Jeg kom i går over en tekst skrevet av Camara Lundestad Joof i Dagbladet: Som barn ble jeg ikke vaksinert. Det er en god tekst som du burde lese, og nå som en vaksine mot SARS-CoV-2 forhåpentligvis ikke er så alt for mange måneder unna, er en diskusjon om obligatorisk vaksinering spesielt viktig.
Dette er del 3 av en serie på 3 bloggposter om korona og vaksiner.
Les del 1: Noen tanker sett i lys av svineinfluensavaksinen
Les del 2: Kan vi stole på en koronavaksine?
I teksten får vi høre om hvordan det var for Joof å oppdage i 6. klasse at hun ikke hadde fått sine barnevaksiner som de aller fleste barn heldigvis får. Hennes mor er åpenbart ikke noen fan av vaksiner, og først i en alder av 28 år fikk hun endelig sine barnevaksiner.
La meg starte med å kommentere deler av teksten hennes, før jeg går over i en mer generell drøfting av spørsmålet om obligatorisk vaksinering.
Svineinfluensa og narkolepsi
Hun skriver:
Moren min er vaksineskeptiker. Såkalt anti-vaxxer. Det er vanskelig å skrive om, for moren min og jeg er nære, men akkurat dette, dette kan vi ikke enes om, hun og jeg. Etter at bivirkningene fra svineinfluensavaksinen Pandemrix ble kartlagt i en studie i 2017 ble det enda vanskeligere. Det er forståelig at folk blir redde.
Ja, det er lett å forstå at bivirkningen fra vaksinen mot svineinfluensa kan gjøre folk skeptiske til vaksiner. Samtidig er dette en frykt som statistisk sett ikke holder vann, men ettersom mennesker sjelden baserer sin frykt på fullstendig rasjonelle vurderinger, er det vanskelig å komme utenom en slik konsekvens av erfaringene fra 2009.
Men jeg skal ikke gjenta meg selv da jeg drøftet nettopp dette spørsmålet i del 1 av denne bloggserien.
Antivaksere og latterliggjøring
Videre kan vi lese:
Anti-vaksere blir ofte latterliggjort eller framstilt som hensynsløse idioter, og det spekuleres fort i om de er uegnede foreldre. Jeg har ingen tvil om at min mors overbevisninger kommer fra et ønske om å beskytte barna sine. Beskytte meg. Jeg har alltid vært dypt elsket. Bare ikke vaksinert.
Dette er et komplisert spørsmål, fordi det utføres daglig mange grusommer handlinger i kjærlighet. Alt fra å omskjære barn til å utføre terroraksjoner.
Selv Breivik utførte sine grusomme handlinger som del av en ide om at dette ville gjøre verden bedre. Og Snåsamannen har bedratt tusenvis av mennesker og fått store pengesummer i den tro at han hjelper folk og utfører Guds virke på jorden. Foreldre sender alkohol med barna på fest fordi de tror det vil lære dem å nyte alkohol på en fornuftig måte, selv om forskning peker i retning av at det bare gir barna et mer uansvarlig forhold til rusmiddelet, med tilhørende økt risiko for å å bli utsatt for vold og voldtekt, til sykdommer senere i livet. Andre foreldre igjen tror at ved å skremme barn fra å få faglig kunnskap om sex, vil de beskytte dem fra ungdomsgraviditet og overgrep, mens alle data peker i motsatt retning.
Så at man gjør ting i beste mening for sine barn, medmennesker eller sitt folk, betyr ikke at man ikke samtidig utfører dårlige handlinger eller er "uegnet som forelder". Fordi dette handler om ydmykhet. Ydmykhet til kunnskap. Ydmykhet til at andre med god grunn kan mer om et tema enn hva du selv kan.
Det handler rett og slett om at når man er nådd en voksen alder så bør man også være selvkritisk nok til å ikke sette sin egen alternative overbevisning høyest i saker hvor det er global vitenskapelig konsensus om det motsatte.
