VG har skapt mye debatt med sin serie om "Nedlasterne", norske menn som laster ned barneporno. Og med rette. Det er et svært interessant journalistisk arbeid, og VG synes å ha løst det på en tilnærmet forbilledlig måte. De har vært varsomme, samarbeidet med politiet, og tatt hensyn til mennene de har identifisert og oppsøkt.
Det er likevel et par skrikende problemer med rapporteringen:
- Påstanden om at nedlasting av barneporno skaper et marked for mer produksjon av barneporno.
- Påstanden om at en betydelig andel av de som laster ned barneporno selv er overgripere, eller i det minste potensielle overgripere.
Hva er barneporno?
Jeg bruker her begrepet "barneporno", selv om det kan argumenteres for å være misvisende. Dette er i mange tilfeller dokumentasjon på overgrep mot barn, og har sånn sett ikke noe med pornografi å gjøre i ordets rette forstand.
Samtidig er det viktig å minne på definisjonen av barneporno. De fleste synes å tro at barneporno alltid er bilder eller video av voksne mennesker som har seksuell omgang med små barn, eller i hvert fall barn under seksuell lavalder. Slik er det ikke. I følge straffelovens § 204 a ("barnepornoparagrafen"), og fra 01.10.20015 erstattet av § 311, er barneporno seksualiserte fremstillinger av "personer som er eller fremstår som under 18 år".
Merk deg det siste. Barneporno kan også være fremstillinger av voksne mennesker, så lenge de "fremstår som" å være under 18 år. En kvinne på 22 år som jobber profesjonelt i pornobransjen, men som i en video sitter på et rom med plakater av Justin Bieber, har musefletter og skoleuniform, kan altså rammes av barnepornolovgivningen. Dette er heller ikke bare teoretisk. Norske menn er blitt dømt for å besitte videoer med voksne skuespillere som "fremstår som" om de under 18 år - selv om de beviselig var voksne.
Ha altså dette i bakhodet når du leser om at noen er dømt for besittelse og produksjon av barneporno. En 25 år gammel mann kan ha helt lovlig ha sex med en jente på 17 år, men om han tar et bilde av det, med jentas fulle samtykke, uten at det deles med andre, og dette bildet blir funnet på hans harddisk eller mobiltelefon, kan han dømmes for produksjon og besittelse av barneporno. Dette er heller ikke bare teoretisk. Slike dommer er falt i Norge.
Til slutt skal vi også huske at barnepornoloven er medienøytral. Det vil si at også dataanimasjoner, tegninger eller tekst som handler om seksuell omgang med barn som er, eller fremstår som, under 18 år rammes av lovverket. Man kan altså bli straffet for å besitte tegninger eller noveller som skildrer slik sex - noe som også har skjedd her i landet.
Jeg bruker derfor i blant begrepet "overgrepsmateriale" og "dokumentasjon på reelle overgrep". Jeg mener ikke av den grunn at ikke også annet materiale kan skape problemer og lidelse for de avbildede, men jeg ønsker likevel å trekke et skille mellom materiale hvor barn misbrukes seksuelt i form av seksuell handling eller omgang, og annen type barneporno som for eksempel modellbilder, bilder fra sexting eller tegninger.
I teksten bruker jeg i blant også begrepet "nedlasterne" for å følge VGs terminologi. Med dette mener jeg "folk som laster ned barneporno over internett".
VG skriver også at det har vært en stor økning i mengden barneporno på nettet, men en undersøkelse fra 2012 fant at dette har en litt annen årsak enn mer den produksjon av barneporno vi gjerne ser for oss i klassisk forstand:
Arrests for crimes involving CP production more than quadrupled between 2000 and 2009; the growth is largely attributable to cases of “youth‐produced sexual images” solicited from minors by adult offenders.
Det er altså ikke primært bilder eller videoer av voksnes seksuelle omgang med barn som står for økningen, men voksne som får barn til å frivillig eller ufrivillig, gjennom manipulasjon eller press, ta bilder eller videoer av seg selv foran webcamet sitt. Det er selvsagt ille nok, ja, lite gjør meg mer forbannet enn å tenke på voksne som truer og "blackmailer" unge til å gjøre slikt, med all den redsel og angst det skaper, men det er en viktig nyansering å ha i bakhodet.
En betydelig del av dette materialet stammer også fra "sexting", altså bilder som unge frivillig tar av seg selv og deler med andre. Slikt materiale kommer fort på avveie, og ender opp i arkivene til de som distribuerer og selger barnepornografi. Det kan vanskelig kalles dokumentasjon av overgrep, men kan bli et overgrep når den avbildede mister kontrollen over spredningen.
Likevel tyder mye på at de fleste sakene politiet går etter er legitime. Og filene som er lastet ned av mennene i VGs artikkel er utvilsomt i kategorien grov barneporno, som dokumenterer alvorlige og reelle overgrep mot barn. Noe av grovheten i slikt materiale er også tidligere beskrevet av Kripos:
Tidligere Kripos-sjef, Arne Huse har beskrevet brutaliteten i barnepornoen slik:
- Scenene som daglig avdekkes i dette arbeidet er sterk kost: brutale voldtekter av barn helt ned i spedbarnsalderen … Bildene viser barneansikter forvridd av smerte, frykt og panikk, mens overgriperens ansikt ofte er sladdet.
- Det er heller ikke uvanlig å se barnehender bakbundet med remmer og lenker, og barn som er lenket til vegger og tak mens overgrepene utspiller seg.
Det er dog verdt å merke seg at Interpol har et annet fokus enn Kripos i sin jakt etter barneporno på nettet:
- Interpol benytter seg av et sett klare kriterier for hva de definerer som seksualiserte fremstillinger av barn. Disse retningslinjene er til for at alle land skal kunne slutte seg til en felles forståelse.
Barnet må for eksempel være eller fremstå som under 13 år, materialet må vise seksuelle overgrep eller fokus på kjønnsorgan eller analområdet.
Materialet må også inneholde ”ekte” barn, det kan ikke være animasjoner, tegninger eller lignende.
