Fredag 16. februar satte avisen Dag og Tid en merkverdig tekst på trykk, "Tarmen vert stadig meir trøblete" (bak betalingsmur). Den er skrevet av Jon Hustad, og serverer flere særdeles tvilsomme påstander om blant annet glyfosat og tarmhelse.
Det overordnede problemet med teksten er Hustads bastante påstander. Påstander fremmes som om det er etablerte vitenskapelige fakta og teorier, men som vi skal se er det meste i beste fall hypoteser, og hans kjerneargumenter er basert på svake kilder.
Når man baserer påstander på et fåtall studier av forskere som er kjent for svært uvitenskapelige metoder og meninger, så bør man i det minste ta med alle forbeholdene om nettopp dette. Som journalist burde Jon Hustad være mer kildekritisk, og ikke minst mer ærlig om hva forskningsmiljøene utover hans få, perifere forskere mener. Han burde som minimum nevne all forskning som taler mot hans egne påstander og konklusjoner.
En slik fremstilling av "fakta" som Hustad bedriver her er ikke opplysende, men direkte villedende for leserne.
Så la oss da se litt nærmere på noen av disse påstandene.
Havre og gluten
Hustad starter med å fortelle om hvor mange som sliter med mage og tarmer for tiden. Han peker også på alle intoleranser folk sliter med, ikke minst folk som påstår de har glutenintoleranse. Nå peker en del forskning i retning av at glutenintoleranse (eller "ikke-cøliakisk glutensensitivitet") ikke er noe reelt fenomen (det er andre stoffer i maten folk reagerer på, f.eks, hvete eller fruktaner), men glutenallergi, eller cøliaki, er en medisinsk anerkjent og godt dokumentert autoimmun lidelse.
Min datter har cøliaki, så jeg kjenner godt til hvilke tilpasninger som må gjøres i matveien for henne, og har brukt mye tid på å nilese innholdsdeklarasjoner for å finne matvarer hun tåler.
Det er viktig for cøliakiere å kunne finne gode, glutenfrie alternativer i dagligvarebutikkene, og sånn sett har de nytt godt av alle "glutenintolerante" som har skapt et marked for at butikker kan tjene penger på å selge slike varer. Hustad peker korrekt på denne mekanismen, men drar det litt langt når han skriver:
I alle matbutikkar kan ein no få kjøpt glutenfri havre som kostar 30 prosent meir enn vanlig havregryn. Salet går strålande, og det sjølv om havre aldri har innehalde gluten.
Det er jo et artig poeng, men likevel fullstendig misforstått. Det er riktig at havre i seg selv ikke inneholder gluten, men min datter kan likevel ikke spise vanlig havre, fordi den ofte er "forurenset" av melstøv fra blant annet hvete - som inneholder gluten.
Glutenfri havre er altså havre som er kvernet og produsert i et miljø hvor det ikke forurenses av annet korn. Derfor er den glutenfri. Og derfor er det viktig at det finnes glutenfri havre for cøliakiere.
Et kjapt Google-søk hadde lett avklart denne misforståelsen for Hustad, men mulig poenget var for godt til å la seg ødelegge av fakta.
Dysbiose, tryptofan og glyfosat
Hustad skriver videre om det han kaller tarm-dysbiose. Dette er karakterisert som ubalanse i tarmfloraen. Han skriver:
Tarmfloraen er stort sett bakteriar, og dei er mange. Faktisk har vi ti gonger så mange bakteriar i tarmfloraen som vi har celler i heile kroppen.
Ja, dette har lenge vært antatt, men nyere analyser tyder på at det er feil. Den siste gode studien på dette estimerte forholdstallet vesentlig lavere, til bare rundt 1,3 bakterier per vanlige kroppscelle.
Det tar ikke bort Hustad sitt poeng om at tarmfloaren er svært tallrik og viktig, men litt faktasjekk av gamle faktoider kan være nyttig når man skriver så bastant som han gjør.