Hvis man unnlater å vaksinere sin datter mot HPV, så vet man fra historiske data som ingen bestrider at rundt 2 per 1000 norske jenter vil dø av livmorhalskreft forårsaket av HPV-virus innen de når 75 år. Dette vet man. Og man vet også at det har vært vaksinert millioner av jenter verden over mot HPV uten at det er registrert noen alvorlige, permanente bivirkninger.
Men selv om hypotetisk sett hele 0,1 prosent av vaksinerte jenter døde som et direkte resultat av vaksinen, så ville det fortsatt være lavere risiko enn å ikke vaksinere. (En slik farlig vaksine ville selvsagt bli trukket fra markedet umiddelbart, men for argumentets skyld...)
Forskjellen er at en mor da vil føle et ansvar for det selv. Samtidig som hun ikke vil føle ansvar hvis datteren smittes av HPV (noe i praksis alle blir før eller senere hvis de har sex) og dør av livmorhalskreft. Dette er et slags trolley-problem-dilemma hvor vi lettere aksepterer død forårsaket av passivitet, enn død forårsaket av en aktiv handling. Men å ikke vaksinere er også en aktiv handling, et aktivt valg, og dermed er man like "skyldig" for datterens død uansett.
Ergo er argumentet om at "å ikke vaksinere var et valg gjort i kjærlighet" i praksis intet annet enn et valg gjort i et grotesk utslag av selvhøytidelighet og egoisme. Hun ville ikke ta ansvar, og om du ble syk og døde fordi du ikke vaksinert, vel, så var vel i hvert fall ikke et resultat av hennes valg.
Men det var jo akkurat det det var.
Camara Lundestad Joofs mor elsket henne nok, men ved å foreta et slikt kunnskapsfornektende valg vil jeg driste meg til å si at hun til syvende og sist elsket seg selv høyere. Beklager, Camara.
Samtidig er jeg enig i at man ikke skal latterliggjøre vaksinemotstandere. Selv om også jeg har falt for fristelsen når man ser kommentarfelt på Facebook hvor en lang rekke vaksinemotstandere erklærer at de aldri ville tatt en rabies-vaksine hvis de ble bitt av en rabiessyk hund... En sykdom som altså er 99,9 prosent dødelig, hvor det finnes en vaksine som er inntil 90 prosent effektiv, og likevel sverger hele gjengen heller til vitaminer og homeopati.
Når absolutt alle sikringer er røket, er det vanskelig å møte dem med annet enn et nedlatende fnys. Men så går det fort fra latter til tårer når man i neste øyeblikk kommer på at de nok ville latt sine egne barn dø med blod proppfullt av vitaminer om de havnet i samme situasjon...
Likevel har jeg alltid fokusert på å heller møte påstander med fakta og saklig informasjon, og har skrevet både bøker og uttallige bloggposter, samt brukt mye tid i podcaster og sosiale medier, hvor jeg forsøker å gi korrekt informasjon om vaksiner. Jeg har også holdt mange foredrag i inn- og utland for både helsepersonell, medisinstudenter, skoleelever, helsemyndigheter, forskere, pensjonister, foreldre og andre om nettopp vaksiner og vaksinemotstand hvor jeg har forsøkt å drøfte hvilke metoder som fungerer best for å endre noens mening.
Min konklusjon så langt er at man må bruke et rikt arsenal av metoder, fra å apellere til det emosjonelle, til å hamre inn harde fakta og statistikk, til å bruke humor for å i blant peke ut narrene for hva de er.
Obligatorisk vaksinering - er det fornuftig?
Men så over til kjernen av saken, for Joof skriver videre:
Det er ikke grunn til å slå alarm her enda, men det er bekymringsfullt at WHO i 2019 omtalte vaksinemotstand som en av de ti viktigste truslene mot global folkehelse. Derfor har jeg etter mye refleksjon og lesing, spesielt av Ingeborg Senneset i Aftenposten, begynt å lene meg mot obligatorisk vaksinering av barn, nettopp fordi dette ikke er noe som burde legges på et barn.