Kripos benytter imidlertid straffelovens § 204 a som åpner for mer bruk av skjønn.
Før vi går videre må jeg altså slå fast at produksjon, distribusjon og det å aktiv oppsøke og laste ned barneporno er, og skal være, straffbart. La det ikke være noen tvil om det. Likevel er det viktig å holde riktig fokus når vi skal søke de beste tiltak mot det problemet som barneporno er. Da må vi evne å skille ulike saker fra hverandre, og angripe problemet der det er mest hensiktmessig.
(Merk at jeg mener det finnes mye materiale som faller inn under "barnepornoparagrafen" som ikke bør være forbudt å besitte, blant annet bilder av tenåringer som er laget av vedkommende selv (webcambilde sendt til kjæresten sin), eller med personens fulle samtykke, såvel som tegnet og tekstlig barneporno. Merk også at jeg her presiserer besittelse. Det å distribuere slikt materiale, eller selge det, bør fortsatt kunne være straffbart i en del tilfeller, for eksempel i forbindelse med hevnporno.)
Bidrar nedlasterne til flere overgrep mot barn?
Det primære argumentet for å forsvare straff av noen som besitter eller "planmessig gjør seg kjent med fremstilling av seksuelle overgrep mot barn eller fremstilling som seksualiserer barn" er at dette skaper et marked for slikt overgrepsmateriale, og dermed direkte eller indirekte medfører økt produksjon, som igjen fører til at flere barn misbrukes seksuelt.
Justiskomiteens leder, Hadia Tajik, sier til VG:
– Mange av dem forstår åpenbart hva de har gjort, men gir ikke alltid uttrykk for å forstå at de opprettholder et marked for overgrep mot barn, sier hun.
VG skriver selv i sin første artikkel om nedlasterne:
Nedlasterne har bidratt til opprettholdelse av næringen både ved å vise interesse, og ved å forsyne kretsløpet med friske midler.
I alle debatter om dette jeg har sett på Facebook og Twitter synes dette å være det underliggende premiss. En selvfølgelighet. Nedlasting av barneporno er galt fordi det bidrar til at flere barn skades i produksjon av ny barneporno. Det er likevel kanskje ikke så sort/hvitt.
Ja, nedlasting av barneporno skader barn i den forstand at det sprer og forlenger den skade, ydymykelse og overgrep selve handlingen som er festet til foto eller video viser. Det er fryktinngytende godt skildret i denne artikkelen fra New York Times.
VG har også en oppfølgingsartikkel hvor en norsk kvinne, "Aurora", forteller om sin opplevelse og traumatisering av slike overgrep. Det er forjævlig lesning.
Det er et gjentakende overgrep mot barna at det opprinnelige overgrep de er påført av en voksen blir spredd og sett av gud og hvermann. Det i seg selv er ille nok til at nedlasting av overgrepsmateriale må og skal være forbudt, på samme måte som at hevnporno bør være det - uten sammenligning for øvrig.
Det er dette fokus politikere og bekymrede medborgere bør ha: Nedlasting av barneporno bidrar til ytterligere skade på offeret. Men å hevde at de som laster ned barneporno bidrar til å opprettholde og øke produksjonen av barneporno, ser derimot ut til å være upresis.
For en dyptpløyende gjennomgang av denne industrien anbefaler jeg å lese Wikileaks-artikkelen "An insight into child porn". Her kan vi lese en rapport fra en anonym som har vært dypt inne i barnepornoindustrien i mange år. Han skriver blant annet:
Ever since child pornography has been exchanged on the Internet, pictures that were the cruelest have originated from people that belong to the family circle. They publish the images out of self-promotion and totally free - it is simply an "outbidding" for the atrocities one can do to their own child.
NB: Den anonyme skribenten forsøker i stor grad å forsvare og ufarliggjøre barneporno. Jeg går slettes ikke god for det budskapet, men det vil være vanskelig å finne en innsiktsfull rapport fra innsiden av industrien uten at man får med denne type "selvforsvar" samtidig. Ta det for hva det er.
Den grove barnepornoen produseres primært av folk som ønsker seg tilgang til mer barneporno. Det handler om å få innpass i internettforum og grupper hvor slikt materiale deles. De må vise seg "verdige", bevise at de ikke selv er politi eller tyster, og "betale" med eget originalmateriale for å få lastet ned andres materiale. Det driver enkelte til å produsere barneporno med egne, eller i sjeldnere tilfeller andres barn.
Dette innrømmer også Kripos selv:
- Hvor stammer bildene fra?
- De tas i overgripernes hjem og er som oftest deres egne barn. Og det skjer i alle land. Det er helt sikkert bilder av norske barn i dette materialet, uten at vi nødvendigvis har identifisert dem som norske.
Og i en sak på VG i dag hvor Kripos svarer på spørsmål, svarer de selv:
Noen markedskrefter er det, noe kommersiell distribusjon forekommer. Noen tjener penger på at andre ønsker å laste ned slikt materiale, men det er ikke lenger noen kommersiell produksjon av overgrepsmateriale. Det aller meste produseres i de tusen hjem og distribueres til andre med interesse for dokumenterte overgrep mot barn uten vederlag. Det finnes personer som samler opp og selger tilgang til "samlinger" med overgrepsmateriale de har lastet ned fra andre steder, og noen kjøper seg tilgang til dette.
Overgrepsmateriale er i seg selv "valuta" som kan øke noens betydning eller viktighet i en gruppe med slike interesser - der det å ha tilgang til barn som kan misbrukes og overgrep dokumenteres hever dennes status. Noen steder fordres det at man kan bidra med eget materiale for å få adgang eller kan produsere overgrepsmateriale av en spesiell type eller på oppfordring fra de andre.
Selv om noen tjener penger på deler av distribusjon av overgrepsmateriale, er hovedregelen at tilgang til dette er gratis eller at det byttes/utveksles.
Politikere roper nå etter mer fokus og ressurser rettet mot å ta disse nedlasterne. Det høres handlekraftig ut, men er primært sløsing med penger og gjør lite for å beskytte barn.
