Det jubles i Facebook-feeden min etter at gruppen "Stopp homofile i Oslo's gater! *NoGayPride - GayShame*" omsider ble slettet av Facebook etter at mange hadde rapportert den for hatefulle ytringer.
Gruppen var opprettet av den radikale islamisten Ubaydullah Hussain, talsmann for gruppen Profetens Ummah, og hadde i underkant av 300 medlemmer. Hussain krev følgende på Facebook-gruppen:
I Allah's navn, den mest Barmhjertige, mest Nåderike. Denne gruppen er opprettet for å vise vår motsatt mot "gay pride" (er egentlig gay shame), som skal gå i tog i Oslos gater førstkommende lørdag.
Homofili, som er en ekkel og grusom sykdom, må bekjempes og stoppes. Denne sykdommen er i dag spredt omtrent i alle verdens kanter, og disse skammelige menneskene har i senere tid også begynt å vise dette offentlig.
Hussain er tidligere dømt for blant annet hatefulle ytringer mot jøder.
Etter at mange først uttrykte sin frustrasjon over at Facebook ikke ville slette gruppen, ble den altså i dag slettet, og nå er mine Facebookvenner fornøyde.
Men er dette noe å juble over? Jeg klarer ikke helt å se det. Selvsagt er jeg dypt uenig med budskapet til hatgruppen. Selvsagt synes jeg Europride-festivalen og Gaypride-paraden er fantastisk fine markeringer og hyllester til folks rett til å være seg selv og elske dem de vil. Selvsagt støtter jeg kampen for LHBT(IQ)-rettigheter.
Men jeg støtter også menneskers rett til å hate homofile og til å si det. Jeg har et problem med knebling av ytringer som rammer grupper uten å sette dem i klar og umiddelbar fare. Jeg mener at vi som samfunn skal måtte tåle enhver hatefull ytring så lenge det ikke bryter med prinsippet om "clear and present danger", altså at en person eller tydelig definert gruppe står i umiddelbar fare for å bli utsatt for vold.
"Clear and present danger"-prinsippet praktiseres blant annet i amerikansk straffelov:
The question in every case is whether the words used are used in such circumstances and are of such a nature as to create a clear and present danger that they will bring about the substantive evils that Congress has a right to prevent. It is a question of proximity and degree.
Nettopp. Og om noen ytrer direkte trusler mot navngitte individer eller tydelig definerte grupper med klar intensjon om å ramme dem i nær fremtid, så finnes det egne lovparagrafer som tar seg av dette (§227).
Jeg er klar og tydelig antirasist og har blogget mye om dette. Men jeg har også blogget om at jeg synes rasismeparagrafen skal fjernes. Denne paragraf 135a i Straffeloven omfatter også hatytringer mot homofile, og lyder slik:
§ 135a. Den som forsettlig eller grovt uaktsomt offentlig setter frem en diskriminerende eller hatefull ytring, straffes med bøter eller fengsel inntil 3 år. Likt med en offentlig fremsatt ytring, jf. § 7 nr. 2, regnes en ytring når den er satt frem slik at den er egnet til å nå et større antall personer. Som ytring regnes også bruk av symboler. Medvirkning straffes på samme måte.
Med diskriminerende eller hatefull ytring menes det å true eller forhåne noen, eller fremme hat, forfølgelse eller ringeakt overfor noen på grunn av deres a) hudfarge eller nasjonale eller etniske opprinnelse, b) religion eller livssyn, eller c) homofile legning, leveform eller orientering.
Ja, det ble faktisk foreslått at man burde anmelde både Facebook og Hussain for brudd på §135a før hatgruppen ble fjernet:
Rasistiske ytringer bør dessverre være lov. Dette var noe av det første jeg skrev om i denne bloggen, tilbake i 2006 da Tore Tvedt ble dømt for å ha krenket norske jøder. Dengang skrev jeg følgende:
Det er sjokkerende, men ikke overraskende, at et tilsynelatende fritt og demokratisk samfunn som Norge kan finne på å straffe et menneske på grunnlag av dets ytringer. Det må være lov å nedvurdere andre mennesker. Det må være lov å le av andre mennesker. Det må være lov å krenke andre etniske grupper, religioner, partipolitiske syn og seksuelle legninger uten at staten skal utøve straff for dette. Men et slikt fritt samfunn krever også at vi borgere engasjerer oss og sier i fra når vi synes noen taler urett.