Dette er delvis begrunnet tidligere i teksten, hvor hun skriver:
Likevel gikk i 2018 daværende smittevernoverlege i Oslo, Tore W. Steen, ut og sa at Norge burde vurdere vaksinepåbud for alle barn, særlig mot meslinger. Han hadde tidligere vært skeptisk til obligatoriske vaksiner, men etter stadige utbrudd av meslinger i Europa endret han mening.
Så både daværende smittevernoverlege Steen, Aftenposten-skribent Senneset, og Joof selv mener at vaksinering bør være obligatorisk i Norge. Jeg er, noe alle som har fulgt meg de siste 15 år vet, svært opptatt av vaksinering og kunnskapsformidling rundt dette temaet. Men jeg er likevel ikke tilhenger av obligatorisk vaksinering.
Skribenten fremmer likevel et viktig poeng jeg ikke tidligere hadde tenkt på når hun skriver:
[...] begynt å lene meg mot obligatorisk vaksinering av barn, nettopp fordi dette ikke er noe som burde legges på et barn. Dette er heller ikke noe som burde legges på en 16 åring. Jeg skulle også ønske at dette var noe som ikke lå mellom oss, moren min og meg. Jeg skulle ønske at dette ikke var et valg.
Det er lett å forstå hennes standpunkt her, fordi hun har levd i denne situasjonen selv. Og det er en uholdbar situasjon å sette sitt barn i. Atter et utslag av å være så arrogant og blottet for selvkritikk at man ofrer sitt barn på alteret til ideen om egen vitenskapelig uovertreffelighet. Men er likevel det et vektig argument for å gjøre vaksiner obligatoriske?
Jeg heller mot at svaret er nei. Men det blir bare en følelse og en subjektiv mening, så la oss heller se litt på forskning og fakta.
Funker det å gjøre vaksiner obligatoriske?
Det er varierende praksis på dette i ulike land, og det er noe begrenset med gode data på om det å gjøre vaksiner obligatoriske er en god strategi eller ikke. Og det vi snakker om her er primært barnevaksinasjonsprogrammet, altså vaksiner som barn får mot smittsomme sykdommer fra de blir født til de er 18 år. Dette gjelder per i dag:
I 2006 ble det publisert en rapport i The Lancet som konkluderte med fire hovedpoenger:
- Å gjøre en vaksine obligatorisk kan være nyttig når det er en voksende epidemi på gang. Det kan også være nyttig for å oppnå høy vaksinedekning i en befolkning, og å få til en rask bruk av en ny vaksine.
- Men for at dette skal være effektivt må de fleste allerede være villige til å få vaksinen, og myndighetene må sørge for en stabil tilgang til trygge og effektive vaksiner.
- Å tillate unntak fra å få vaksinen, f.eks. på grunn av religiøs overbevisning, kan dempe en eventuell negativ respons fra befolkningen.
- Å gjøre en vaksine obligatorisk vil kreve at myndighetene i landet må gjøre alt de kan for å sikre seg at vaksinene er trygge.
Men de konkluderer også med at selv om obligatoriske vaksiner kan være en effektiv strategi, er det kanskje ikke akseptabelt i land hvor man har oppnådd god vaksinedekning gjennom andre metoder, som for eksempel i Norge, Danmark, Sverige, Nederland og Storbritannia.
Og viktigst av alt: De fant ingen vesensforskjell på vaksinedekningen i land hvor vaksiner var obligatoriske sammenlignet med land som Norge hvor de ikke er det.
I 2016 ble det publisert en systematisk litteraturgjennomgang som så på effekten av obligatorisk vaksinering, men her fant de bare 11 studier som sammenlignet vaksinedekningen før og etter innføring av obligatorisk vaksinering, og 10 studier som sammenlignet ulike populasjoner med hhv obligatorisk og ikke-obligatorisk vaksinering. De fleste studiene ble gjort på barn i ungdomsskolen.
