tørketrommelen, frigjøres mye mikroplast som havner både i luft og i avløpsvann.

Det er kan hende verre enn om plasten samles inn og heller brennes.

Er mikroplast farlig?

Et annet spørsmål NRK ville jeg skulle svare på, og som programleder Fredrik Solvang stilte meg direkte, var om mikroplast faktisk er helsefarlig. Her er svaret veldig usikkert.

Mikroplast er løselig definert som plastpartikler under 5 mm og kan i teorien være farlig på flere vis. Vi finner i dag mikroplast nesten overalt, både i drikkevann, flaskevann, fisk, øl, honning og annen mat. Mengdene er små, men effekten bør likevel kartlegges grundig.

En potensiell fare er at mikroplast, eller kanskje i enda større grad nanoplast, altså enda mindre støvpartikler av plast, kan føre til irritasjoner og kanskje til og med kreft når det innhaleres i lunger eller tar seg en tur gjennom fordøyelsessystemet vårt.

* Les også: Saksynt: Om miljø og perspektiver

Her vet vi foreløpig lite. Men basert på at mennesker har vært eksponert for mikro- og nanoplast i flere tiår allerede uten at vi har sett noen tydelige helseeffekter av dette, er nok risikoen liten. Den bør likevel granskes nøyere for å finne ut om det medfører en risiko, og i så fall hva og hvor stor den er.

En annen bekymring er at mikroplast absorberer giftstoffer og tungmetaller på veien ut mot havet. Når disse mikroplastpartiklene spises av for eksempel fisk, så er man redd for at disse stoffene lekker ut i magen og tarmene til fisken og kan skade den. Enda verre er det om fisken spises av større rovdyr, som igjen spises av enda tørre rovdyr, slik at mengden farlige stoffer gradvis akkumuleres og øker oppover i næringsskjeden.

Heldigvis peker forskningen så langt i retning av at dette ikke skjer i noen bekymringsverdig grad:

We show that HOC [«hazardous hydrophobic organic chemicals»] microplastic-water partitioning can be assumed to be at equilibrium for most microplastic residing in the oceans. We calculate the fraction of total HOC sorbed by plastics to be small compared to that sorbed by other media in the ocean. We further demonstrate consistency among (a) measured HOC transfer from microplastic to organisms in the laboratory, (b) measured HOC desorption rates for polymers in artificial gut fluids (c) simulations by plastic-inclusive bioaccumulation models and (d) HOC desorption rates for polymers inferred from first principles. We conclude that overall the flux of HOCs bioaccumulated from natural prey overwhelms the flux from ingested microplastic for most habitats, which implies that microplastic ingestion is not likely to increase the exposure to and thus risks of HOCs in the marine environment.

Kort sagt så ser mikroplasten ut til å ha omtrent samme mengder gift som dyreliv og havet har fra før, slik at systemet er i en slags pervers balanse. Fisken får altså ikke i seg mer gift fra mikroplasten enn den allerede før i seg fra annen mat den spiser – og da i mye større mengder enn den lille andel mikroplast den får i seg.

Det er gjennomført en rekke studier som har forsøkt å finne ut om det er en sammenheng mellom giftnivå i fisk og mengden mikroplast der fisken lever, uten at det ser ut til å være en sammenheng. Enkelte studier har funnet at mikroplast gjør fisken mer giftig, men det er ofte i laboratoriesammenhenger som ikke helt ser ut til å gjelde i «den virkelige verden».

En EU-rapport om mikroplast-problemet kan vi lese (s. 65):

Emerging evidence suggests that some additive chemicals, which can be present in relatively high concentrations in some particles, transfer across the gut and concentrate in tissue, under natural conditions. Absorbed contaminants have been shown to exhibit similar behaviour in the laboratory, but there is not yet published, unequivocal evidence to demonstrate that this occurs under natural conditions.

Og:

Microplastics may be transferred from prey to predator, but the process will be species-specific. Currently there is no evidence to support or refute potential bio-magnification of particles or associated chemicals.