Vi kan ikke rope på sensur og straff, og så tie stille selv fordi vi er redde for hva andre vil synes om oss. Vi kan ikke rope etter respekt og beskyttelse, og så ikke ha mot til å ytre verbal eller skriftlig motstand mot de vi mener krenker oss.
Det er også historieløst å ikke se at denne type straff og sensur bare gir styrke til disse syke menneskene. Hjernedøde tapere av denne sort vil alltid anse media og staten som en del av «konspirasjonen», og deres tilhengere vil automatisk se på enhver straff og forfølgelse som en bekreftelse av disse mistanker. Men det motsatte av å la være å straffeforfølge er ikke å ignorere dem, men å tale kraftig i mot deres paranoide ideer. La oss løfte frem det de faktisk står for, og kle av dem plagg for plagg til de står nakne igjen på sin trone av søppel.
Idioter må ha samme beskyttelse for sine tåpelige og skadelige ytringer som enhver annen samfunnsborger. Å dømme Tore Tvedt for rasisme er å skyte oss selv i foten. Tvedt sine ideer har like stor verdi som hver av våre ideer og meninger. Så lenge du krever din rett til å kunne si hva du vil, må du også la taperen Tore få ytre seg fritt.
Vi liker å tro at vi er et folk som er svært opptatt av ytringsfrihet, og vi elsker å rakke ned på andre land hvor folk straffes for sine ytringer. Det går nesten ikke en uke uten at det er en kampanje på Facebook mot myndighetene i et land som har fengslet noen for å ha skrevet noe i en blogg, ha sagt noe offentlig, eller ment noe i strid med det myndighetene mener. Men en spørreundersøkelse foretatt blant nordmenn for noen år tilbake viste at:
Åtte av ti nordmenn vil ha strengere grenser for ytringsfrihet enn norsk lov åpner for i dag. Mange vil nekte nazister og muslimske fundamentalister å holde offentlige møter.
Hele 25 prosent mente også at kommunister ikke burde få samles på dette vis. Vi er kanskje ikke så ivrige på ytringsfrihet og demokrati som vi liker å tro vi er...
Hatvold og hatkriminalitet
For noen år siden ble det foreslått å innføre en endring i Straffelovens §77 som også gjør at "hatmotivert vold mot homofile, lesbiske, transpersoner, jøder, muslimer og folk med annen etnisk opprinnelse skal straffes hardere enn annen vold". Denne lovendringen er blitt utsatt fordi politiets IT-systemer ikke er kompatible med endringene, men i fjor ble det lovet at denne endringen likevel skulle hasteinnføres, og det ser ut til at §232 nå er endret til å inkludere følgende:
Ved avgjørelsen av om andre særdeles skjerpende omstendigheter foreligger, skal det særlig legges vekt på om overtredelsen er begått mot en forsvarsløs person, om den er motivert av fornærmedes hudfarge, nasjonale eller etniske opprinnelse, religion, livssyn, homofile orientering eller nedsatte funksjonsevne, om den er skjedd uprovosert, om den er begått av flere i fellesskap, og om den har karakter av mishandling.
Det er lett å forstå intensjonen med en slik skjerpende straff for hatkriminalitet, men jeg mener likevel en slik lovendring er feil, noe jeg skrev om i en tidligere bloggpost:
Jeg mener at lover skal være mest mulig generelle. Straks vi begynner å innføre særlover for enkelte grupper, havner vi en "slippery slope"-problematikk hvor stadig nye grupper kan kreve særbehandling.
Og videre:
Jeg liker ikke at grupper særbehandles i lovverket. Hvis en person bankes opp fordi han er homofil, fordi han har en teit hårsveis, fordi han er somalier eller som et resultat av helt umotivert vold, så skal gjerningsmennene straffes likt. Å straffe deres motivasjon for angrepet mener jeg er tankepoliti og irrelevant. Det er handlingen som skal straffes, ikke hensikten.
Homofile og mørkhudede er kanskje spesielt utsatte grupper, men det er ikke riktig å beskytte dem gjennom straffeloven. Vi løser ikke samfunnsproblemer med å straffe og skremme, vi løser dem ved å jobbe med å fjerne de underliggende årsakene til fremmedfrykt, homofobi og voldelig oppførsel.