Forskerne konkluderte her med at det totalt sett så ut til at obligatorisk vaksinering hjalp med å øke vaksinedekningen, men en svakhet i dataene var at 18 av studiene kom fra USA alene. To var fra Canada, og en fra Frankrike. Studien kartla heller ikke hvordan obligatorisk vaksinering påvirket holdningene til vaksiner i befolkningen.
Men det at de primært undersøkte barn på ungdomsskoler kan gjøre statistikken misvisende, for hvis man måler vaksinedekning hos skoleelever før og etter at et vaksinepåbud er innført, så kan det i blant se ut som om det har stor effekt. Større andel av elevene er vaksinert etter at vaksinering er gjort obligatorisk. Men ser man nærmere på tallene viser det seg at påbudet fører til at flere tar elevene sine ut av skolen og heller skolerer dem hjemme. Dette vil forskyve statistikken og gi feil inntrykk av påbudets positive effekt, samtidig som det også viser hvor langt foreldre vil gå i å hindre sine barn i å få vaksiner, påbud eller ei.
I 2018 ble det publisert en litteraturgjennomgang som så på vaksinepolitikken i 53 land i den europeiske region. Her fant man at det var et vidt spekter av praksiser, fra vaksineanbefalinger til strenge krav. Men de fant ingen tydelige bevis for at en strategi var bedre enn en annen. Det var altså ingen direkte sterk sammenheng mellom vaksinedekningen i et land og hvilke vaksinepolitikk landet førte.
(I denne databasen kan du se hvilke vaksiner som er del av vaksinasjoneprogrammet i ulike land, og hvilke som eventuelt er obligatoriske.)
En studie fra 2010 så på 28 EU-land, pluss Norge og Island, og fant at 16 av landene hadde helt frivillig vaksinering, mens resten hadde enkelte aller alle vaksiner obligatoriske. Flere land har siden den gang innført enkelte nye vaksiner som obligatoriske, og noen land jobber med å innføre nye lover som vil straffe foreldre som ikke vaksinerer barna sine, blant annet Frankrike og Romania.
I en EU-finansiert studie fant man heller ingen sammenheng mellom obligatorisk vaksinering og grad av vaksinedekning i landet. Land med obligatorisk vaksinering får normalt ikke bedre vaksinedekning enn naboland eller sammenlignbare land som har frivillig vaksinering.
Dette er også et vanskelig og komplekst felt, fordi det handler så mye om et lands historie og geografiske kontekst. Eksempelvis ser man at i tidligere Sovjet-stater, hvor man tidligere hadde et sterkt sentralisert helsevesen med obligatorisk vaksinering som ikke kunne stille spørsmål ved, med tilhørende høy vaksinedekning, så har man i dag ofte en svært lav vaksinedekning. Kanskje fordi det å ha blitt en fri stat og et friere folk gjør at man er i opposisjon til ideen om obligatoriske vaksiner og påbud fra staten.
Man fant også at i land som Italia og Belgia, hvor noen vaksiner av historiske årsaker var obligatoriske, mens andre ikke var det, så var det god vaksinedekning på de obligatoriske vaksinene, men for lav dekning for de frivillige vaksinene. Kanskje det skyldes at folk antar at de frivillige vaksinene sikkert ikke er så viktige og mindre nødvendige, og derfor ikke bryr seg med å ta dem i samme grad som de obligatoriske.
Gulerot og pisk
Skal man innføre et krav om vaksinering må det ha konsekvenser for foreldre som ikke vaksinerer barna sine uten å ha en medisinsk grunn til dette, eller som ikke får unntak for personlig eller religiøs overbevisning. Det kan for eksempel være gjennom bøter, nekte dem å få barnehage-og skoleplass, eller fjerne sosiale goder.
Australia innførte i 2015 sin "No jab, no pay"-politikk hvor foreldre ble nektet deler av barnetrygden og andre velferdsytelser hvis de ikke vaksinerte barna sine. Muligheten til å søke om unntak av overbevisningsgrunner ble fjernet, og dette førte til en økning i antall vaksinerte fem-åringer i løpet av et par år. Men man fant også at det førte til større sosioøkonomiske ulikheter.