Og:

Among the various types of seafood, consumption of filter feeding invertebrates, such as mussels or oysters, appears the most likely route of human exposure to microplastics. However, there is no evidence to confirm this is occurring.

Likevel maner forskere til forsiktighet:

In summary, there is little evidence that marine micro-plastics affect the global transport or bioaccumulation of POPs [«Persistente organiske forurensninger»] in the oceans. In terms of bioaccumulation, experimental designs can be manipulated to show that micro-plastics are a vector of POPs into organisms in the laboratory. Yet, there is scant evidence from field studies that the ingestion of microplastics affects the bioaccumulation of POPs. Although there are some studies that show several low-solubility compounds increase in animals that have ingested more microplastic pieces, this might, in fact, be from the presence of micro- and nanoplastic particles in those animals. Just because microplastics are not relevant for the transport of POPs does not take away from their potential for detrimental impacts on the environment. A possibility to address these concerns could be to consider marine (micro)plastics as POPs and rely on the Stockholm Convention to reduce their sources.

Det finnes også tegn til at mikroplast kan bidra til å spre virus og andre patogener, noe som også foreløpig er lite kartlagt.

På alle disse feltene trengs det – som vanlig – mer forskning. Men et føre-var-prinsipp er nok ikke noen dum ide da vi foreløpig vet for lite om konsekvense mikroplast kan ha for natur, miljø og helse.

Hormonforstyrrende?

Selv om mikroplast i havet og naturen er bekymringsverdig, er det provoserende å se hvordan f.eks. Naturvernforbundet bastant kan hevde følgende:

Plastavfallet inneholder flere typer miljøgifter. Flere av disse stoffene påvirker hormonbalansen vår om vi får dem inn i kroppen. De kan redusere fruktbarheten og påvirke sexlyst og læringsevne og gi oss høyere blodtrykk og øke faren for kreft.

Dette er rett og slett svært misvisende, men en vanlig del av den skremselsretorikken som brukes. Det finnes ingen god forskning som tyder på at plastpartiklene lekker miljøgifter til dyr og mennesker i noen nevneverdig grad. Å hevde at disse stoffene kategorisk er «hormonforstyrrende» er også misvisende.

Vanlige stoffer som trekkes frem er Bisfenol A (BPA) som brukes mye i plast. Men EFSA sin siste gjenomgang av forskningen fra 2015 fant følgende:

EFSA’s latest comprehensive re-evaluation of BPA exposure and toxicity was published in January 2015. EFSA’s scientific experts concluded that BPA poses no health risk to consumers of any age group (including unborn children, infants and adolescents). Exposure from the diet or from a combination of sources (diet, dust, cosmetics and thermal paper) is considerably under the safe level (“tolerable daily intake” or TDI) of BPA in food: four micrograms per kilogram of body weight per day (µg/kg of bw/day). The highest estimates for dietary exposure and for exposure from a combination of sources (called “aggregated exposure”) are three to five times lower than the TDI.

The TDI is an estimate of the amount of a substance (expressed on a body weight basis) that can be ingested daily over a lifetime without appreciable risk.

Dette har jeg tidligere blogget om her.

Hva med ftalater? Også her påpeker EFSA og Vitenskapskomiteen for mattrygghet at ingen av de ftalatene som er lovlig i bruk i kosmetikk og næringsmidler i dag utgjør noen helserisiko. (Det kan være en risiko ved at slike stoffer brukes i andre land, og at stoffene ender opp i maten vår etter å ha beveget seg med havstrømmene, men som tidliere nevnt tyder lite på at en slik mekanisme skjer i praksis.)

Ftalater har jeg for øvrig også blogget om tidligere her.

Andre stoffer som PCB, DDT, andre dioksiner og sprøytemidler, har lav akutt giftighet men er potensielt farlige ved langtidseksponering. Disse finnes likevel allerede i større mengder i havet og maten vår enn det mikroplast vil kunne tilføre. Og mengdene er så små at de anses som ufarlige.