Disse lovene er grunnleggende urettferdige også fordi de bare virker i én retning. Hvis en nynazist banker opp en somalier, vil han (når den nye straffeloven trer i kraft) kunne straffes ekstra hardt fordi volden var rasistisk motivert. Hvis en somalier banker opp en nynazist fordi han ser på dem som en trussel, vil han ikke kunne straffes like hardt. Men er den ene formen for vold noe bedre enn den andre? Hvorfor skal gjerningsmennene straffes ulikt?
I en annen bloggpost skrev jeg dette:
Argumentasjonen bak denne lovendringen er at det skal bidra til å beskytte spesielt utsatte grupper mot hatmotivert vold. Så hvis noen banker meg opp fordi de hater meg som person, så skal det straffes litt mindre enn om de banket meg opp fordi de trodde jeg var homofil. Forstå det den som kan. Som offer ville jeg føle det som en krenkelse.
Loven skal være lik for alle, og jeg synes det er problematisk når vi som samfunn vil kneble ytringer fordi grupper kan føle seg krenket. Fordi det er det vi her snakker om. Ikke direkte trusler. De blir, som tidligere nevnt, allerede rammet av egen lovparagraf.
Skal vi akseptere at homofile, bifile, lesbiske og tranpersoner ble spesielt beskyttet i lovverket, må vi i det minste kunne vise at de trenger en slik beskyttelse. Dokumentasjonen for at de er veldig mye mer utsatt for vold enn andre er ikke spesielt sterk. En rapport fra NOVA i 2007 mente at homofile og bifile ungdommer er spesielt utsatt for trakassering og vold også i Norge. I rapporten kunne vi lese:
Likevel opplever mange homofile i Norge trakassering og vold. En studie fra 2007 med over 11 000 deltakere fra ungdoms- og videregående skoler i Oslo viste at homofile og bifile ungdommer var overrepresentert på trakasserings- og voldsstatistikken: 23 % av homofile og bifile gutter rapporterte om daglig mobbing og 50 % hadde opplevd trusler om vold. De tilsvarende tallene for heterofile gutter var henholdsvis 2 % og 36 % (Moseng, 2007).
Men så var det kanskje ikke helt slik likevel. I 2009, to år etter denne studien ble publisert, kom det frem viktige nyanseringer etter at dataene var blitt reanalysert:
Nå hevder forskere ved samme institutt at rapporten fra 2007 har metodiske svakheter, og at bildet faktisk er stikk motsatt: Homofile gutter er ikke mer utsatt for grov vold enn heterofile.
Det kommer frem i fagbladet Sosiolognytt der forskerne, som er fra NOVA og Folkehelseinstituttet, legger frem sine funn fra sin egen ungdomsundersøkelse om vold og overgrep.
Samtidig kritiserer de forskningen fra 2007 for å ha hatt metodiske svakheter.
To av spørsmålene undersøkelsen fra 2007 baserte seg på, var: «Jeg har fått sår eller skader uten at jeg trengte legebehandling» og «jeg har blitt skadet så sterkt at det krevde legebehandling».
–Ingen av disse spørsmålene skiller mellom skader som følge av vold og andre typer skader, for eksempel idrettsskader og hjemmeulykker, sier NOVA-forsker Kari Stefansen, som er én av forfatterne bak den nye artikkelen. Hun mener koblingen mellom disse spørsmålene og seksuell orientering er beheftet med så mye støy at resultatene fra 2007 kanskje bør avvises som irrelevante.
I Stefansens 2009-rapport kan vi lese følgende i konklusjonen:
Våre resultater gir grunn til å nyansere det bildet som er i ferd med å feste seg i norsk offentlighet av unge homofile som svært utsatt for grove voldelige angrep. Bildet som trer fram på bakgrunn av analysene i vår undersøkelse, er snarere av samme-kjønnsseksuell orientering som en risikofaktor for plaging og trakassering i jevnaldermiljøet.
[...]