Men er ikke alle tiltak mot barneporno og seksuelle overgrep mot barn bra? Nei, ikke nødvendigvis. Et godt eksempel er "Megan's Law" i USA, en lov som gjør at ferdig sonede overgripere føres opp i et offentlig register slik at alle kan sjekke hvor de bor.
Det høres jo ut som et godt tiltak, og Frp har sogar ønsket å innføre det også i Norge. Problemet er at det ikke virker, og det er dyrt. USA har kastet bort utallige millioner dollar på "Megan's Law", på å kartlegge og oppdatere registre over disse tidligere straffedømte, men det har hatt null effekt på antall overgrep.
Det er både fordi det er svært sjeldent at noen forgriper seg på fremmede barn (noe jeg kommer tilbake til senere), og fordi det vanskeliggjør det å komme seg tilbake i samfunnet for disse menneskene. Og når folk føler seg utstøtt, når de ikke kan få jobb eller venner, kan det øke risikoen for nye kriminelle handlinger.
Men hva med "Aurora"? Hun sier at overgriperne fikk betalt for filmene og bildene de laget. Vel, husk at disse overgrepene skjedde på 80-tallet, lenge før internett. Den gang ble slikt materiale trykket på papir eller solgt på videokassetter. Da fantes nok et kommersielt marked i større grad enn nå fordi man ikke fikk tak i slikt materiale uten å kjøpe det. Lovverket var også i mange land mindre strengt på dette området, slik at omsetningen var knyttet til betydelig mindre risiko enn hva det er i dag.
Ironisk nok kan man nok argumentere for at liberaliseringen av informasjon på internett, hvor barneporno nå er mer fritt tilgjengelig grunnet enkle krypteringsmetoder (som TOR og vanlig VPN), enklere fildelingsprogramvare og det mørke nettet, gjør at det kommersielle aspektet ved barneporno i større grad forsvinner. Tidligere måtte man kanskje kjøpe tilgang til slikt materiale, eller selv produsere materiale for å få innpass i lukkede ringer/grupper, men i dag kan man (dessverre) enklere få tak i dette helt gratis. Det gjør at argumentet med at etterspørsel fører til overgrep blir enda svakere.
Nedlasterne er det siste leddet i en industri hvor råvaren er mishandling av barn. Bakmennene som distribuerer overgrepene, kan tjene millioner av kroner – penger som skal ha kommet fra blant andre mennene vi har identifisert.
Kanskje bærer de på en mørkere hemmelighet. Ifølge politi og eksperter har mellom 30 og 80 prosent av de som laster ned overgrepsfilmer, selv begått fysiske overgrep mot barn.
Hvis dataene våre er korrekte, kjenner dermed VG identiteten til opp mot 60 seksualforbrytere.
Det er riktig at de som distribuerer overgrepsmateriale kan tjene mye penger. Det amerikanske justisdepartementet skriver i sin rapport "The National Strategy for Child Exploitation Prevention and Interdiction" følgende:
Organized criminal groups are becoming more prevalent in child exploitation investigations. Such groups include commercial enterprises that produce and distribute child pornography material for profit as well as non-commercial enterprises that produce and distribute child pornography images not for material gain, but to fuel the group members’ common sexual interest in minors.
Og videre:
Such enterprises are responsible for extremely large-scale distribution of child exploitation material, and, as a result, have netted significant profits.
Men igjen, dette handler primært om å redistribuere allerede eksisterende materiale. Det å laste ned, eller kjøpe tilgang til, barneporno kan sjelden knyttes direkte til produksjonen.
Det finnes dog unntak. Det er avdekket grove og omfattende tilfeller hvor barn i den tredje verden er blitt misbrukt for å produsere barneporno som selges både lokalt og til vesten over internett. Lite tyder dog på at dette utgjør en vesentlig del av det materialet som er tilgjengelig.
Noe originalmateriale blir også gjort på bestilling, skal vi tro VG, men igjen kan det vanskelig knyttes til den vanlige nedlasting av barneporno. De som har bestilt slikt materiale bør derfor straffes betydelig hardere, som medvirkning til voldtekt av barn, enn de som har lastet ned allerede eksisterende materiale. Det er to helt forskjellige ting. Det er juridisk skivebom å gjøre alle ansvarlige for handlingen til noen få gjennom mer eller mindre indirekte, hypotetiske sammenhenger.
Så hvor stor er denne industrien av kjøp og salg av barnepornografi? Ingen vet. En rapport fra FN og UNICEF sier:
[...] UNICEF estimates that the production and distribution of child pornographic images generates in between 3 and 20 billion dollars a year.
En nesten latterlig stor usikkerhetsmargin i seg selv. Og kilden til dette tallet kan blant annet finnes i en Interpol-rapport fra 2011, "Child abuse material and the Internet: Cyberpsychology of online child related sex offending":
Ropelato (2006) reported that trade in CAM was worth $3 billion annually; however Bourke and Hernandez (2009) cite that CAM is now estimated to be worth around $20 billion annually, evidence of profound escalation in a global context.
Dessverre synes det å være umulig å finne den opprinnelige kilden til dette tallet, og jeg mistenker at det er et tall som er blitt estimert av noen et sted en gang, for så å bli sitert som en sannhet. Alle viser til en kilde som ikke egentlig har noen god kilde selv.
Omtrent som påstanden om at det til enhver tid er 750 000 pedofile som leter etter barn på internett, et tall som er blitt gjengitt så mange ganger at det er blitt en sannhet, men uten at det egentlig finnes noen troverdig kilde. FN har selv brukt dette tallet i en av sine rapporter, helt uten at det finnes noe grunnlag for tallet.
Og når man graver litt dypere, ser min mistanke ut til å stemme:
Mr. Allen faxed me an NCMEC paper that cites the McKinsey study in placing the child-porn industry at $6 billion in 1999, and $20 billion in 2004.