Før vi diskuterer dysbiose videre, må vi innom neste punkt på Hustads liste, nemlig tryptofan, en essensiell aminosyre. At den er essensiell betyr at kroppen ikke lager den selv, så vi må få det tilført via maten.
Tryptofan kan påvirke mengdene melatonin og serotonin i hjernen, og dermed også påvirke psyken vår. Feil balanse av disse stoffene kan påvirke både søvn og humør, og det spekuleres i om tryptofan-tilskudd kan dempe symptomer på depresjon. Men hvis tarmfloraen er i ubalanse, kan opptaket av tryptofan fra maten være lavere enn optimalt, skriver Hustad, og dermed kan tarmfloraen således påvirke psyken vår.
Det tredje elementet i trekløveret er glyfosat. Hustad hevder at en metaanalyse publisert i 2013 viste at dette sprøytemiddelet, oftest kjent under merkenavnet Roundup, dreper de gode bakteriene i tarmen og får de dårlige til å ta over. Han skriver også at glyfosat hindrer planter fra å produsere tryptofan, noe som derfor gir dobbelt negativ effekt for mengden tryptofan vi får i oss gjennom kostholdet. Vi får mindre i oss fra plantene vi spiser, og tar også opp mindre gjennom tarmen fordi bakteriefloraen der er ute av balanse.
Hustad skriver:
Glyfosat drep enkelt og greit dei gode bakteriane i tarmen og gjev dei dårlige nokså fritt spelerom. Dette har produsenten av stoffet visst lenge, sidan dei har teke ut eit patent på Roundup som ein mikrobedrepande mekanismen [sic].
Er det riktig? Både ja og nei. Antibiotika dreper bakterier, og Hustad påpeker som riktig er at antibiotikakurer kan forstyrre tarmfloraen på uheldig vis, ikke bare kortvarig, men kanskje også mer langvarig.
Det er også riktig at produsenten Monsanto tok ut patent på Roundup som bakteriedrepende. Dette er vanlig praksis når man søker patenter, fordi man ønsker å patentere så mange potensielle virkninger av stoffet som mulig. Det kan gi maksimalt økonomisk utbytte i fremtiden.
Men selv om glyfosat kan være bakteriedrepende i høye doser når det påføres bakterier direkte, er det ikke det i de dosene som er i praktisk eller lovlig bruk. Den mikrobedrepende effekten som Hustad bekymrer seg over er altså neppe relevant for debatten om bruk av glyfosat i matproduksjon.
Det kan sammenlignes med at ren alkohol også er sterkt mikrobedrepende, men å drikke en øl kurerer likevel ingen infeksjoner i menneskekroppen.
Det er milevis forskjell på hva slags effekter man kan oppnå under kontrollerte former i en petriskål i et laboratorium, og hva man ser i praktisk bruk og i menneskekroppen. Du kan dynke en petriskål full av kreftceller med vaskemiddelet Zalo og se at de dør, men Zalo kan likevel ikke sies å kurere kreft.
Det samme gjelder med skadelige stoffer. Kaffe inneholder sannsynligvis store antall kreftfremkallende stoffer, men likevel tyder ikke forskningen på at kaffe gir kreft. Tvert i mot tyder mye på at det kan beskytte mot enkelte krefttyper.
Det som virker logisk på mikronivå, i isolerte reagensrør og petriskåler, stemmer ofte ikke på makronivå, i den komplekse biologien til en menneskekropp.
Er tarmproblemer økende?
Vi kommer snart tilbake til en grundigere diskusjon av den såkalte "metaanalysen" Hustad viser til, og hans påstander om glyfosat. Men først må det nevnes at Hustad i teksten hevder at "dysbiose trolig kan føre til fibromyalgi, kronisk utmattelsessyndrom (ME), diabetes, overvekt, gikt og vondt i ledd, allergier og autoimmune sykdommer" - uten at han kan vise til noe solid støtte for dette i vitenskapen. Det er på dette stadiet i beste fall hypoteser, men Hustad fremstiller det som dokumenterte fakta.