At vi finner ulikheter i utsatthet for vold mellom ulike kategoriseringer av seksuell orientering og mellom gutter og jenter i dette materialet, understreker at det kan være forhastet å konkludere med at homofile/lesbiske/bifiles utsatthet for vold utelukkende er knyttet til hat og fordommer mot homofile. Åpenbart er sammenhengene mer kompliserte enn som så, og fortolkningene av dynamikken i voldsrisiko blant ungdom må gjenspeile dette.
I nære relasjoner er det enda mer uklart om LHBT-personer er mer utsatt for vold enn heterofile menn og kvinner. En litteraturgjennomgang utført av NOVA i 2013 fant ingen klare svar på dette:
I studier som har sammenlignet heterofile med lesbiske, homofile, bifile og transpersoners utsatthet for vold i nære relasjoner, finner noen studier klare forskjeller mellom andelen utsatt for partnervold blant lhbt-personer sammenlignet med heterofile. Andre studier finner ingen slike forskjeller.
[...]
Resultatene fra de gjennomgåtte studiene gir ikke grunnlag for å anta at det er store forskjeller i utbredelse av vold i nære relasjoner mellom lesbiske, homofile, bifile og transpersoner på den ene siden og heterofile på den annen side, i Norge.
Det er altså ingen solide funn som dokumenterer at LHBT-personer i Norge er vesentlig mer utsatt for vold enn hva heterofile er. Og det er et problem at et slikt syn fremmes så sterkt:
Stefansen mener det er viktig å nyansere det inntrykket som hun tror kan ha befestet seg i 2007.
–Mange tror nå at det er slik at unge med homofil og lesbisk identitet i ekstrem grad er utsatt for grov vold. Det er viktig å diskutere hvor gyldig dette bildet er siden så høye tall kan føre til unødig bekymring blant ungdom i denne gruppen, sier hun.
Når vi også innfører en lovparagraf om hatkriminalitet som peker ut homofile, lesbiske, bi- og transpersoner som spesielt utsatte, bidrar også dette til ytterligere stigmatisering av denne gruppen mennesker - som tross alt bare er mennesker som alle andre. Å peke dem ut som en gruppe som trenger ekstra beskyttelse, bidrar etter mitt syn bare til å gjøre dem til en gruppe "særinger" som på en eller annen måte er fundamentalt forskjellige fra oss "normale heterofile". Det er de selvsagt ikke.
Det lyder rett og slett litt absurd å skulle dele befolkningen opp i sort og hvitt når vi egentlig alle bare er nyanser av grått.
Feier problemet under teppet
Men homofile følte seg truet av Hussains hatgruppe. NRK skrev i går dette:
En av de som har blitt redd av Facebook-siden er 1. nestformann i Fremskrittspartiets Ungdom, Bjørn-Kristian Svendsrud. Han deltar i feiringen av Europride i Oslo i disse dager.
– Jeg har lest gjennom innleggene, og sett hva de skriver. Jeg opplever innholdet i denne gruppa som veldig skremmende, sier han.
Han har selv kjent på frykten for å gå gjennom Oslos gater sammen med sin mannlige kjæreste.
– Vi holder ikke hender, i frykt for å bli slått ned. Vi skulle gjerne ha gjort det, som et vanlig kjærestepar, men vi tør ikke.
Det forstår jeg, og det er helt forferdelig. Men har vi egentlig oppnådd større trygghet ved å kneble de som ytrer et slikt hatefullt budskap? Er ikke det bare å feie det under teppet og late som om problemet ikke finnes? Er det ikke bedre å la disse skrotingene få raljere inne i en gruppe på Facebook så vi får se hvor ille det står til, og på den måten gjøre folk oppmerksomme på de utfordringer LHBT-personer står overfor? Er det ikke bedre møte disse personene med et kollektivt "Dette er vi svært uenige i!", heller enn å nekte dem å ytre idiotien sin?
NRK skriver videre:
Svendsrud mener innholdet i gruppa er utenfor ytringsfrihetens grenser.
– Ytringsfrihet er noe av det beste vi har her i Norge, men disse ytringene mener jeg bryter med ytringsfriheten. De diskuterer drap av homofile, og drapsmetoder. Jeg opplever gruppa som en oppfordring til å hamre løs på homofile.
Hvis det er ytret direkte trusler som gjør at homofile kan føle seg direkte truet, bør politiet følge opp disse individuelt. Å stenge gruppen vil likevel føre til at en hel rekke ytringer som ikke rammes av "clear and present danger"-prinsippet også knebles. Det er uheldig. Det er etter mitt syn rett og slett et brudd på ytringsfrihet.