But a McKinsey spokesman painted a different picture for me: "The number was not calculated or generated by McKinsey," he wrote in an email. Instead, for a pro bono analysis for Standard Chartered, he said, McKinsey used a number that appeared in a report last year by End Child Prostitution, Child Pornography and Trafficking of Children for Sexual Purposes, an international advocacy group.
But the trail didn't end there: That report, in turn, attributed the number to the Federal Bureau of Investigation, as did a report last year from the Council of Europe, a Strasbourg, France-based human-rights watchdog. Both of those reports noted that estimates range widely, from $3 billion to $20 billion.
FBI spokesman Paul Bresson told me in an email, "The FBI has not stated the $20 billion figure... . I have asked many people who would know for sure if we have attached the $20 billion number to this problem. I have scoured our Web site, too. Nothing!"
Ingen vet. Dermed går man heller over til å si "billions and billions of dollars", uten at noen egentlig aner om det heller stemmer. Men det funker bra for å skape oppmerksomhet rundt problemet, og mer bevilgning av penger til de som jobber med sakene.
Og igjen, dette tallet er uansett også knyttet til distribusjon av barneporno, ikke primært produksjon av barneporno. Det skilles heller ikke mellom barneporno som ikke dokumenterer overgrep, og materiale som faktisk gjør det. Med andre ord er den kommersielle verdien knyttet til reelt overgrepsmateriale ukjent, og neppe i nærheten av de tall som kastes rundt i enkelte rapporter og i media - noe også den anonyme skribenten i Wikileaks-teksten bekrefter.
Det amerikanske justisdepartement skriver også i sin rapport:
The authors of this chapter in a book about various Internet crimes discuss factors contributing to the rapid growth of online sexual exploitation of children, linking it to increased Internet accessibility and anonymity, commercialization of exploitative media, and digitization in the production and dissemination of images.
[...]
The authors discuss types of images of child abuse, distinguishing between images, pornography, and erotica produced commercially and those that are homemade. Homemade images, although never produced for commercial profit, circulate repeatedly in the pedophile community, forming a substantial portion of currently circulating images.
Med andre ord: årsaken til at det er blitt mer barneporno er primært av teknologisk art. Det er lettere og billigere å produsere og distribuere slikt materiale i dag enn det var for 10 og 20 år siden, og brorparten av økningen skyldes materiale laget frivillig eller ufrivillig av offeret selv. Større etterspørsel trenger ikke i seg selv være noen drivende faktor for selve produksjonen da brorparten av materialet er laget i privat regi uten kommersielle interesser.
Hvorfor er dette viktig? Er det ikke ille uansett? Jo, det er det selvsagt. Men på samme måte som med den mislykkede "Megan's Law", så er det viktig å bruke pengene der de gjør mest nytte for seg. Å bedrive massiv overvåking av nettet for å ta de som laster ned barneporno, vil neppe føre til at færre barn misbrukes i produksjonen. Da er det etter mitt syn dårlig anvendte ressurser.
Er nedlasterne selv overgripere?
I VG sin første artikkel om nedlasterne kan vi lese:
LENA REIF, LEDER FOR SEKSJON FOR SEKSUALLOVBRUDD ved Kripos, mener også det er en sammenheng mellom det å laste ned overgrep, og det å utføre dem selv.
– 30 prosent av de personene vi kjenner til som har lastet ned overgrepsmateriale, har også begått fysiske overgrep. Det kan virke som om mange bruker nedlasting av overgrepsbilder for å normalisere sine egne fantasier om overgrep, sier Reif.
Dette er grunnen til at Kripos tar nedlasting alvorlig, forteller politioverbetjent ved Kripos, Bjørn-Erik Ludvigsen.
Jeg vet ikke hvor hun har dette tallet fra, men et stort problem med slike tall er at de baserer seg på personer som allerede er dømt for lovbrudd. Det er ikke en representativ gruppe av de som laster ned barneporno. Det kan lett argumenteres for at de som tas er de mest iherdige nedlasterne, eller de som er kommet i politiets søkelys fordi de er mistenkt for å ha forgrepet seg på barn eller selv har distribuert originalmateriale.
VG har også intervjuet en annen ekspert:
Irske Joe Sullivan er en av Europas mest anerkjente eksperter på risikovurdering av overgripere:
– Åtte av ti som er dømt én gang for å ha vært i besittelse av overgrepsmateriale, kommer i løpet av behandlingsprosessen eller rettsprosessen til å innrømme at de også har begått fysiske overgrep mot barn. Det er min erfaring fra behandling og forskning, sier han til VG.
Igjen et tall basert på intervjuer av nettopp allerede dømte nedlastere. At VG baserer seg på en slik kilde blir også ekstra problematisk når vi leser videre:
Sullivan er psykologisk sakkyndig og driver firmaet Mentor Forensics. De siste 20 årene har han arbeidet med risikovurdering, blant annet for britiske National Crime Agency, som kan sammenlignes med norske Kripos.
Sullivan har altså direkte kommersielle interesser i å opprettholde ideen om at hans arbeid er viktig og verdt å betale for. Det synes jeg er et svært uheldig kildevalg, spesielt når det finnes så mye forskning som strider mot hans påstander.
Her kunne jeg selvsagt sporet litt av med en raljering om hvordan VG igjen benytter seg av en "ekspert" som sier det som passer deres budskap, heller enn å se til den mer objektive forskning som foreligger. Omtrent som når de har rapportert om HPV-vaksinen og påståtte bivirkninger.
Det er en svært uheldig tendens i journalistikken, og forsvaret fra pressen er alltid at "de bare rapporterer det som blir sagt". Men hvor er den egentlig gravende journalistikken? Hvorfor oversees de mange forskningsartikler på temaet? Hvis jeg kan finne dem og gjengi dem på min fritid, burde også journalister som har jobbet i nesten et år med en sak klare det. Uheldigvis hadde det nok i stor grad ødelagt saken, og der ligger vel svaret...