Og dette er viktig, fordi effekten tarmfloraen har på helsen er i dag mest på hypotesestadiet. Det er fryktelig spennende forskning, og at tarmfloraen betyr mer enn vi kanskje tidligere trodde, er nok ganske sikkert, kanskje spesielt for psyken vår. Men fra det til å bastant hevde slike årsaksammenhenger som Hustad gjør, er fryktelig prematurt og misvisende.
Et viktig spørsmål er også om det egentlig har vært en reell økning i plager knyttet til mage-/tarmsystemet, samt psykiske lidelser (som kan være relaterte). Kanskje har det det, selv om dataene synes å være usikre. Vi vet egentlig ikke.
Det kan bare skyldes økt fokus på og krav til egen helse. Det kan være mote og helsetrender, eller bedre diagnostisering og mer kunnskap som skaper et inntrykk av at disse helseproblemene øker. Så selv om det ikke ser ut til å være noen reell økning i f.eks. autisme og ADHD, tyder mye på at allergier har økt ganske betydelig de siste tiårene. Mens Hustad synes å skylde på sprøytemidler, er en mer nærliggende hypotese hygiene. Vi utsetter barn for lite for skitt og bakterier, noe som påvirker både immunforsvar og tarmflora negativt.
Det er likevel litt uklart om Hustad selv mener det er blitt mer av disse tarmproblemene i befolkningen, eller om det bare er mer fokus og kunnskap om det. Han bruker sistnevnte poeng delvis for å latterliggjøre "mote-diaré", samtidig som hele premisset for hans videre problematisering av glyfosat må være at dette sprøytemiddelet i nyere tid har ført til mer helseproblemer. Det er ikke noe solid grunnlag for å hevde at det har vært en faktisk økning av mage-/tarmproblemer, og dermed faller mye av poenget med artikkelen hans bort.
Stephanie Seneff
La oss nå se litt på denne såkalte "metaanalysen" Hustad baserer sitt argument på. Artikkelen heter "Glyphosate’s Suppression of Cytochrome P450 Enzymes and Amino Acid Biosynthesis by the Gut Microbiome: Pathways to Modern Diseases" og er forfattet av Anthony Samsel og Stephanie Seneff.
De som har fulgt med litt i skeptiske debatter kjenner kanskje igjen navnene, spesielt Seneff. Og da burde også alle alarmbjeller ringe.
Hverken Samsel eller Stephanie Seneff er medisinske forskere. Seneff er primært utdannet innen IT, og artikkelen Hustad referer til er publisert i et online "open access" fagtidsskrift, Entropy, for "entropy and information studies". Denne type online tidsskrifter driver business av å la folk betale for å få publisert sine artikler, ofte med varierende terskel for kvalitet. Og i blant slipper ren tulleforskning gjennom.
Tidsskriftet Entropy er primært for fysikk, ikke medisin, biologi, kjemi eller ernæring - som ville vært relevante fagområder. Ergo er ikke artikkelen av Samsel/Seneff nødvendigvis fagfellevurdert av kompetente fagpersoner innen medisin. Så to personer uten relevant kompetanse publiserer en artikkel som fagfellevurderes av andre folk uten relevant kompetanse, og det tas for god fisk av Hustad.
Seneff har promotert usedvanlig mange rare påstander og årsakssammenhenger, både at vaksiner eller aluminium fører til autisme, at tilskudd av vitamin D ikke har noe effekt, at glyfosat fører til autisme (nå må hun bestemme seg for hva som egentlig fører til autisme her), og mye annet rart, som jeg også kommer tilbake til senere. Hva gjelder glyfosat spesifikt, mener hun også det kan føre til kreft, fedme, diabetes, astma, infeksjoner, osteoporose, infertilitet, Alzheimers, fødselsdefekter og nerveskader.
