Omtrent på denne tiden for 3 år siden innledet jeg et samarbeid med Nettavisen. I dag har jeg valgt å avslutte det samarbeidet.
Samarbeidet med Nettavisen har vært fruktbart. Det ga meg muligheten til å nå ut til flere lesere og nye lesergrupper, og det skapte ganske betydelige inntekter gjennom en deling av annonseinntekter med Nettavisen. Det er jeg glad for.
Likevel har jeg det siste året gått og følt på at noe var feil.
Men først litt bakgrunn. Nettavisens redaktør, Gunnar Stavrum, kontaktet meg høsten 2012 for å høre om jeg var interessert i å innlede et samarbeid med dem.
Avtalen var ryddig og grei: De la ingen føringer på hverken bloggefrekvens, form eller innhold. Jeg kunne blogge akkurat om det jeg ønsket, så kort eller langt jeg ønsket, og om hvilke temaer jeg ønsket.
Det Nettavisen fikk ut av dette var at jeg måtte endre til et Nettavisen-design med lenke til dem i toppen, samt at de fikk servere annonser til bloggen min. Inntektene på disse annonsene, som Nettavisen styrte i sin helhet, delte vi mellom oss.
Jeg startet bloggen i 2006, og feirer i år 10-årsjubileum. De første syv årene ønsket jeg ikke å tjene penger på bloggen. Det ga meg litt avsmak å få inntekter på det jeg skrev, fordi jeg da ville bli mistenkeliggjort rundt motiver og valg av temaer.
Etter noen ganske harde stormer med beskyldninger om at jeg fikk betalt under bordet av ulike aktører, og ganske massive mengder netthets, tenkte jeg at hvis jeg uansett skulle måtte slite med sånt, kunne jeg like gjerne tjene noen kroner på det jeg skrev.
Derfor takket jeg ja til Stavrums tilbud, etter noen runder i tenkeboksen.
Og samarbeidet har fungert godt. Hver måned fikk jeg en grei biinntekt på bloggen min, som tross alt bare er hobby. Min "day-job" er som daglig leder og webutvikler i et lite IT-selskap jeg startet i 1999 og er medeier i. Det er en krevende jobb som tar mye tid, men meningsytringer, vitenskapsformidling og skriving er så viktig for meg, at jeg har funnet tid til å både blogge, skrive bok og holde en del foredrag land og strand rundt.
Det har vært veldig givende, og som min egen sjef i et firma med mye fleksibilitet, har jeg klart å kombinere alt dette.
Problemet var fritiden. Straks jeg har hatt en ledig kveld eller helg, har jeg følt på presset om at jeg burde blogge. Og jeg ønsker jo å blogge. Jeg har mye å blogge om; utallige utkast til bloggposter jeg skulle skrevet ferdig. Jeg elsker å skrive, researche, lære noe nytt og formidle til andre. Men tanken på at hvis jeg ikke blogget når jeg hadde muligheten til det ville jeg "tape inntekter", ble et psykologisk press.
Det er ganske irrasjonelt, fordi Nettavisen har ikke stilt krav til at jeg måtte blogge med en viss hyppighet, men likevel har det blitt en slags konkurranse med meg selv. Det ga et kick å tjene ekstra mye en måned jeg hadde mange lesere, og det ble samtidig et stressmoment.
Så, har det kommersielle aspektet ved bloggen formet innholdet i bloggen slik noen fryktet? Ja, det tror jeg. Men kanskje ikke av den grunn mange tror.
Inntjeningsaspektet har ikke påvirket hva jeg har valgt å blogge om. Det hadde ikke vært mulig selv om jeg ønsket det, ettersom jeg stort sett har hatt mest visninger på tekster jeg aldri ante ville "gå viralt". Nesten uten unntak har jeg blitt tatt på senga når en bloggpost har blitt delt og lest titusenvis av ganger, og ofte har jeg følt en skuffelse når bloggposter jeg har jobbet lenge og hardt med og trodd ville få mange visninger, nesten har blitt forbigått i stillhet.