Forskeren Milton Diamond, professor ved avdeling for anatomi, biokjemi og fysiologi ved Universitetet i Hawaii og leder av The Pacific Center for Sex and Society, skriver:
In terms of the use of pornography by sex offenders, the police sometimes suggest that a high percentage of sex offenders are found to have used pornography. This is meaningless, since most men have at some time used pornography. Looking closer, Michael Goldstein and Harold Kant found that rapists were more likely than nonrapists in the prison population to have been punished for looking at pornography while a youngster, while other research has shown that incarcerated nonrapists had seen more pornography, and seen it at an earlier age, than rapists. What does correlate highly with sex offense is a strict, repressive religious upbringing. Richard Green too has reported that both rapists and child molesters use less pornography than a control group of “normal” males.
Det har vært mye debatt om dette i USA, hvor straffene for besittelse av barneporno er helt absurde. Der kan man straffes mange ganger strengere for å besitte fem barnpornografiske bilder, enn for å voldta et barn.
Det amerikanske justisdepartement skriver i sin tidligere nevnte rapport:
An offender who purchases child pornography from a commercial web site, however, is not necessarily high-risk and may even be an entry-level offender. Paying for child pornography has not been shown to be an indicator of risk, and offenders buy child pornography for a variety of reasons. The fact that an offender resorts to paying for images may or may not signal a relative lack of sophistication. In addition, while some commercial sites have freshly produced sex abuse images, many simply recycle old images that are otherwise available elsewhere on the Internet. By contrast, some private trading groups have more extreme and new material and membership in some of these groups is strictly vetted by the offenders operating the groups. Individuals must actively seek these groups to gain access, create usernames and passwords to gain entry, and often dedicate significant amounts of time to a particular group to maintain membership.
Derimot skriver de:
Academic research also supports the conclusion that repeated viewing of the images, exposure to the community of other offenders, and the resulting normalization of the aberrant behavior, along with the community’s encouragement of sexual abuse of children, increases the risk that offenders will sexually abuse children.
Ja, den indirekte effekten av at enkelte individer blir med i miljøer og grupper hvor slikt materiale deles, kan senke terskelen for at noen av dem selv vil misbruke egne barn for å lage materiale som gir dem tilgang til mer barnepornografi og mer lukkede grupper. Det er dog ikke det samme som å si at en hvermansen som laster ned barnepornografi fører til at andre produserer mer barnepornografi. Her er det viktig å holde tunga rett i munnen.
I forbindelse med den amerikanske debatten rundt dette, er det flere jurister som har skrevet rapporter om emnet. En av disse er "Disentangling Child Pornography from Child Sex Abuse" skrevet av jusprofessor Carissa Byrne Hessick. Hun peker på flere problemer med måten vi (dvs USA) håndterer barneporno strafferettslig i dag, blant annet:
- at straffeloven (i USA) anser besittelse av barneporno som mer alvorlig enn seksuelle overgrep (Norge er heldigvis mye bedre her)
- at "preventiv straff" kan være problematisk juridisk og etisk sett
- at å straffe "nedlasterne" i håp om å ta noen overgripere kan være problematisk juridisk og etisk sett
- at man sprer myten om at seksuelle overgrep mot barn primært utføres av fremmede (i realiteten utføres 93% av overgrepene av noen i nær familie eller omgangskrets)
- at det gir et falskt inntrykk av hvor effektivt politiet bekjemper problemet med seksuelle overgrep mot barn
I artikkelen hennes kan vi blant annet lese:
The utilitarian argument rests on the assumption that those who view child pornography want to engage in sexual conduct with children, and that possessing the images makes it more likely that they will engage in contact offenses. But there are significant reasons to doubt this assumption. There is anecdotal evidence that some child pornography possessors, although they want to view pornographic images of children, actively seek adult sexual partners. And the empirical literature is unable to validate the assumption that there is a causal connection between possession of child pornography and child sex abuse.
Og videre:
Ultimately, the available empirical evidence simply does not support the preventative punishment model. As Malamuth and Huppin noted, while individuals who have previously been convicted of contact offenses may pose a recidivism risk if exposed to child pornography, “studies show little demonstrable risk for other individuals (including child-pornography offenders without a history of contact sexual offending) to commit future molestation pursuant to pornography consumption.”
Canadas regjering har også publisert en rapport om dette: The Relationship between Child Pornography and the Commission of Sexual Offences against Children: A Review of the Literature. Her kan vi lese:
In other words, sex offenders may become involved with pornography for a variety of reasons. Despite this involvement, there is no evidence of a causal link between viewing adult or child pornography and the commission of sexual crimes. The fact that some sex offenders, including child molesters, consume pornography, and some use it during the commission of a sexual offence does not mean that the pornography caused the offence to occur.
[...]
In summary, child and/or adult pornography is a feature in the lives of many pedophiles and other sex offenders, just as it is a feature in the lives of some persons who do not commit sexual offences. Alternatively, some sex offenders do not use pornography of any kind. There appears to be no strong and consistent evidence that sex offenders are more avid consumers of pornography than other males. A simple, direct causal link between pornography and sexual offending is not supported by the literature.
Ekspert i straffelov, Melissa Hamilton, har også skrevet en svært interessant artikkel: The Efficacy of Severe Child Pornography Sentencing: Empirical Validity or Political Rhetoric?. Her kan vi lese:
As a result of a moral panic about sexual abuse involving children, severe sentencing proponents fundamentally appear to use child pornography offenses as a proxy to punishing undetected child molestation. The theory underlying the proxy approach is that child pornography is a causative or correlative factor for contact sex offending against children.
This paper addresses the debate with various analyses. It reviews Congress’ ongoing interventions into child pornography sentencing and summarizes recent developments in the trend toward rising guidelines ranges. Disparities in final sentences are observed in a comprehensive review of case law showing the division of opinion in the federal judiciary and deriving judicial rationales for either downward variances from or adhering to the strict child pornography guidelines ranges.
The efficacy of the proxy approach is challenged through a substantive review of the empirical evidence concerning any nexus between child pornography and child sexual abuse. Overall, the studies fail to support any causative connection and generally find a relative few studies that show weak support for any direct correlation. Rather, the evidence generally indicates that child pornography offenders and child molesters are not synonymous groupings.