Og det bringer oss over på de negative aspektene ved obligatorisk vaksinering, fordi ikke bare er det ingen veldig klare bevis for at det virker bedre enn metoder som brukes i land med frivillig vaksinering og høy vaksinedekning, men det kan også innføre nye problemer.
I Australia og amerikanske stater som California hvor man fjernet muligheten for å ikke vaksinere sine barn grunnet personlig overbevisning (f.eks. religiøs tro), så man at antallet unntak fra vaksinering av medisinske årsaker økte. Det tyder på at heller enn å innrette seg etter vaksinekrav, vil de som er motstandere av vaksiner heller finne på medisinske årsaker til at de ikke kan få vaksinen, og da er man kanskje like langt.
Den australske modellen tyder også på at foreldrenes vaksinemotstand har ført til at fattige familier ble enda dårligere stilt økonomisk, naturlig nok. Det å ramme allerede vanskeligstilte familier ved å frata dem sosiale goder, er kanskje ingen god løsning.
Dette adresserer Joof sin problemstilling direkte, fordi mens det kan være "enkelt" for en velstående vaksinenektende familie på Nesodden å miste barnetrygd eller andre sosiale støtteordninger, så kan det være kritisk for en lavinntektsfamilie på Grønland. Og hvem er det som da til syvende og sist blir skadelidende for foreldrenes valg? Jo, barna. Fjerner man deres rett til å gå i barnehage fordi foreldrene ikke vil la dem vaksineres, så stilles disse barna i et kanskje enda større dilemma enn hva Joof gjorde. De blir stående utenfor og må uansett lide for foreldrenes dårlige valg.
På toppen av det hele viser data fra Australia at det nesten dobbelt så ofte var velstående familier som nektet barna vaksiner, som fattige familier. Og da vil økonomiske sanksjoner ha tilsvarende mindre effekt.
Er egentlig vaksinemotstanderne problemet her?
Efaringer fra andre land som Australia viser også at det ikke primært er vaksinemotstandere som utgjør den største gruppen av foreldre med ikke-vaksinerte barn. Få bastante vaksinemotstandere vil nok vaksinere barna sine uansett sanksjoner, fordi på lik linje med Joofs mor, er det nok primært av (uinformert) kjærlighet og et ønske om å beskytte sine barn de unngår vaksinen. Må de betale en pris for dette i kroner og øre, ja så vil nok det bare styrke deres fantatiske motstand, og styrke deres tro på at Staten er ond.
Det finnes tross alt ingen garantier for at hennes mor ville latt henne bli vaksinert selv om det var obligatorisk.
For til syvende og sist er den største gruppen av ikke-vaksinerte barn de som av helt andre årsaker enn foreldrenes vaksinemotstand ikke har fått vaksinene sine. Kanskje de ikke møtte opp til helsesøster, lege eller skole den dagen de skulle få vaksinen, og så er det aldri blitt fulgt opp senere. Kanskje bor de et sted som gjør det praktisk vanskelig eller dyrt å få det til, og dermed blir det bare utsatt, nedprioritert eller glemt. En del er faktisk vaksinert, men det er bare ikke registrert korrekt (også et utbredt problem i Norge), og dermed står de som uvaksinerte. Enkelte er født i utlandet hvor de ikke ble vaksinert, og så har de aldri fått tilbud om å bli vaksinert da de flyttet (tilbake) til Norge.
Ofte handler altså manglende vaksinasjon mer om sløvhet eller praktiske forhold heller enn rabiat vaksinemotstand.
Et eksempel på dette kan være "anti-vaksinehovedstaden i Norge", nemlig Nesodden. Nesodden har historisk sett hatt vesentlig lavere vaksinedekning enn landsgjennomsnittet, blant annet på grunn av et utbredt Steinerskole-miljø som tiltrekker seg alternative mennesker som er skeptiske til vaksiner. Men i perioden 2012 til 2015 økte vaksinedekningen hos 2-åringer i Nesodden kommune fra 88 prosent til 93 prosent, og nærmer seg nå landsgjennomsnittet med hele 94,7 prosent vaksinedekning i perioden 2015-2019.