Det er ikke måte på, og ingenting av dette har noe støtte i forskningslitteraturen.
Hun har aldri publisert noe egne data, kun lange pseudovitenskapelige "essays" om en rekke fagfelt hun ikke har noe faglig kompetanse på, og hvor hun mener å avdekke sammenhenger som viser at A fører til B og derfor er farlig. Stikk i strid med hva mengden av vitenskapelige data egentlig viser.
(Jeg har faktisk omtalt nevnte "studie" tidligere i bloggposten "Geelmuyden serverer oss mer sprøytemiddelvås", og du kan lese mer også der.)
La meg sitere fra noen andre kritiske artikler om Seneff-studien. Først fra Discovery Magazine hvor Keith Kloor skriver:
The paper is by two authors with dubious credentials and is such a mashup of pseudoscience and gibberish that actual scientists have been unable to make sense of it.
I Wikipediaartikkelen om Seneff kan vi lese:
A 2017 Review Article written by Kings College of London researchers and published by Frontiers in Public Health called Seneff's glyphosate health-risk research claims "a deductive reasoning approach based on syllogism" and "at best unsubstantiated theories, speculations or simply incorrect." And, Consumers Union senior scientist Michael Hansen characterized Seneff and her glyphosate claims as "nutty," "truly unhinged," and "dangerous."
Brian Dunning fra Skeptoid-podcasten skriver:
Kevin Kloor writes about the poor reporting done on this study (and poor science reporting as a whole). For example, Reuters called the paper a “study,” which it clearly is not – it is a review – but really should be treated more as an editorial commentary since the literature review is very biased and incomplete. Hank Campbell at Science 2.0 talks a little about this paper and the dangers of an open-access journal such as Entropy. Even though it carries a label of “peer-review,” it is merely a small editorial board looking for certain gross errors, but not truly peers in the field looking at the science itself. Hank Campbell does offer hope that some science reporters did actually look at the study, and showed it to be nonsense…but the fact the Reuters article still exists without so much as an update is concerning.
Journalist og agronom Øystein Heggdal har også tidligere omtalt Seneffs ville påstander, hvor hun finner merkverdige korrelasjoner der ingen andre fagpersoner gjør det. Han påpeker blant annet at hun går så langt som å hevde at glyfosat kan være årsaken til Boston-bombingen og skoleskytinger i USA, så vel som at rester av glyfosat i maten vil føre til at halvparten av alle barn er autister innen 2025 (!).
Heggdal skriver:
Problemet med forskninga til Seneff er at korrelasjon ikke medfører kausalitet, noe som er en vanskelig måte å si at en forveksler at to hendelser inntreffer på samme tid med at de har samme årsak. Sykdommene som Seneff har koblet til glyfosatbruk, har av andre igjen blitt koblet til vaksiner, mobilstråling, prosessert mat og parabener. Men innen miljøene som faktisk forsker på disse sykdommene, er det rimelig enighet om at grunnen til at sykdomsfrekvensen øker, er bedre diagnostisering, ikke at det er en faktisk økning i tilfeller. De som forsker på glutenallergi, autisme og Alzheimer, har heller aldri koblet noen av sykdommene verken til glyfosat eller vaksiner. Seneff er i tillegg en dataingeniør som forsker på kunstig intelligens og har aldri publisert egen grunnforskning innen biologi, medisin eller noen relevante fag.
Over hele linja slaktes Seneff og "studien" hennes, som ikke er en studie i det hele tatt, og enda mindre en metaanalyse, men Hustad svelger det rått. Det er pinlig, men også farlig når han går så hardt ut med påstander om årsakssammenhenger som er basert på totalt diskreditert og håpløs "forskning" fra aktivister.