Ettersom det per i dag ikke finnes noen klare tegn på at disse stoffene akkumuleres og konsentreres oppover i næringskjeden på grunn av mikroplast, er dette en form for villedende fryktpropaganda jeg gjerne skulle sett at miljøorganisasjonene avsto fra. Men de har lang tradisjon med å peke på farene ved «hormonhermende stoffer i maten», selv om både Mattilsynet og VKM gang på gang peker på at dette ikke utgjør noen dokumentert trussel alene eller gjennom «cocktaileffekten» for menneskers helse.

* Les også: Saksynt: Kan jeg få tilbake parabenene mine, takk!

Skjermbilde 2018 04 20 14 40 39

Mer plast enn fisk i havet i 2050?

En annen påstand som hyppig brukes i debatten er at om vi fortsetter forsøplingen av havene vil det være mer plast enn fisk i havet i 2050. Dette er et virkningsfullt skremselsbilde, men stemmer det?

Sannsynligvis ikke. BBC News hadde en god artikkel om dette i 2016 hvor de påpeker at forskerne som opprinnelig estimerte mengden plast i havet ikke ønsker at det skal brukes til å projisere frem i tid på denne måten. Tallene er også blitt justert siden den gang.

Å beregne mengden fisk i havet er enda mer usikkert, og flere nye analyser peker i retning av at det kan være mer enn 3-12 ganger mer fisk enn i det estimatet som ble brukt for å koke sammen påstanden om «mer plast enn fisk».

Dette er selvsagt likevel ikke viktig. All plast i havet er egentig for mye plast i havet. Men likevel er det irriterende å se slike «catch phrases» bli brukt som om de var faktapåstander, når det egentlig bare er høyst usikre spekulasjoner som mest sannsynlig bommer grovt.

Kilder til mikroplast

Miljødirektoratet estimerer (2014) at Norge slipper ut ca 8000 tonn mikroplast i året. Kildene til denne mikroplasten kan fordeles som følger:

  • Ca 4500 tonn kommer fra bildekk og veimerking
  • Nest største kilde er plastmaling på bygninger og båter. Dette tilfører naturen ca 1000 tonn mikroplast hvert år.
  • Deretter kommer klesvask og tørketromling som fører til litt under 1000 tonn mikroplast i året.
  • Avfallshåndtering frigjør rundt 500 tonn mikroplast hvert år.
  • Rundt 400 tonn kommer fra plastproduksjon i seg selv.
  • Mikroplast i hudpleieprodukter, tannkrem og kosmetikk bidrar med ca 40 tonn i året.

(Sidetall i parantes nedover i teksten referer til den lenkede rapporten fra Mildødirektoratet.)

Dette er primære kilder, hvor altså mikroplasten slippes ut i naturen i form av nettopp plastpartikler og -støv. I tillegg kommer sekundære kilder. Dette er makroplast, altså plastsøppel, som over tid brytes ned av UV-stråling, bølger og slitasje til mindre og mindre plastpartikler som til slutt regnes som mikroplast.

La oss se litt på situasjonen i havet utenfor Norge. Vi forbruker rundt 500.000 tonn plastikk hvert år. Av dette ender 2-4% opp som søppel i naturen, noe som utgjør et sted mellom 10.000 og 20.000 tonn plast.

* Les også: NRK Ytring: Kast ut kildesorteringen (av Gunnar Tjomlid)

Rundt 60% av plastsøppelet havner på land, mens 40% havner direkte i havet fra skip, fiskerinæring, fritidsaktiviteter på sjøen o.l. Rundt halvparten av plastsøppelet på land ender opp i havet til slutt (s. 71). Dette betyr at om lag 6000 tonn plast fra land havner i havet hvert år. Sammen med de 8000 tonn som havner direkte i havet, utgjør dette rundt 12.000 tonn plast i havet årlig. Dette utgjør rundt 0,05% av det globale tilskuddet av plast i havet.

Estimatene er usikre, men man antar at rundt 1% til 5% av denne plasten brytes ned til mikroplast hvert år. Dette skjer raskere med plastsøppel på strender da disse utsettes for mer UV-stråling og slitasje enn det som havner dypere ned i vannet. Plast som synker til bunns dekkes ofte fort av sedimenter og utgjør ikke den store trussel, men plast som flyter er verre.

