Myten om at det kunstige søtningsstoffet aspartam er farlig ser aldri ut til å dø.
Jeg har blogget om det mange ganger, og det blir stadig vekk gjort nye gjennomganger av forskningen som alltid konkluderer med det samme: Alt tyder på at det er fullstendig trygt å innta aspartam i doser under anbefalt daglig inntak (ADI) - en grenseverdi de færreste er i nærheten av, og som uansett er satt med enormt romslig margin.
Likevel dukker det opp anekdoter i kommentarfeltet mitt hele tiden. Folk som mener at de selv reagerer veldig på aspartam. De vet at aspartam er skadelig, fordi de har opplevd det selv.
* Les også: Søte løgner om aspartam
Om å lure seg selv
Vel, et budskap som er vanskelig for de fleste å svelge er at selv om man har opplevd noe selv, så betyr ikke det at fenomenet er reellt. Dette er hovedtemaet i noen av mine foredrag og i boken min, Placebodefekten.
Vi kan ikke stole blindt på egne opplevelser, fordi vi har en hjerne som konstruerer falske årsakssammenhenger hele tiden, dag ut og dag inn. Alle er ofre for dette, og det krever en del aktivt tenkearbeid å gjennomskue selvbedraget.
Det kanskje mest vanlige fenomenet hvor folk bare vet at de reagerer på noe, er nok de såkalte "el-overfølsomme". De bare vet at mobilstråling er skadelig, fordi de opplever selv å bli syke av det.
Likevel klarer man aldri å demonstrere dette i blindede studier. Når de selvdiagnostiserte "el-overfølsomme" ikke vet om de utsettes for mobilstråling eller ikke, opptrer symptomene helt tilfeldig.
Mange av dem vil hevde at de likevel har opplevd å bli dårlige i hverdagen og først senere fått vite at det var en strålingskilde i nærheten, derfor kan det ikke være noceboeffekt. Hevder de. Men da er vi over på bekreftelsesskjevhet. Man tilpasser minner, komprimerer tidsaspektet, og husker kun de gangene man følte det var noe galt. Alle de tusenvis av gangene de uvitende passerer strålingskilder uten å ha blitt dårlige, noenlunde sammenfallende i tid, vet de ikke om, og dermed tas ikke disse med i regnestykket.
* Les også: El-overfølsomhet: myte eller realitet?
Jeg gikk selv i denne fellen da jeg en periode trodde jeg var laktoseintolerant. Jeg opplevde en helt klar sammenheng mellom inntak av laktose og dårlig mage. Men da jeg fikk det testet, både ved å innta laktose i et laboratorium og så få målt blodverdiene, og gjennom genetisk testing, fant man ingen laktoseintoleranse hos meg.
Og i ettertid ser jeg at det slettes ikke er noen sammenheng. Jeg følte det var en sammenheng fordi det ville forklart mitt mageproblem, og jeg ønsket jo å finne en forklaring. Men jeg lurte meg selv igjen.
* Les også: Professor sprer unødvendig frykt om aspartam
Aspartam-intoleranse?
Folk som mener de reagerer på aspartam, og som ikke lider av Føllings sykdom, går nok i den samme fella. Bekreftelsesskjevhet, noceboeffekt, falske årsakssammenhenger og så videre.
I dag ble det publisert en ny studie som undersøkte nettopp disse subjektive opplevelsene av å reagere på aspartam. Ved Hull York Medical School inviterte de personer som mente at de ikke tålte aspartam til en test:
Guy Poppy, FSA Chief Scientific Advisor, said: 'While the best available evidence shows that aspartame can be consumed safely, a number of individuals have reported adverse reactions after consuming food and drink containing aspartame. Given this anecdotal evidence it was appropriate to see if more could be found out about these reported effects. The Hull/York study was not designed to evaluate the overall safety of aspartame as it is already an approved additive.'
The study recruited individuals who reported reactions after consuming aspartame, alongside a matched control group of individuals who normally consume foods containing aspartame without problems. The aspartame was given in a cereal bar so that individuals could not distinguish between bars containing aspartame and the control bars.
Studien var altså både dobbeltblindet, randomisert og hadde en kontrollgruppe. Solid. Det betyr at det var tilfeldig hvem som fikk en snackbar med aspartam og hvem som fikk uten aspartam, og hverken forskerne eller deltakerne visste hvem som fikk hva. De fikk også tildelt en snackbar i flere omganger, noen ganger med aspartam og noen ganger uten, for å gjøre testen mer robust.
Og resultatet? Ingen av de som hadde selvdiagnostisert seg til å reagere på aspartam merket noen forskjell når de ikke visste om de fikk aspartam eller ei:
The study concluded that the participants who were self-diagnosed as sensitive to aspartame showed no difference in their response after consuming a cereal bar, whether it contained aspartame or not. The study looked at various factors including psychological testing, clinical observations, clinical biochemistry and also metabolomics (which is the scientific study of small molecules generated by the process of metabolism).
Konklusjon
Aspartam er et av de mest grundig testede tilsetningsstoffer som finnes på markedet. Alt tyder på at det er fullstendig trygt, og denne nyeste studien demonstrerer også at de med selvdiagnostisert aspartam-intoleranse ser ut til å ha lurt seg selv.
Sånn er livet. Da må man, som jeg gjorde med min innbilte laktoseintoleranse, ta til seg denne nye kunnskap og forsøke å se verden med nye øyne. Bare sånn kan man finne ut hva man egentlig feiler eller reagerer på, og kanskje også starte på den rette veien mot bedre helse.