Og ja forresten, i selve "metanalysen" som Hustad refererer til, har tidsskriftet Entropy tilføyd et notat:
Note added by the Publisher: The editors of the journal have been alerted to concerns over potential bias in opinions and bias in the choice of citation sources used in this article. We note that the authors stand by the content as published. Since the nature of the claims against the paper concern speculation and opinion, and not fraud or academic misconduct, the editors would like to issue an Expression of Concern to make readers aware that the approach to collating literature citations for this article was likely not systematic and may not reflect the spectrum of opinions on the issues covered by the article.
De påpeker altså at dette ikke er en reell metaanalyse, og at det er rettet så pass vektig kritikk for bias og misvisende og tvilsomme kildehenvisninger at tidsskriftet ble nødt til å påpeke det ovenfor leserne. Atter et moment som kanskje burde fått Hustad til å være litt mindre skråsikker, eller frastå fra i det hele tatt å bruke den skandaløse artikkelen som sin eneste oppgitte kilde i teksten sin.
Er glyfosat giftig?
Så hvor farlig er glyfosat? Det finnes strengt tatt ikke noe som er enten giftig eller ikke-giftig. Alt handler om doser. En vanlig målestokk er det vi kaller LD50, og "angir hvor stor en dose må være for at 50 prosent av testsubjektene i en populasjon skal dø". Dette avhenger av art, så LD50 må alltid angis sammen med hvilken art det gjelder, for eksempel mus, rotte eller menneske. For mennesker er det også viktig å oppgi hvordan dosen inntas, f.eks. oralt, rektalt, gjennom hud, rett i blodet o.l.
Og jo lavere LD50 er, dess høyere er giftigheten.
For glyfosat er LD50 på 5600 mg/kg for mennesker. Tar man en gruppe på 100 personer som alle veier 70 kg og forer dem med 392 gram glyfosat hver (5600 mg * 70 kg = 392 gram), vil statistisk sett halvparten av dem dø av forgiftning. Det høres jo skummelt ut inntil man sammenligner med andre mer velkjente stoffer.
LD50 for vanlig bordsalt er eksempelvis 3000 mg/kg, altså vil en dose litt mer en halvparten så mye salt som glyfosat drepe halvparten av de som inntar det. Koffein har en LD50 på bare 192 mg/kg, og er sånn sett ekstremt mye mer giftig enn glyfosat. Flere sprøytemidler brukt i økologisk landbruk i USA har en LD50 lavere (altså mer giftig) enn glyfosat.
Og deri ligger også mye av problemet. Glyfosat er et av de minst giftige sprøytemidlene vi har, så når folk kjemper for å forby dette sprøytemiddelet, eller sprer frykt rundt det slik Jon Hustad gjør, så risikerer vi å måtte gå tilbake til eldre sprøytemidler som er vesentlig mer giftige. Det er ikke et fremskritt for hverken mennesker, dyr eller miljøet.
Så hvor mye glyfosat kan vi få i oss i praksis? Vel, i rottestudier er det gitt doser på 31 mg/kg/dag uten at man så noen negative helseeffekter. Hunder har fått 500 mg/kg/dag uten negative effekter. Les mer om dette i en glitrende artikkel av The Credible Hulk: "Glyphosate toxicity: Looking past the hyperbole, and sorting through the facts."
Men LD50 handler om den akutte giftigheten. Når det gjelder lavere doser og potensielle skadelige virkninger av dette over lengre tid, må andre metoder brukes. I EU og Norge er akseptabelt daglig inntak (ADI) satt av EFSA til å være 0,5 mg per kilo kroppsvekt per dag hos oss forbrukere. En person på 70 kg kan altså få i seg 35 mg glyfosat hele livet uten å ta skade. Hos folk som jobber med glyfosat i landbruket, er grenseverdiene satt enda lavere.
Grenseverdiene er, basert på en gjennomgang av all god forskning på helseeffektene av glyfosat over tid, altså lavere enn 1/11 000 av LD50, og til en tusendel av det man har sett at er trygt hos for eksempel hunder. Og de færreste av oss får i oss mengder som er i nærheten av ADI i praksis.