Hvis jeg virkelig kun var opptatt av å tjene mest mulig penger på bloggen, kunne jeg nok ha doblet inntektene ved å være en meningshore som flere ganger i uken skrev noe mer eller mindre kontroversielt om "dagens snakkis" - som Nettavisen nesten garantert ville frontet med tilhørende mange visninger.
Det gidder jeg ikke.
Klikkinntekter har altså ikke påvirket hva jeg skriver om. Det har derimot påvirket hva jeg ikke skriver om. Når man blir litt for vant til lesertall på flere titusener om dagen, og i blant også både hundre og to hundre tusen visninger på en dag, mister man litt gnisten for å skrive om saker som man antar få vil lese. Litt mer personlige saker. Tema som er litt små.
Og kanskje har det også ført til en viss selvsensur. Jo større bloggen er blitt, dess mer forsiktig har jeg nok blitt med å skrive om hva som helst. Ikke fordi jeg er redd for å ha sterke meninger, men fordi alt maset i kjølvannet rett og slett tar for mye tid.
Får jeg en bloggpost som virkelig engasjerer eller provoserer, kan det gå både to og tre dager med oppfølging av debatter i sosiale medier, telefoner fra pressen, og forespørsler om å delta i debatter eller radio-/TV-program. Det er selvsagt hyggelig, fordi jeg liker selvsagt at folk bryr seg om det jeg skriver, men det er også svært krevende rent tidsmessig, og ofte også en mental belastning.
Denne moderate selvsensuren synes jeg det er synd å måtte utøve, selv om det også har gjort meg til å en bedre blogger som passer på å ta flere forbehold og tenker mer over hvordan jeg ordlegger meg. Kanskje jeg orker å skrive mer fritt igjen nå? Vi får se.
Det er vel uansett for sent å snu. Det er vanskelig å gå tilbake til å være den litt sære bloggen som hadde sine faste få lesere og hvor jeg kunne skrive om alt mulig og stort sett møte et publikum som "skjønte greia". Men jeg har likevel lyst å kunne senke skuldrene litt igjen. Kanskje kunne tenke mindre på Nettavisens fronting og antall visninger, og mer på gleden ved å skrive.
I hvert fall en stund.
Tiden vil vise hva som skjer fremover, men etter å ha tenkt på dette i et års tid, og til og med varslet Stavrum om det for snart et år siden, endte jeg til slutt opp med å ta den endelige avgjørelsen ganske nylig, og er nå en helt frittstående, ikke-kommersiell blogger igjen.
For deg som leser betyr dette en reklamefri blogg, og en blogg som kanskje vil endre innhold og karakter noe. Ikke så mye, men kanskje litt. For meg betyr det et mer avslappet forhold til det å blogge, og en strammere personlig økonomi. Men penger er ikke alt, og når man lukker en dør, åpner det seg som regel en ny. Hva nå enn det måtte bli.
For øvrig håper og tror jeg at 2016 blir et spennende år. Jeg er i sluttfasen med min Saksynt-antologi, en blogg i bokform. Det er også en prosess på gang om å få oversatt Placebodefekten til engelsk. Om vi kommer i mål der, er for tidlig å si, men det er positive signaler så langt. Jeg har også begynt å jobbe litt for Mastiff som researcher/konsulent for en ny serie som kommer på TV 2 i løpet av våren, og jeg samarbeider med et annet produksjonsselskap om å få til noe egne greier på TV etterhvert.
Jeg håper du vil fortsette å lese Saksynt, og jeg gleder meg til de neste 10 år!
Kan hende jeg gjør noe med designet også etterhvert. Foreløpig har jeg bare fjernet annonser og Nettavisen-spesifikke elementer, og slengt opp en foreløpig heading, men det kommer jeg kanskje til å gjøre noe mer med etterhvert når jeg får tid.