This paper illustrates that sentencing policy would be better served if the interested parties rationally assessed the social science evidence indicating that most child pornography offenders fail to pose a substantial risk of contact offending against children and, thereby, substantively reconfigure the sentencing guidelines accordingly.
Hamilton har også skrevet en annen artikkel: The Child Pornography Crusade and its Net Widening Effect. Her skriver hun:
This article challenges the presumption by comprehensively analyzing certain of the most commonly cited studies that purport to empirically support correlations between child pornography, pedophilia, and child molestation. It also highlights other empirical evidence, as well as some practical considerations, that instead tend to show that most child pornography offenders are at low risk of committing contact sexual offenses. In sum, the concentration on child pornography crimes appears to be a misinformed policy that fails to directly protect real children from harm.
Wikipedia-artikkelen "Relationship between child pornography and child sexual abuse" viser til flere slikt studier, blant annet en fra Sveits:
A Swiss study reviewing the criminal record of 231 men who were charged with viewing child pornography found that those without a prior sexual conviction are unlikely to sexually assault a child. The study found that in the 6 years before the 2002 police operation only 1% were known to have committed a hands-on sexual offence and only 1% committed a hands-on sex offence in the 6 years afterwards.
[...]
"Our results support the assumption that these consumers, in fact, form a distinct group of sex offenders. Probably, the motivation for consuming child pornography differs from the motivation to physically assault minors. Furthermore, the recidivism rates of 1% for hands-on and 4% for hands-off sex offences were quite low."
Jurist med seksualkriminalitet som hovedfelt, Mark Satawa, skriver også følgende om påstanden om at "nedlasterne" er en fare for barn:
In fact, the science suggests just the opposite to be true. The highly regarded, and universally cited study by Seto & Eke (the first study to ever study the issue of recidivism by child porn offenders), Sexual Abuse: A Journal of Research and Treatment, Vol. 17, No. 2, pp. 201, et seq., (April 2005), found that in an average of 2.5 years only 3.9% of child pornography offenders reoffended for that offense, and those with no prior criminal record of any offense had a contact sexual offense only 1.3% of the time, which in this study was a single subject in the sample. Only one of the offenders with only child pornography offenses committed a later contact sexual offense in the follow-up period. More of this group of offenders might subsequently commit a sexual offense as the duration of the follow-up period increases, but the finding does contradict the assumption that all child pornography offenders are at very high risk to commit contact sexual offenses involving children.
Furthermore, Volume 7 of “The Sex Offender,” published by the Civic Research Institute, by Richard Wollert, Ph.D., Jacqueline Waggoner, Ed.D., and Jason Smith, Psy.D., entitled “Federal Internet Child Pornography Offenders (CPOs) Do Not Have Florid Offense Histories and Are Unlikely to Recidivate,” confirms Seto & Ecke’s findings. It found that few federal child pornography offenders have any history of child molestation, and none of the 72 child pornography offenders who were monitored over 4 years committed contact sex offenses against children, and that these results were consistent with other studies and Department of Justice research.
Risikoen for at en nedlaster vil gjenta handlingen, eller forgripe seg på barn, er svært liten. Mye mindre enn for annen kriminalitet. Det undergraver argumentet om at strenge straffer for å beskytte samfunnet mot disse menneskene er på sin plass.
I en artikkel på Slate, Passive Pedophiles: Are child porn viewers less dangerous than we thought?, kan vi lese:
In a study of 610 offenders convicted of possession or receipt of child pornography (not distribution or production), the commission found that the rate of committing more crimes of any sort was 30 percent, and the rate of sexual reoffending was 7.4 percent.
The first number is similar to the rate of recidivism for all federal prisoners. Bad, but not worse. And the second number, 7.4 percent, is lower than the rate of sexual reoffending for people convicted of contact offenses—in other words, molestation. The commission cites two other studies that back up its findings. Maybe child pornography offenders often do only look, though looking is its own harm. In a fascinating New Yorker piece by Rachel Aviv, University of Toronto psychiatry professor Michael Seto says that men who collected child pornography online “did not have the antisocial traits, like lack of empathy and impulsiveness, that are common to all types of criminals.” Seto calls these men “fantasy offenders.” He tells Aviv, “In this weird, disinhibiting space, which lacks the usual social cues, they may do and say things they would never dare in real life.”
En amerikansk studie fra 2014 som analyserte data fra 605 personer dømt for besittelse av barnepornografi fant også følgende:
Ironically, only 5 percent were registered sex offenders, and pedophilia or other sexual disorders were diagnosed in 1 percent.
Med andre ord kan det hende at mildere straffer, sammen med obligatorisk behandling, er en bedre vei å gå, fordi dette er svært sjelden mennesker som faktisk står i faresonen for å forgripe seg på barn selv. Det er som oftest mennesker som trenger hjelp til å forstå sitt problem, og hjelp til å slutte med å oppsøke slikt ulovlig materiale.
Til VGs forsvar har de i en oppfølgingsartikkel nyansert dette noe ved å intervjue forsker og spesialist i klinisk sexologi, Knut Hermstad, som også påpeker at det ikke finnes noe forskningsmessig belegg for å hevde at det er en klar sammenheng mellom bruk av barnepornografi og det å utføre overgrep selv.
Dessverre har denne artikkelen tittelen "Etterforsker: 8 av 10 nedlastere kan begå egne overgrep", og hvis folk ikke leser lenger enn tittel og halve teksten, får de aldri med seg at påstanden bestrides. VG kunne, basert på sine kilder, like gjerne kjørt tittelen: "Ekspert: Intet forskningsmessig belegg for at nedlastere begår egne overgrep" Men det gjør de selvsagt ikke.
Kan barneporno redusere overgrep?
Argumentet om at det å oppsøke barneporno bidrar til overgrep mot barn, mangler som nevnt et solid fundament. Men enda mer interessant er det at tilgang på barneporno kanskje tvert i mot kan redusere antall overgrep.