La oss så se på verden totalt sett. De globale estimatene er veldig usikre. Ulike analyser har plassert dette fra at 0.1% (300.000 tonn) til 10% (30 millioner tonn) av all produsert plast ender i havet årlig (s. 55). Dette tilsvarer rundt 4,2 kg per person per år.

Siden 1950 beregnes det at vi har forsøplet havet med et sted mellom 20 millioner til 200 millioner tonn plast, alt ettersom hvilke estimater som brukes. Et annet estimat brukt i en lederartikkel i The Lancet estimerer at det frem til 2015 var produsert hele 6300 millioner tonn plastsøppel. 10% av dette utgjør 630 millioner tonn plastsøppel i havet, så her spriker estimatene veldig.

Det er også beregnet at av all plast som er blitt produsert blir rundt 9% gjenvunnet, 12% forbrent mens 79% havnet på søppelfyllinger eller i naturen.

De fleste analyser baserer seg på at rundt 10% av all produsert plast ender opp i havet, noe som er en del høyere enn estimatene for Norge, som ligger på at bare rundt 1-2% ender opp i havet.

Det er også globale forskjeller på opphavet til plasten. Globalt antar man at rundt 80% av plasten kommer fra land og skylles ut i havet med elver og kloakk, mens 20% havner rett i havet direkte fra båter og aktivieteter på sjøen. I Nordsjøen antar man derimot at «bare» 60% kommer fra land, mens 40% havner rett i sjøen (s. 56).

Plastposer

Hva så med disse plastposene? Bør de forbys? Bidrar de mye til plast- og mikroplastproblematikken?

Det er vanskelig å si, og analyser som er utført baserer seg på en del antagelser som kan endre kalkylene dramatisk. Men la meg gi noen tall.

I 2010 estimerte man at det i Europa ble brukt rundt 198 plastposer per person. Det utgjør 98,6 milliarder plastposer (s. 65). Men i sørligere deler av Europa er dette som regel veldig tynne poser som vanskelig kan gjenbrukes, så rundt 8%, eller 8 milliarder poser, havner i naturen hvert år. Hvis disse posene veier 10 gram hver, utgjør det 80.000 tonn plast i naturen årlig.

I Norge er posene tykkere, og kan derfor gjenbrukes, ofte som søppelposer. Det gjør at vi gjenvinner mye mer plastposer enn sørligere deler av Europa. Bare rundt 1% av norske poser ender opp som marint søppel, men mye av dette plukkes opp da posene er enkle å se. Derfor estimerer Miljødirektoratet at rundt 0,5% av plastposene, eller rundt 4 millioner poser årlig, forblir i havet, og når disse veier 15 gram hver, utgjør det rundt 60 tonn.

Hvis plasten omformes til mikroplast med en rate på 1-5% årlig, betyr det at plastposer bidrar bare med mellom 0,6 og 3 tonn mikroplast i året. Til sammenligning estimerer Miljødirektoratet at gjenvinning av papir bidrar med rundt 60 tonn mikroplast årlig, altså 20 til 100 ganger mer. (s. 48)

Da kan man stille seg spørsmålet om det er fornuftig strategi å fokusere så hardt på å gjenvinne papir, men samtidig ville forby plastposer, når papirgjenvinningen er så mye, mye verre når det kommer til mikroplastforsøpling?

Problemstillngen er selvsagt mye mer kompleks enn dette, fordi man må veie ulike miljøfaktorer opp mot hverandre. Er det viktigere å redusere klimagassutslipp eller mikroplastutslipp? Hva med andre giftstoffer som lekkes til naturen i gjenvinningsprosessene? Hva med vannforbruk og råvaretilgjengelighet? Dette er ikke enkelt, selv om vi litt for ofte blir presentert med enkle løsninger.

(Selv gjenvinning av metall fører til rundt 10 tonn mikroplast i naturen hvert år (s. 49), mens tallene for gjenvinning av plast direkte er ukjente da nesten all plastsøppel i Norge eksporteres til utlandet.)

Bør vi gjenvinne plast?