Det er en større økning enn man ser i land som har innført obligatorisk vaksinering. Hva er årsaken til dette? Vel, ikke obligatorisk vaksinering, i hvert fall, da vi aldri har innført dette her. Derimot kan det skyldes økt fokus på meslingeproblemtikken i Europa de siste årene, hvor det har vært mange utbrudd og et økende antall meslingedødsfall.
Disneyland-utbruddet i USA i 2015 fikk også mye medieoppmerksomhet, noe som kan ha bidratt positivt ettersom det burde være skremmende for de fleste foreldre at rundt 30 prosent av barn som får meslinger opplever komplikasjoner som gjør at de må legges inn på sykehus. I tillegg er det lov å håpe at andre informasjonskanaler som NRK Folkeopplysningen og min egen blogg, som begge fokuserte aktivt på vaksiner i denne perioden, kan ha bidratt positivt.
Dermed er det kanskje et bomskudd å innføre obligatorisk vaksinering for å nå den allerede lille gruppen som er vanskeligst å omvende, når det ville være mer effektivt å bruke penger på å nå ut til de som ikke er vaksinerte av helt andre årsaker. Hvem som er hvem, vet man kanskje ikke, men ved å kjøre målrettede tiltak mot de som står som ikke-vaksinerte i registrene vil man kanskje nå minst like mange som ved å gjøre vaksinasjon obligatorisk, og det uten å samtidig fyre opp under nettopp vaksinemotstand og skepsis mot "systemet".
Fordi vaksinemotstandere er sjelden eller aldri bare vaksinemotstandere. De er som regel vaksinemotstandere fordi de allerede har en grunnleggende mistillit til Staten og eliten og helsevesenet. Å forsøke å "tvinge" dem til å endre mening, vil kanskje bare skape mer motstand. Det vil gjøre valget om å vaksineres til et spørsmål om grunnleggende rettigheter, og en slik mistillit kan være vanskelig å reparere i fremtiden.
En annen utfordring ved å ha obligatorisk vaksinasjon er at mange leger da vil føle seg presset av sinte foreldre til å godkjenne unntak fra vaksinering på medisinsk grunnlag. Det kan skape et dårlig forhold mellom lege og pasient som igjen gjør at foreldre i mindre grad vil sørge for at barna får den helsehjelp de trenger. De kan dermed også miste en viktig mulighet til å diskutere sin vaksineskepsis på en god måte med helsepersonell, som ellers kanskje kunne ha betrygget dem om vaksiners trygghet og effekt.
Nå skiller Norge seg fra enkelte andre land som USA og kanskje Australia ved at vi har et veldig godt helsevesen med god oppfølging, generelt sett lite fattigdom, og de fleste har enkel tilgang til helsetjenester og skole. Men det kan likevel være verdt å ta med seg at data fra USA og Australia har vist at det å heller yte bedre støtte, informasjon og oppfølging av familier med ikke-vaksinerte barn er en mer effektiv strategi enn å straffe dem, hvis man også ser på de negative konsekvensene av slike økonomiske sanksjoner.
Vaksiner og bilbelter
Camara Lundestad Joof skriver at hun blant annet ble overbevist om at et vaksinepåbud kunne være fornuftig også i Norge etter å ha lest Ingeborg Senneset skrive om dette, noe hun blant annet gjorde i Aftenposten i 2015. Her argumenterer også hun på samme måte som Joof ved å vise til barns rettigheter:
Lover er ikke bare til for å muliggjøre straff. Det at barnet ditt møter sosiale sanksjoner, eller i verste fall blir syk eller smitter et annet barn med potensielt dødelig sykdom, ville være straff nok i seg selv. Lovers normative virkning er viktigere, og her hele hensikten.