I jusprofessor Hessick sin tidligere nevnte artikkel, kan vi lese:
In addition to the lack of affirmative support for a causal connection, there are a few controversial studies which suggest that, if individuals have access to pornography, then it may reduce contact offenses. One study — which was based on an anonymous internet survey — found that the vast majority of respondents who had viewed “boy erotica” reported that viewing this form of child pornography “redirected their sexual urges away from actual sexual contacts with boys.” The respondents from that survey also overwhelmingly reported that viewing child pornography did not increase their tendency to seek out children for sexual conduct. Of course this survey data is of limited empirical value because the respondents were self-selected, their responses were anonymous, and the veracity of their answers cannot be verified. It is, nonetheless, of some value because it captures information from those who possess images of child pornography, but have not yet come in contact with the criminal justice system.
Og videre:
As a general matter, whether viewing any sexually explicit materials encourages individuals to engage in sexually aggressive behavior has long been a contested issue. For some time the public debate surrounding non-child pornography included assertions from some anti-pornography advocates that viewing pornography — which is often filled with degrading images of women — caused men to treat women poorly. Other advocates made more specific claims about violent pornography causing men to rape or otherwise physically abuse women. These claims were disputed and refuted by a number of prominent commentators. Not only does adult pornography not appear to cause violence against women, but there also “may be an inverse relationship between exposure to sexually explicit expression and violence.” As one commentator noted, the increasing availability of pornography on the internet has made young men “ultimately less libidinous.” While some undoubtedly persist in their claims about the bad effects about pornography, the modern view of non-child pornography is more nuanced and tolerant.
Så la oss se litt på hva forskningen viser. Flere studier har sett på hva som skjer med voldtekt og overgrep når besittelse av ulike former for pornografi kriminaliseres eller legaliseres. Jeg har tidligere skrevet om det i bloggposten "Fører nettporno til flere overgrep?", da mest med fokus på voldtekt og seksuelle overgrep mot voksne. Men hva med overgrep mot barn?
Studien "Pornography and Sex Crimes in the Czech Republic" er således opplysende:
This study, following the effects of a new law in the Czech Republic that allowed pornography to a society previously having forbidden it allowed us to monitor the change in sex related crime that followed the change. As found in all other countries in which the phenomenon has been studied, rape and other sex crimes did not increase. Of particular note is that this country, like Denmark and Japan, had a prolonged interval during which possession of child pornography was not illegal and, like those other countries, showed a significant decrease in the incidence of child sex abuse.
Tilsvarende utvikling finner vi i Japan. I studien "Pornography, Rape and Sex Crimes in Japan" kan vi lese:
Most significantly, despite the wide increase in availability of pornography to children, not only was there a decrease in sex crimes with juveniles as victims but the number of juvenile offenders also decreased significantly.
[...]
Similar to our findings, in Denmark and West Germany the most dramatic categories of sex crime to show a decrease were rapes and other sex crimes against and by juveniles. Between 1972 and 1980 the total number of sex crimes known to the police in the Federal Republic of Germany decreased by 11 percent; during the same period the total number of all crimes reported increased by 50 percent. Sex offenses against minors (those under 14 years of age) had a similarly slight decrease of about 10 percent during this period. For those victims under six years of age, however, the numbers decreased from 1,421 cases in 1972 to 579 in 1980, a decrease of more than 50 percent (Kutchinsky, 1985b; pp. 319).
Other researchers have found similarly. In Denmark homosexual child molestation decreased more than 50 percent from 74 cases in 1966 to 20 cases in 1969 (Ben-Veniste, 1971; pp. 254). These decreases in sex crimes involving children are particularly noteworthy since in Japan, as in Denmark, for the time under review, there were no laws against the personal non-commercial possession or use of depictions of children involved in sexual activities; so-called "childporn" (Kutchinsky, 1985a; pp. 5). Considering the seriousness in how sex crimes against children are viewed in both cultures, this drop in cases reported represents a real reduction in the number of offenses committed rather than a reduced readiness to report such offenses.
Og fra vårt naboland Danmark, "The Effect of Easy Availability of Pornography on the Incidence of Sex Crimes: The Danish Experience", ser vi altså samme tendens:
The Danish liberalization of legal prosecution and of laws concerning pornography and the ensuing high availability of such materials present a unique opportunity of testing hypotheses concerning the relationship between pornography and sex offenses. It is shown that concurrently with the increasing availability of pornography there was a significant decrease in the number of sex offenses registered by the police in Copenhagen. On the basis of various investigations, including a survey of public attitudes and studies of the police, it was established that at least in one type of offense (child molestation) the decrease represents a real reduction in the number of offenses committed. Various factors suggest that the availability of pornography was the direct cause of this decrease.
Dette er et minefelt, fordi man kan ikke på grunnlag av dette argumentere for at barneporno bør legaliseres. Det vil i så fall per definisjon føre til flere overgrep mot barn. Men man kan argumentere for at det å forby animert, tegnet eller skriftlig barneporno rett og slett kan være uetisk - fordi det kan føre til flere overgrep.
I boken "Perv: The sexual deviant in all of us" (les The Guardians omtale av boken her), av psykologen Jesse Bering, drøfter han dette, og skriver:
Yet it’s also difficult to know what to do with these data in practice. I mean, sure, fewer children may be molested due to child porn availability, but what about those children being abused and exploited in the production of this “displacement” material? It’s not displacement for them; it’s their actual, flesh-and-blood exploitation and abuse. This isn’t an airy hypothetical problem one tosses out in philosophy seminars as a sort of morally gray ethical dilemma; it’s a very real scenario involving very real children.
Forskerne bak en av studiene skriver:
"We do not approve of the use og real children in the production or distribution of child pornography, but artificially produced materials might serve."
Selv om tilgang på barneporno altså ser ut til å kunne ha en preventiv effekt på overgrep, kan det selvsagt ikke brukes som argument for å legalisere reelt overgrepsmateriale. Men kanskje vi burde ta en ny kikk på forbudet, som etter mitt syn primært er et moralsk tankepoliti, mot "virtuell barneporno".