Med andre ord: Grenseverdiene er særdeles konservative, slik de alltid er, og det finnes ingen dokumentert risiko i dag for at rester av glyfosat i maten har noen negativ helseeffekt.
Glyfosat og kreft
Men har ikke IARC klassifisert glyfosat som "trolig kreftfremkallende"? Joda, men som Vitenskapskomiteen for mattrygghet (VKM) skriver:
EFSA har gått gjennom rapporten til IARC. Konklusjonen i revurderingen som EFSA og medlemslandene har gjort av glyfosat er at det er usannsynlig at glyfosat utgjør noen kreftfare for mennesker.
The Skeptical Raptor har også en god artikkel om dette, hvor han skriver:
Unfortunately, when the IARC made its decision two years ago, there was one major problem. According to an extensive article by Kate Kelland in Reuters, one of the members of the IARC’s study group looking at glyphosate knew of recently published data that showed no link between the weed killer and cancer. Aaron Blair, an epidemiologist from the US National Cancer Institute, never mentioned this new data to the study group examining whether glyphosate causes cancer. So the IARC made its decision without all of the available evidence.
IARC inkluderer bare publisert forskning, så de kunne inkludere den noe store analysen som pekte på motsatt konklusjon da de gjennomførte sin vurdering. Men hadde de ventet litt, ville konklusjonen blitt motsatt. Hadde de inkludert den nye studien som viste at glyfosat ikke er er kreftfremkallende, ville bevisbyrden vært i tråd med alle andre tidligere analyser som har konkludert med at glyfosat ikke fører til kreft.
Og ikke minst, dette medlemmet av komiteen som The Skeptical Raptor nevner, Christopher Portier, glemte også å fortelle at han hadde mottatt over 120 000 pund fra advokatfirmaer som førte saker på vegne av folk som mente de hadde fått kreft av sprøytemidler.
På toppen av det hele har det senere vist seg at IARC aktivt fjernet dokumentasjon som pekte mot deres konklusjon:
The World Health Organization's cancer agency dismissed and edited findings from a draft of its review of the weedkiller glyphosate that were at odds with its final conclusion that the chemical probably causes cancer.
Documents seen by Reuters show how a draft of a key section of the International Agency for Research on Cancer's (IARC) assessment of glyphosate - a report that has prompted international disputes and multi-million-dollar lawsuits - underwent significant changes and deletions before the report was finalised and made public.
Så nei, IARC sin vurdering er ikke veldig pålitelig, og lite eller ingenting tyder på at glyfosat er kreftfremkallende.
(Jeg har skrevet mer utfyllende om det i bloggposten "Glyfosat – kreftfremkallende eller ei?")
Mer kritikk - denne gang fra kjente kritikere av glyfosat
I artikkelen "Facts and Fallacies in the Debate on Glyphosate Toxicity" går forskerne Robin Mesnage og Michael N Antoniou gjennom mange av Seneffs påstander.
Før jeg referer deres konklusjon er det verdt å merke seg at Mesnage har en Phd i celle- og molekylærbiologi og har publisert flere artikler selv som peker på farer ved sprøytemidler. Ja, han var til og med medforfatter av den kontroversielle og nå diskrediterte Seralini-studien som mente at glyfosat ga rotter kreft.
Michael N Antoniou jobber med molekylærgenetikk og har også forsket mye på effektene av glyfosat. Dette er kompetente personer som neppe kan sies å være pro-glyfosat på noe som helst vis. Eller som Mesnage selv skriver på sin profilside:
My toxicology studies do not constitute endorsement or recommendation for use or non-use of the commercial products tested, nor do they reflect my views on the risk management of these products.
