(En liten spontan "rant" skrablet ned i full fart mens jeg hadde disse tankene i hodet. Ta det for hva det er.)
Jeg har alltid ansett meg selv som et godt menneske. Det gjør nok de aller fleste av oss. Vi ser på oss selv om gode mennesker. Vi ser på oss selv som over gjennomsnittet mer opptatt av rettferdighet enn vår neste. Over gjennomsnittet mer godhjertet enn vår neste. Over gjennomsnittet mer empatisk enn vår neste.
Det er derfor horoskoper og spådommer av typen "du er normalt en sindig person, men når du opplever at noen blir urettferdig behandlet reagerer du kraftig" resonnerer hos de fleste av oss. Fordi det er sånn vi ser på oss selv. Som forkjempere for rettferdighet. Vi er alle på det gode laget i kampen mot det onde. Uansett hvilket lag vi er på.
Dette så vi veldig tydelig i den såkalte "sjokogate" tidligere i år. Folk så den lille mann bli forsøkt sparket av den store kjempen, og det tåler vi ikke. Folk reagerte ved å retweete og dele min bloggpost hvor saken ble avslørt. Og som folk retweetet og delte! Dette er den moderne versjon av fakkeltog og protestaksjoner. Vi trykker retweet og deler på Facebook. Det er vårt bidrag til rettferdigheten.
Og det er vel og bra. Engasjement er bra. Men det gjør oss ikke til gode mennesker. Det å tenke godt, og ville godt, gjør oss ikke gode.
Det slo meg plutselig i dag at avstanden mellom likegyldighet og de gode hensikter er uendelig mye kortere enn avstanden fra de gode hensikter til de gode gjerninger. Ja, avstanden fra ren ondskap til de gode hensikter er faktisk kortere enn fra de gode hensikter til de gode gjerninger.
Det er ikke nok å ville vel. Man må gjøre vel.
Dette har slått meg ekstra kraftig det siste året. Et år som for min egen del har vært svært turbulent i de sosiale medier.
Sosiale medier er en maske. Det er staffasje. Det er fasaden vil kan male så vakker vi bare vil. Våre tweets og Facebookstatuser er alt mange noensinne ser av oss, og der kan vi vise akkurat det vi ønsker. Mange har skrevet mye om problemene rundt det å fremstille seg selv og sine liv som utelukkende uproblematiske og lykkelige på Facebook. Men jeg tror problemet stikker dypere enn det. Våre ytringer i sosiale medier hypnotiserer oss selv til å tro at vi er det vi tvitrer. At vi er vår Facebookstatus. At vi er våre tweets. Det er vi aldri.
Det holder ikke å ville vel. Man må gjøre vel.
Jeg har alltid ansett meg selv som et godt menneske. Fordi jeg er empatisk. Jeg ønsker å hjelpe. Jeg synes synd på de rette folkene, og vil ha forandring slik at andre kan få det bedre. Jeg tenker de rette tanker om det meste, og støtter opp om de riktige sakene. Slik føler de fleste.
Men jeg har ikke gjort så mye med det. Jeg kunne hvertfall gjort så mye mer. Jeg er ikke god fordi jeg vil godt. Jeg må også gjøre godt.
I går valgte jeg å gjøre godt. Å ikke bare dele fine kronikker om hvor viktig det er å bry seg om andre som er alene i jula, men faktisk også aktivt gjøre noe med det. Og i kveld har jeg invitert ensomme til kaffe, te, film eller bare en prat hjemme hos meg på her på Tøyen. Jeg tror ikke noen kommer, annet enn ei jeg har invitert spesielt etter at hun hadde en litt tung julefeiring. Det er vel gjerne slik at de som er ensomme ikke er de som er mest tilbøyelige til å krysse den avgrunnen det er å oppsøke et fremmed menneske. Men tilbudet er der. Jeg er her, og døren er åpen.
Jeg har forsøkt å gjøre noe godt. Et støvfnugg i den store helhet. Jeg burde fylt hver dag med store sandtak fulle av gode gjerninger. Men det er vanskelig. Det er vanskelig for oss alle. For meg er det kanskje spesielt vanskelig å møte folk, fordi jeg er mongo, eller introvert, sjenert og usosial, som det vel mer korrekt heter. Det var vanskelig å møte opp på Cafeteatret i går, fordi jeg synes det er sabla kinkig å omgås mennesker på den måten. Men det skal koste å gjøre noe for andre. Man kan ikke bare gjøre det som passer og er komfortabelt. Og ved å utfordre seg selv vokser man litt.
Samtidig kan man ikke slakte seg selv fordi man ikke alltid gjør mer. Heller enn å invitere folk hjem til meg i kveld burde jeg kanskje aktivt tilbudt meg å besøke noen som er ensom, hjemme hos dem. Det hadde kanskje fungert bedre. Det hadde vært en enda større og viktigere handling. Men akkurat det er veldig vanskelig for meg. Hvertfall i år. Men jeg vokser, og kanskje klarer jeg det neste år. Eller året etter det. Eller om fem år.
Babysteps.