Konklusjon
Basert på alt dette står vi igjen med følgende konklusjon - og dilemma: Politiet kan fengsle tusen norske menn for å laste ned barneporno, og likevel ikke spare et eneste nytt barn fra å bli rammet av tilsvarende overgrep i fremtiden.
Det er den harde virkelighet som få ønsker å ta innover seg. Det virker jo så riktig å ta nedlasterne, ikke sant? Da gjør vi noe med problemet, ikke sant? Vel nei, vi gjør ikke nødvendigvis det. Og når politiet bruker sine ressurser feil, så ender vi bare opp med å kaste bort dyrebare ressurser uten å bekjempe det egentlige problemet, noe som igjen gjør at flere barn kan skades i slik produksjon.
Ideelt sett skulle vi kanskje gjort begge deler. Både gå etter nedlastere og de som produserer slikt materiale, men politiet har ikke ubegrensede ressurser, og da er det uhyre kritisk at de som bevilger penger klarer å tenke klart og retter inn støtet der hvor det faktisk nytter. Der hvor det faktisk beskytter barn best. Ikke bare drive symbolhandlinger for å virke som om de gjør noe slik at folk blir fornøyde, a la "Megan's Law".
Jeg tror strengt tatt også at politiet har et mer fornuftig fokus enn den publikumsreaksjon VG-artikkelen har skapt grunnlaget for. Politiet synes å være mest opptatt av å sprenge barnepornoringer og identifisere misbrukte barn slik at disse kan få hjelp. Det bør også være det primære fokus. Ta bakmenn, og hjelpe de misbrukte barna. VG-artikkelen har derimot bidratt til å spre myten om at ved å overvåke nedlasting av barneporno og gå etter nedlasterne, så løser man et samfunnsproblem.
Det gjør man ikke. Ettersom det ikke finnes noe solid dokumentasjon på at slik nedlasting bidrar til mer produksjon av noe kvantifiserbart omfang, og heller ikke at nedlasterne selv er potensielle overgripere, har man ikke gjort noe for å hindre overgrep. Man har derimot bidratt til å skremme folk fra å oppsøke slikt materiale, noe som er viktig og bra for de barn som allerede er rammet og som får videreført ydmykelsen og traumet ved at stadig flere ser dokumentasjonen av overgrepene. Men det stopper neppe nye overgrep. Dessverre.
Dette føyer seg egentlig inn i det klassiske problemet rundt barn og seksualitet. Vi ønsker å putte folk i båser, de gode og de onde, de pedofile og de normale, og ønsker synlige og enkle løsninger. Og så glemmer folk at de færreste barneovergripere faktisk er pedofile. Og de glemmer også at trusselen ikke er en hypotetisk pedofil som kidnapper et barn langs skoleveien, noe som skjer så sjelden at barna står i større fare for å dø av lynnedslag, men derimot er et nært familiemedlem. Det som gjør at barn er mest utsatt for overgrep er fattigdom, psykisk sykdom og rus, ikke en pedofil legning eller tilgang på barneporno.
Folk vil gjerne se nedlasterne bak murene, og så kan vi gå videre i livet i den tro at verden er blitt tryggere for barn. Men slik er det ikke. Politikere og politi må evne å heve seg over folkets røst og forholde seg til harde data og fakta.
Ved å gå bredt ut for å ta nedlasterne vil man uunngåelig også ta noen produsenter av slikt materiale. Det er vel og bra. Men det blir litt som å arrestere cannabisbrukere for å stoppe narkotikaindustrien. Det funker ikke. Det er feil fokus, og sløsing med ressurser.
Vi kan derfor fordømme mennene som laster ned barneporno fordi de ved å se på bildene/filmene tar del i en videreført ydmykelse av barna som er involvert. Deres handlinger bidrar til større spredning av slikt materiale, med tilhørende kommersiell gevinst til de som tilrettelegger for dette, og for det skal man kunne straffe. Men jeg klarer ikke å se at de kan fordømmes på det grunnlag at de bidrar til produksjon av slikt materiale.
Enda mindre skal de mistenkeliggjøres for å selv ville forgripe seg på barn. Fantasi og virkelighet er to svært ulike sfærer for de aller fleste.
Det er problematisk at denne type påstander og journalistikk møter så lite kritisk gransking, og jeg håper de politikere som jobber med å bevilge penger til bekjempelse av barneporno setter seg godt inn i de rapporter som finnes internasjonalt slik at pengene brukes der de gjør best nytte for seg.
For til syvende og sist ønsker vi alle det samme: Skape en verden som er trygg for barna våre.
Og forresten:
Selv om det ikke er noen tvil om at det å se på overgrepsmateriale er moralsk forkastelig, er det likevel verdt å tenke litt over følgende: Hvis et barn filmes mens det voldtas, for deretter å bli torturert, drept og partert, så er videoen bare ulovlig om voldtektsdelen er med. Kutter man vekk den "seksuelle" delen, blir videoen plutselig helt lovlig. Man kan da laste ned videoen hvor barnet tortureres, drepes og parteres, uten at politiet kan ta deg for det.
Det sier noe om hvordan vi opererer etter helt andre moralske standarder straks seksualitet er involvert, noe som også drøftes på glitrende vis i den tidligere nevnte boken "Perv" av Jesse Bering. Denne psykologiske mekanismen rundt moralitet og seksualitet er godt dokumentert i forskningslitteraturen, og bør være en tankevekker når vi drøfter slike spørsmål. Boken anbefales for alle som ønsker en provoserende, men nyansert og forskningsbasert, drøfting av disse fenomener.
Les også:
Time: Study: Making Pornography More Accessible May Curb Child Abuse
Saksynt: Håpløst EU-utspill om seksuelt misbruk av barn
Huffington Post: Why Current Child Porn Laws Imprison the Wrong People
Washington Post: Our misguided child porn laws do little to protect children
New York Times: Debate on Child Pornography’s Link to Molesting
Pop center: Child Pornography on the Internet