Avfall Norge har sett på noen miljøeffekter av ulike måter å håndtere ulike typer avfall på (s. 5).

Skjermbilde 2018 04 20 13 59 56

I grafen ser vi at med tanke på CO2-utslipp er det bare plast og metall det er klare fordeler med å gjenvinne. Papir, papp, treverk og restavfall gir lavest utslipp om de brennes og energien brukes til fjernvarme. Våtorganisk avfall (matsøppel) bør helst gjøres om til biogass og fjernvarm eller komposteres. Glassemballasje er så pass stabilt at det nesten er ett fett om man deponerer det, gjenvinner eller utnytter energien fra det i fjernvarmeanlegg.

Men miljø handler om mer enn bare CO2. Østfoldforskning har også vurder miljøeffekten av ulike typer avfallsbehandling og konkluderer med at:

Resultatene fra denne studien for beregning av klimagassbelastning er svært robuste for avfallstypene glassemballasje, metallemballasje, plastemballasje og våtorganisk avfall. I følge gjennomgått litteratur gir materialgjenvinning også best resultat for de fleste andre vurderte miljøpåvirkningskategorier for disse 4 avfallstypene.

Og:

For fiberavfallstypene papp og papir er resultatene for klimagassbelastning også i tråd med relevant internasjonal litteratur, som viser at forutsetningene tilknyttet forbruk og erstatning av fossil energi i de systemene som sammenlignes (materialgjenvinning og energiutnyttelse) er svært viktige for resultatene. Dette er synliggjort ved at det er gjennomført 2 følsomhetsvurderinger for behandling av papir, som viser at rangeringen mellom materialgjenvinning og energiutnyttelse raskt kan endres ved endring av forutsetningene som inngår.

Men:

For tilnærmet alle andre analyserte miljøpåvirkningskategorier enn klimagassutslipp (for eksempel energiforbruk, forsuring, toksisitet mfl.), er konklusjonene fra litteraturgjennomgangen entydige i forhold til at materialgjenvinning medfører lavere miljøbelastning enn energiutnyttelse, også for papp og papir. Dette er eksemplifisert med data for denne studien for miljøpåvirkningen Energiforbruk, som viser at materialgjenvinning av papir gir klart best energiregnskap.

Igjen: Dette er komplisert, man må veie miljøfaktorer mot hverandre, og klimaeffekten av ulike typer avfallsbehandling avhenger av hvordan energien utnyttes, hvor i Norge og verden søppelet behandles, hvordan klimagasser og giftstoffer fanges opp i prosessen og mye annet.

Uansett, plast bør gjenvinnes hvis vi ser på CO2-utslippene. Men ved å gjenvinne øker vi samtidig utslippene av mikroplast både i gjenvinningsprosessen, såvel som i slitasje av produktene de gjenvinnes til, spesielt om dette er i form av klær. Så når plast gjenvinnes bør det heller gjenvinnes til mer stabile og robuste produkter som rør og andre solide plastprodukter. Med gode returordninger for industrien og andre forbrukere, kan dette være en miljøvennlig måte å håndtere plast.

Bør vi heller brenne plast?

På den annen side sier SSB at vi har tredoblet forbrenningen av søppel siden 1990, samtidig som utslippene er redusert med 90%. Det å brenne søppel er altså ikke så ille som det en gang var. Og eneste måte å sikre oss at plast ikke til slutt ender opp som mikroplast i naturen, er å brenne plasten. Kanskje vi rett og slett burde brenne mer plast heller enn å kildesortere og gjenvinne?

Men sirkeløkonomien, sier miljøorganisasjonene. Det er viktig å gjenbruke heller enn å bare produsere nytt. Joda, det er en fornuftig tanke. Men hvor mye olje kreves for å produsere plasten i Norge? Veldig lite.

Om vi klarte å gjenvinne all plast i Norge i dag, ville det bare tilsvare den mengden olje som produseres i Norge på 3,5 timer. Det er bagatellmessig. Om vi klarte å gjenvinne all plast i Norge, ville det redusere klimagassutslippene med bare 3 promille av de totale utslipp. Og å gjenvinne all plast er aldri realistisk. Med dagens nivå av plastgjenvinning sparer vi miljøet for bare 0,04% (0,4 promille) av årlige utslipp. Og de totale utslipp fra avfall i Norge utgjør under 1% av alle klimagassutslipp.