Dette er et viktig poeng, for som tidligere drøftet så tyder mye på at vaksineskeptiske foreldre i liten grad vil la seg påvirke av et påbud. Derimot kan det bidra til at "treige foreldre" som bare ikke har tatt vaksineringen alvorlig nok til å prioritere å få det gjort, kanskje får et spark i ræva til å kunne krysse av dette på sin TO DO-liste. En påbud vil minne dem på at dette faktisk er viktig.
Hun viser også, som andre i debatten har gjort, at vi tross alt har et påbud om å bruke bilbelte, og viser til et blogginnlegg jeg skrev for mange år siden. Senneset skriver:
Noen frykter bivirkninger, akkurat som noen frykter skade av å bruke bilbelte. Det siste har likevel vi påbudt ved lov, av den enkle grunn at det er langt farligere å kjøre i bil uten belte enn med. Dette massive inngrepet i folks liv – et påbud om å sitte fast inne i sin egen bil – blir likevel ikke omtalt som «statlig beltelegging».
Det er også sant. Men dette handler i mye større grad om psykologi. I min siste bok Håndbok i krisemaksimering viser jeg til forskning fra blant annet Daniel Kahneman som illustrerer hvordan vi synes noe som vi lett kan visualisere virker som en større risiko enn noe vi ikke kan visualisere like enkelt.
Vi kan enkelt visualisere en flystyrt eller et terrorangrep eller en atomkraftulykke, fordi dette er så store og konkrete hendelser som er visualisert for oss gjennom filmer og bilder mange ganger at vi lett kan "føle på kroppen" hvor farlig og skremmende det er. Derfor tror vi gjerne også at flyreise er farlig, at terrorangrep er en høyst reell dødsrisiko for folk flest, eller at atomkraft er en alvorlig trussel mot liv og helse, når sannheten er at fly er statistisk mye tryggere enn andre transportmidler, terrorangrep er en nesten ikke-eksisterende dødsårsak i Norge, og atomkraft har tatt vesentlig færre liv per enhet energi produsert enn noen annen type energiproduksjon.
Dermed er det også noe enklere å stille krav til bilbeltebruk, fordi vi lettere kan visualisere og forholde oss til effekten av et bilkræsj i 80 km/t enn til å dø av komplikasjoner fra meslinger. En del av oss har mistet kjente og kjære i trafikkulykker. Men å se noen bli invalid eller dø av meslinger eller polio, har nesten ingen av oss sett eller måtte føle på. Dermed er det psykologisk naturlig at motstand mot et vaksinepåbud, som tross alt fremstår som å ikke egentlig beskytte oss mot noen reell trussel, vil være dramatisk større enn mot et bilbeltepåbud.
Nettopp derfor er også informasjon så viktig, og i min bloggpost hvor jeg sammenligner bilbelte og vaksiner er poenget mitt nettopp å vise at mens det finnes en ørliten risiko for at et bilbelte kan ta liv, så er ikke det noe argument mot bilbelter fordi det redder så fryktelig mange flere fra å dø. På samme måte som at mens vaksiner kan medføre skade en sjelden gang, så redder det tusenvis av flere liv slik at risikoberegningen burde være uhyre enkel å gjøre. Hvis man kjenner tallene. Og det var hensikten med min bloggpost: Å gjøre disse tallene og risikovurderingene enkelt tilgjengelig for folk.
Dermed tror jeg altså også at det er en bedre metode for å få folk til å vaksinere sine barn. Gi god og tydelig informasjon heller enn å innføre et nytt påbud som vil være vanskelig å håndheve, skape mer vaksinemotstand, og urettmessig ramme de dårligst stilte blant oss.
Bør en covid-19-vaksine være obligatorisk?
Det leder oss over på om en kommende vaksine mot det nye koronavaksine bør gjøres obligatorisk. Jeg tror at alle data og erfaringer presentert i denne bloggposten peker i retning av at den ikke bør være det. Ja, å gjøre en slik vaksine obligatorisk i en tidsbegrenset periode kan bidra til å slå ned pandemien raskere og mer effektivt enn ellers. Men det vil uten tvil føre til et enormt opprør mot vaksiner, og skulle vaksinen vise seg å ha ukjente og alvorlige bivirkninger, vil det i enda større grad ville skade tilliten til vaksineprogrammet enn om den er frivillig.