Så til deres konklusjon om Samsel og Seneffs påstander om helseeffektene fra glyfosat (min utheving):
The aim of this review is to examine the evidential basis for these claimed negative health effects and the mechanisms that are alleged to be at their basis. We found that these authors inappropriately employ a deductive reasoning approach based on syllogism. We found that their conclusions are not supported by the available scientific evidence. Thus, the mechanisms and vast range of conditions proposed to result from glyphosate toxicity presented by Samsel and Seneff in their commentaries are at best unsubstantiated theories, speculations, or simply incorrect. This misrepresentation of glyphosate's toxicity misleads the public, the scientific community, and regulators. Although evidence exists that glyphosate-based herbicides are toxic below regulatory set safety limits, the arguments of Samsel and Seneff largely serve to distract rather than to give a rational direction to much needed future research investigating the toxicity of these pesticides, especially at levels of ingestion that are typical for human populations.
Når selv beryktede anti-glyfosat-forskere slakter Samsel og Seneff, så bør man virkelig være skeptisk til hva denne duoen påstår. Men for Jon Hustad er deres diskrediterte artikkel god nok.
Bruken av glyfosat eller Roundup ser altså ikke ut til å være relevant for diskusjonen om hverken tarmflora eller problemet med antibiotikaresistens. Likevel konkluderer Hustad med at det er en åpenbar og godt dokumentert sammenheng mellom bruk av glyfosat i landbruk, tarmflora, tryptofan, serotonin, melatonin, oppvekst av sopp, lekk tarm og andre (påståtte) problemer.
Det fremstår som særdeles spekulativt i en tekst som gir inntrykk av å drive folkeopplysning.
Epilog: Hustad sin respons på kritikken
På Facebooksiden til Dag og Tid hvor artikkelen hans er postet, har flere kritikere kommet med innvendinger. Hustad er selv til stede i kommentarfeltet og debatterer, og det er et noe merkelig skue.
Som svar på kritikken starter Hustad med å vise til tre andre studier som han mener bekrefter hans påstander, nemlig denne, denne og denne. Nå får jeg bare lest abstraktene, men ingen av disse er kliniske studier (eller endra mindre metaanalyser) som viser at glyfosat direkte påvirker tarmfloraen hos mennesker gjennom å ha bakteriedrepende effekter, som er hans hovedpåstand. Et par av dem er også skrevet av kjente anti-GMO-aktivister med tvilsom forskningshistorikk.
Den ene studien handler om "shikimat biosynteseveien" som mekanisme for farene ved glyfosat, men Øystein Heggdal forklarer:
I forskninga som det blir referert til her, hevder Seneff at siden glyfosat kan påvirke enkelte bakterier i magen negativt, vil det føre til glutenintoleranse. Bakgrunnen for dette er at glyfosat hemmer prosessen (shikimat biosynteseveien) som lager aminosyrer i planter. Denne syntesen finnes i hovedsak hos planter, sopp og enkelte bakterier, men ikke i dyr og mennesker. Men i magen til mennesker og dyr finnes det bakterier som er avhengige av denne syntesen, og teorien er at glyfosatrester i mat hemmer disse bakteriene.
Problemet for teorien er som vanlig dosene vi utsettes for. Nevroforsker doktor Alison Bernstein forklarer det på følgende vis: La oss si at du spiser 150 gram bønner som inneholder 5 ppm (parts per million) glyfosat. Maksimum tillatt mengde glyfosatrester i USA er 30 ppm, men det observeres sjelden. Du ender da opp med 0,75 milligram glyfosat i en magesekk på rundt en liter, eller en konsentrasjon på 4,4 mikromolar. Dette er en tusendel av konsentrasjonen som er nødvendig for å påvirke bakterier.
Og det er bakterier i petriskåler, ikke bakterier som lever i magen vår. For å oppnå konsentrasjoner som ville kunne skade magebakteriene, måtte vi spise i størrelsesorden 150 kilo bønner, med den høyeste tillatte verdien av glyfosatrester. Hver dag. Og da er det ikke snakk om at bakteriene dør, de får bare noe lavere aktivitetsnivå.