Og før vi går videre må jeg presisere at ytringsfrihet selvsagt ikke må gjelde Facebook. Denne bedriften kan selv velge hva de ønsker å publisere på sin tekniske plattform. Facebook har tross alt regler som forbyr hatefulle ytringer, så ut fra Facebooks egne regler burde nok gruppen stenges. Men det er ikke det jeg drøfter i denne bloggposten. Jeg ønsker å rette fokus på at de som har meldt gruppen for sletting synes å mene at det er det riktige å gjøre i henhold til norsk lov eller allmenns rettsfølelse. Den rettsfølelsen ønsker jeg i så fall å utfordre.
Hat skal møtes med motargumentasjon, ikke knebling
Jeg ønsker at homofile, muslimer, scientologer, transpersoner, handicappede, blinde og rødhårede mennesker skal kunne føle seg trygge i det offentlige rom. Men det blir feil for meg at dette skal reguleres spesifikt gjennom Straffeloven. Det passiviserer folket. Vi burde møte hatytringer med motargumenter og kritikk, ikke med straff eller knebling.
Nå ser vi at Hussains Facebookgruppe er fjernet, og folk ser på dette som en seier. Men hva er det en seier for? Kneblingens rett? Retten til å nekte folk som er uenige med meg å ytre seg? Når jeg får min Facebook-konto sperret fordi vaksinemotstandere ikke liker det jeg skriver og mener at jeg angriper deres tro, skal det også da hylles som en seier av folk flest?
Og hvilken kamp har vi egentlig vunnet ved at Hussains gruppe ble fjernet? Hvilken trussel utgjorde egentlig denne? La oss snu på det. Hva om det ble opprettet en gruppe for Europride som bestod av 300 medlemmer. Ville vi se på det som en stor seier i kampen for LHBTIQ-rettigheter? Nei, selvsagt ikke. Det ville være ganske ubetydelig. Likevel blir det sett på som en stor trussel når en like liten gruppe med det motsatte budskap dukker opp.
Konklusjon
Rasismeparagrafen verner også religiøse grupper. Men jeg vil ha min rett til å fortelle en scientolog at han er en livsfarlig idiot. Jeg vil ha min rett til å si til en radikal muslim at hans religion er irrasjonell, farlig og en trussel mot våre humanistiske og demokratiske verdier. Jeg vil ha min rett til å blogge om at homofile er noen kvalme avvikere, om jeg skulle mene det. Jeg vil også ha retten til å gå med en t-skjorte som latterliggjør kristne, noe jeg gjorde i blant i mine mer religionsrebelske dager. Men hvis jeg fremlegger direkte trusler som kan sette et individ eller gruppe i en tydelig og umiddelbar fare, bør jeg kunne straffes for dette.
Det er den standard vi bør strebe etter, ikke en lov som selektivt gjør det umulig å være uenig i det allment aksepterte.
Loven bør verne de idiotiske, ekle, groteske, hatefulle, skumle og motbydelige ytringer. Så er det opp til oss alle å tale i mot slike mennesker. Skrive blogger. Skrive leserinnlegg i aviser. Diskutere på Facebook og på Twitter. Fortelle den rasistiske bestefaren over middagsbordet at hans fremmedfrykt er basert på faktafeil. Men vi skal ikke kaste ham i fengsel for dette.
Så hva har vi egentlig oppnådd gjennom at gruppen ble slettet? Vel, det gir folk en slags følelse av rettferdighet. En seiersfølelse. God gammeldags slacktivism. Omtrent like viktig i kampen for homofiles rettigheter som det å like et bilde av en isbjørn på et isflak er i kampen mot global oppvarming. Vi slapp å argumentere. Vi slapp å vise retorisk motstand. Vi slapp å måtte argumentere mot idiotien fordi vi heller kunne kneble ytringene. Det er så mye lettere. Men også så mye mindre effektivt.
Etter at jeg hadde skrevet mesteparten av bloggteksten oppdaget jeg at den alltid kloke Arne Brendmo hadde skrevet en liten bloggpost med noe av samme poeng som meg: Ja til hatgrupper