Jeg er selv tilbøyelig til å ville forsvare en obligatorisk vaksine mot en pandemi som var vesentlig mer dødelig enn den vi står oppe i nå, men samtidig tror jeg at under slike forhold ville også enda flere være positive til vaksinen, og dermed ville også vaksinepåbud være unødvendig.
Konklusjon
Å innføre obligatorisk vaksinering kan være et tveegget sverd. I et land som Norge, hvor vi har høy levestandard og god tilgang til helsetjenester, kan kanskje obligatorisk vaksinering bidra til at noen få etternølere sørger for å få barna sine vaksinert. Men samtidig har vi så pass god vaksinedekning at et slikt tiltak mest sannsynlig ville ramme mer negativt, i form av økt vaksinemotstand og uforholdsmessig kraftig ramme de som allerede har utfordringer med å få barna vaksinert grunnet økonomi, geografi eller andre praktiske forhold.
Slike negative effekter med økt motstand mot vaksinering kan også gjøre det enda vanskeligere å få bukt med lokale "hot spots" med lav vaksinedekning, som for eksempel Nesodden, fordi disse gruppene vil få en redusert tillit til helsevesenet og myndighetene, og økt skepsis mot vaksiner. Hvis de må tvinge vaksinene på oss må det vel være noe muffens?
Men i tilfellet Nesodden så vi at god informasjon, blant annet av lokale ildsjeler og helsepersonell som jobbet aktivt med å informere foreldre og skoler, og økt fokus på problematikken hadde stor effekt. Et vaksinepåbud var ikke nødvendig.
I realiteten vil det selvsagt være medisinsk uetisk å tvinge noen til å bli vaksinert mot sin vilje. Så det eneste vi kan gjøre er å stille krav om vaksinering, og så gi en straff i form av reduserte velferdsytelser, å nekte dem barnehageplass eller skolegang, eller økonomisk straff til de som ikke etterfølger kravet. Men alle disse tiltakene vil primært ramme barna, og da barn i fattige familier mest. Og det er ikke de fattige familiene som primært er vaksinemotstandere.
En mildere form av "påbud" ville være å kreve at foreldrene signerer et unntaksskjema, slik at de i det minste må ta et aktivt og "offentlig" valg om å ikke vaksinere. Det ville kunne føre til en sterkere bevisstgjøring hos foreldre om hvor viktige vaksinene er, og sørge for at de som ikke signerer et slikt skjema kan bli fulgt opp systematisk for å finne ut hvorfor barna ikke er blitt vaksinert.
Til syvende og sist har jeg mest av alt tro på god informasjon og et robust helsevesen som gjør det enkelt å ta vaksiner, og som følger opp befolkningen på en systematisk og god måte. Det er heller ingen nedgang i vaksinedekningen i Norge, og ingenting som tyder på økt vaksinemotstand i den norske befolkning, så det er viktig å ikke skyte spurv med kanon.
Vi er flinke i Norge, selv om det er noen merkverdige mangler. Alle voksne bør eksempelvis ta vaksinen mot kikhoste, difteri, stivkrampe og polio hvert 10. år, da denne vaksinen har relativt kortvarig effekt. Men det er det nesten ingen voksne som vet, og helsemyndigheten har ikke noe system for å følge opp alle de som ikke passer på å revaksinere seg når de skal. Så også her kan vi bli bedre, og får vi til en skikkelig oppfølging med systematisk registrering og tilhørende innkallinger eller påminnelser, tror jeg vi vil fortsette å ha høy vaksinedekning i dette landet.
Helt uten å måtte gjøre det obligatorisk.
Dette var del 3 av en serie på 3 bloggposter om korona og vaksiner.
Les del 1: Noen tanker sett i lys av svineinfluensavaksinen
Les del 2: Kan vi stole på en koronavaksine?