Heggdal peker videre på at dette er testet, med konklusjonene:
First animal exposure trial to focus on the impact of glyphosate on gut bacteria.
* Glyphosate has very limited effects on the gut microbiota composition in vivo.
* Intestinal aromatic amino acids alleviate the antimicrobial effect of glyphosate.
Deretter viser Hustad til en annen studie som hevder at glyfosat kan gi cøliaki. Men igjen er det en "studie" av "the usual suspects" Anthony Semsel og Stephanie Seneff, og igjen er det ingen studie hvor de presenterer egne data, det er kun spekulasjoner over påståtte korrelasjoner som ikke er underbygget med faktisk klinisk forskning.
Hustad bruker videre professorene Jan Raa og Tore Midtvedt som alibi, og påpeker at Midtvedt er en av verdens mest siterte tarmforskere, og hvis han vil ha et forbud mot glyfosat er det godt nok for Hustad.
Men er Midtvedt egentlig troverdig? Han har ytret seg som vaksinemotstander hvor han gjengir den forlengst diskrediterte påstanden om at MMR-vaksinen kan gi autisme. Han har skrevet forord til konspirasjonsboken til Trond Skaftnesmo, "Folkefiender", som demoniserer både vaksiner, mobilstråling og genmodifisert mat - samt hyller Andrew Wakefield, mannen som indirekte har ført til høye antall dødsfall og lidelser ved å lure foreldre til å ikke gi sine barn MMR-vaksinen. Ja, i 2017 så vi en tredobling av meslingetilfeller i Europa grunnet nettopp frykt for MMR-vaksinen.
Gitt disse påstandene, stiller jeg meg tvilende til at Midtvedt er hverken objektiv eller oppdatert på forskningslitteraturen de siste årene.
Hustad forsøker altså å forsvare sine påstander, men graver seg bare dypere og dypere ned i konspirasjonene og dårlig forskning. Han utviser en total mangel på kildekritikk som er skremmende, og hans i skrivende stund siste forsvar så langt, er følgende:
Det er nokså banalt, hindrar Roundup tryptofan eller ikkje? Du veit svaret?
Han mener altså at i hvilken grad forskerne og "forskningen" er dårlig er irrelevant så lenge han likevel mener det er dokumentert at Roundup hindrer opptak av tryptofan. Men som flere har forklart ham, så er slettes ikke det vitenskapelig dokumentert:
- Det er lite biologisk plausibelt at glyfosat hindrer produksjon av tryptofan i planter. Hvis de ikke klarer å produsere tryptofan, dør de. Det er en av årsakene til at glyfosat er så effektivt i å drepe ugress, men samtidig ikke påvirker dyr og mennesker som fullstendig mangler de samme mekanismene som glyfosat angriper.
- Det er ikke dokumentert at mennesker tar opp mindre tryptofan fra mat i dag enn før. Hele problemstillingen er derfor oppkonstruert og hypotetisk.
- Det er ikke nok rester av glyfosat på maten vi spiser til at det kan ha noen innvirkning på bakteriene i tarmfloraen.
- Dette er testet i dyrestudier, og man har, som tidligere nevnt, funnet det motsatte av hva Hustad hevder, nemlig at glyfosat har marginal eller ingen innvirkning på tarmfloraen.
- Glyfosat har altså ingen relevant "antibiotisk" effekt i tarmene våre.
- De mange helseeffektene som Hustad mener springer ut av dårlig tarmflora er foreløpig kun hypotetiske, selv om han presenterer dem som fakta.
Feil, feil og atter feil fra Hustad, der altså.
Til slutt vil jeg tipse om at komiker Dag Sørås og jeg prater om nettopp glyfosat, GMO og økologisk matproduksjon i nyeste episode av vår ukentlige podcast Dialogisk. Du kan sjekke den ut på Spotify, iTunes, SoundCloud eller i din podcast-app.