Likevel er det et enormt fokus på hvor viktig det er å kildesortere og gjenvinne, selv om altså det å brenne drikkekartonger av papp gir lavere CO2-utslipp enn å gjenvinne dem, og sparer miljøet for mange tonn mikroplast hvert år. Selv om det å gjenvinne plast bare utsetter mikroplastproblemet sammenlignet med å forbrenne det, og de totale utslipp og olje/gass-forbruk i landet knapt påvirkes. Hm.

Men vi bør vel i det minste bruke mindre plast enn i dag? Ja, jeg er enig i det. Jeg ser ingen problemer med å forby engangsplast som sugerør, plastbestikk, drikkekopper av plast og lignende, og det kommer mest sannsynlig også til å skje relativt snart. Men da må vi også være sikre på at alternativene vi erstatter disse med er mer miljøvennlige. Og når klimagassutslippene av papir- og papp-produkter er vesentlig høyere enn fra plast, samt at det krever mer energi og mer vann å produsere, og likevel, hvis det er noen form for plastbelegg på produktene, slipper ut en del mikroplast i gjenviningsprosessen likevel, blir svaret mer usikkert.

Plast brukt som emballasje på frukt og grønt er heller ikke noe onde, da det har store positive miljøeffekter gjennom mindre matsvinn. Hele 14% av verdens CO2-ustlipp kommer fra matavfall, og plastinnpakning av for eksempel agurker øker holdbarheten vesentlig.

En del utstyr som medisinsk utstyr og annet må være pakket i plast, men det er også mange områder hvor plast kunne være redusert, for eksempel i innpakning av leketøy og annet småplukk man kjøper i butikkene.

Her bør man innføre enten forbud mot unødvendig plastinnpakning, i den grad noen kan definere det på noen entydig måte, eller høye avgifter rettet mot produsentene som bruker så mye plast, for å gi et insentiv til å begrense dette mest mulig. Å overlate alt til at forbrukerne skal kildesortere, er etter mitt syn å angripe problemet i feil ende. Spesielt når større investeringer i maskinell sortering som er ekstremt mye mer presise enn det mennesker selv er ville gitt vesentlig bedre miljøresultater enn å hamre løs på forbrukerne.

Man kan også hevde at mens vi vet at global oppvarming er et reelt, dødelig problem allerede her og nå, er mikroplast bare en potensiell risiko som mest sannsynlig er vesentlig mindre. Da burde kanskje det å begrense klimagassutslipp veie tyngre? Bør vi heller prioritere plast fremfor papir da mikroplast sannsynligvis er et mindre problem enn klimagasser? På den annen side så føles det veldig feil å brenne plast, men hvis klimagassutslippene i stor grad kan fanges opp i forbrenningsanlegg, og vi reduserer mikroplastproblematikken, er det kan hende er det den beste løsningen likevel, alt sett under ett.

Konklusjon

Det hele virker ganske fånyttes. Tar man én flytur fra Oslo til New York må man gjenvinne nesten 100.000 drikkeflasker for å kompensere for klimagassutslippene. Jeg drikker mye Cola Zero, men selv jeg ville slite med å klare det.

Å erstatte plastposer med papirposer er neppe fornuftig. Papirposer krever som nevnt mer vann og energi å produsere, og har rundt 4 ganger høyere klimagassutslipp.

Handlenett av bomull er enda verre, da produksjonen av bomull krever enorme mengder vann, store mengder sprøytemidler, mye areal (og det verste vi gjør mot naturen er å bruke enda mer areal enn vi allerede gjør), nesten ikke gjenvinnes, og må brukes kanskje flere hundre eller tusen ganger for å kompensere for miljøeffekten sammenlignet med norske plastposer, avhengig av hvilke analyser man ser på.

Og som nevnt bidrar plastposer bare mikroskopisk til mikroplastprobematikken her i Norge.