Gudene skal vite at jeg har sviktet mange i handling, mange ganger. Det er så mye mer jeg kunne gjort, men det viktige er likevel å være bevisst på at man ikke er et godt menneske selv om om man ønsker alt det beste for andre. Du må også handle. Og det skal koste deg litt. Tid, penger, ubehageligheter og kanskje også bråk. Men om alt det blir unnskyldninger for å la være, så blir det med tankene. Og tankene alene er ikke godt nok.
For det er ikke tanken som teller. Det er handling.
Et av mine største ankepunkter mot kristendommen har vært ideen om frelse gjennom tro alene. Det at en som ikke tror på Gud men gjør mye godt likevel skal straffes, mens en som tror men ikke gjør noe for andre skal belønnes. Det synes jeg er en motbydelig tanke. Og kjernen i frelsesbudskapet er nettopp det.
"For så høyt har Gud elsket verden at […] hver den som tror på [Jesus], ikke skal gå fortapt, men ha evig liv."
Men jeg husker også at utgangsordene fra alle de mange gudstjenestene jeg har vært i gjennom hele min oppvekst har vært følgende:
"Gå i fred, tjen Herren med glede."
Tjen Herren. Ikke gå hjem og les Bibelen og tenk gode tanker. Nei. Tjen Herren. Gjør noe.
Aktiv handling.
Jeg er ikke kristen, men kristendommen har bidratt til å forme mine verdier. Misforstå meg ikke. Jeg tror på ingen som helst måte at man må være kristen for å få gode verdier. Jeg har venner som er vokst opp i fullstendig ateistiske hjem som har de samme verdier som meg. Men kristendommen var nok min måte å lære mye av dette på. Ikke så mye gjennom ord, men kanskje mest gjennom mine foreldres handling. Foreldre som alltid har vært der for andre. Som har vært de første til å invitere hjem asylsøkere til en kaffe. Som har gitt husrom til kvinner med voldelige ektemenn. Som har vist nyinflyttere rundt i kommunen. Som har reist til Afrika flere ganger for å hjelpe mennesker der. Jeg har vokst opp i et hjem som stadig hadde fremmede i gjesterom og rundt kaffebordet.
Jeg har en pensjonert far som fortsatt bruker dagene sine på å hjelpe naboer med å klippe plener og hekker, som kjører rundt til andre gamle med dagligvarer han har handlet til dem, som drar til eldrehjemmet for å prate med de gamle, og som hjelper til å arrangere aktiviteter og tilstelninger for de som trenger det.
Jeg har en yrkesaktiv mor som alltid passer på å gi folk som er litt utenfor samfunnet litt ekstra oppmerksomhet. Som alltid streber for at alle skal føle seg inkludert. Som alltid stiller opp for familie og venner uansett hvor dårlig det passer henne. Som alltid strekker ut en hånd når hun ser noen som holder på å falle.
Jeg skrev en gang at gud kan finnes uten egentlig å eksistere. Selv om gud ikke finnes, så kan ideen om gud føre til gode gjerninger som igjen oppleves som guddommelig inngripen for de som tror på gud. Gud virker i verden uten å en gang eksistere. Det synes jeg er fascinerende. Selvsagt kan det slå begge veier. Det er også gjort mange onde gjerninger i guds navn. Gud er ansvarlig for mye død og lidelse uten at han i det hele tatt finnes. Men for min del tror jeg at en kristen bakgrunn har formet mine foreldres handlinger, som igjen har formet mine verdier. For det er ikke så mye det de har sagt, men det de har gjort som betyr noe.
For tanken er ikke nok. Det må handling til.
I år har jeg forsøkt å være bedre. Bedre enn i fjor. Og neste år skal jeg forsøke å ta et steg til. Bli enda flinkere til å ikke bare retweete og være enig i de gode hensikter. Men også gjennomføre dem. For det er påfallende hvordan de som gjerne fronter seg sterkest mot mobbing og urettferdighet, gjerne også er de som er de mest aggressive mobberne og de mest urettferdige i praksis. Det er påfallende hvordan enkelte av new-agerne som synes at de svømmer i en kilde av lys, kjærlighet og godhet, gjerne er de mest farlige og ondsinnede menneskene du kan møte på nettet.
Det er neppe tilfeldig. Det er nemlig så lett å la seg blende av sine gode hensikter. Så lett å tro at det å ville vel betyr at man er god. Men som regel er det ikke nok. Og ofte gjør det oss også til dårligere mennesker. Fordi avstanden fra gode hensikter til ondskap og likegyldighet er så veldig, veldig kort.
Prøv heller å løpe distansen fra de gode hensikter til de gode handlinger. Det er et langt strekk, men vi kan alle klare det. På hver vår måte. Med hver våre styrker. Det maratonløpet former deg som menneske. Og vi mennesker former samfunnet vi lever i. Så mens de gode hensikter gjør samfunnet vårt skjørt og magert, gjør de gode handlinger samfunnet vårt sterkt og frodig. Ut av det vokser det nye handlende individer, og sånn vokser vi alle.
Det er ikke tanken som teller. Med mindre tanken fører til handling.