En del av dette kan løses gjennom bedre teknologi. Eksempelvis bør det innføres påbud om partikkelfiltre i vaskemaskiner og tørketromler som kan fange opp de minste plastpartiklene. Vi trenger også bedre teknologi til å skille plast fra laminert papir og drikkekartonger slik at papir og kartong kan gjenvinnes uten store utslipp av mikroplast. Krav om at materialgjenvinning av plast rettes mot å produsere mer holdbare produkter av tykk plast heller enn for eksempel klær, bør også innføres.

Men hva med plastbasert maling? Kan det forbys? Fines det gode nok alternativer? Jeg vet ikke. Og hva gjør vi med mikroplast fra bildekk? Det utgjør jo over halvparten av problemet, og har vi noen umiddelbar løsning der?

Men en annet utfordring er at plastforsøpling først og fremst er et globalt problem. 60% av plasten i havet kommer fra fem asiatiske land. Her finner man hele 27 ganger mer plast i havet enn i resten av verden. Norge bidrar bare med kanskje 0,05% av plasten i havet. Det er ille nok for vårt lille land, men det meste kommer fra fiskerinæring og skip, ikke fra land, så igjen er det viktigere å rette tiltak mot de verste synderne heller enn å drive det som kan virke som symbolpolitikk ved å angripe for eksempel plasposer.

Alle monner drar, men vi har ikke tid til å sløse ressurser på de mest synlige småproblemene som engasjerer folk når det er vesentlig større problemer som bør fikses fort. Å fokusere på personlig kildesortering var nok viktig for 20-30 år siden for å gjøre folk miljøbevisste. Men nå har vi ikke tid lenger. Vi må gjøre noe som faktisk virker.

Internasjonal politikk er ikke enkelt å forholde seg til, men idealistisk sett kunne man løst vesentlig mer av plastproblemet ved å spytte inn penger i disse landene for å hjelpe dem med å skape en bedre håndtering av søppelet sitt. Man kunne også brukt 100 ganger mer ressurser fra myndigheter og miljøorganisasjoner på å jobbe mot de store aktørene som forsøpler mest, og fått et bedre miljøresultat enn ved å stadig appellere til enkeltindividets moral og skyldfølelse. Vi burde investere i maskinell sortering av søppel. Det koster kanskje noe på kort sikt, men kostnadene ved å ikke løse dette problemet vil i et lengre perspektiv være massivt mye større.

For å sette dette i perspektiv: I boken min «Håndbok i krisemaksimering» (Spartacus, 2016) skriver jeg blant annet:

En relativt ny studie fra Royal College of Physicians regnet seg til at det i Storbritannia dør 40 000 mennesker hvert år på grunn av forurensing fra fossile energiformer, noe som koster dem hele 20 milliarder britiske pund årlig. Biler og kraftverk står for det meste av denne forurensingen. En amerikansk studie fant at forurensing koster USA hele 131 milliarder dollar i året i samfunnsmessige utgifter, primært helserelaterte kostnader. Det meste av denne forurensingen kommer fra kraftproduksjon. Hvis man regner med dødsfall knyttet til klimaendringer i kjølvannet av økte CO2-utslipp og global oppvarming, har en analyse knyttet fossile energiformer til hele 5 millioner dødsfall årlig, mer enn de samlede dødsfall fra kriger, drap og trafikkulykker globalt.

Kanskje økoplast er en løsning? Teknologien finnes, men her trengs nok statlige reguleringer for å få fortgang og økonomi i produksjonen og tilgjengeligheten.

Det tragiske er at uansett hva vi gjør nå vil mengden mikroplast i havet øke fremover. Selv om vi stanset all plastforsøpling av havet, vil de millioner av tonn plast som allerede finnes der gradvis brytes ned over de neste hundrevis av år til stadig mindre partikler. Mengden mikroplast i havet vil bare øke. Uansett.

Så imens man bekymrer seg over det, kan man i det minste starte der hvor det hjelper mest. Ved å bruke kondom. Så lenge du ikke kaster den i toalettet etterpå.

Skjermbilde 2018 04 20 15 15 35