Filmskaper Margreth Olin jobber med en 3D-film om Joralf Gjerstad, Snåsamannen. Filmen skal hete «God» og har som mål å «vise hva som skjer med oss dersom vi retter oppmerksomheten mot det gode».

Gjerstad har uten tvil hatt til hensikt å gjøre mye godt i sitt liv, og i tillegg til å ha pratet med mange syke mennesker over minst 6 tiår, har han også fått til konkrete prosjekter som «Marthe & Joralfs hjelpefond for funksjonshemmede». Et prisverdig tiltak.

I går la Margreth ut en melding på Facebook hvor hun søkte noen som ville møte Joralf:

Screenshot 2014 05 02 19 27 32

Jeg ser for meg at dette er tenkt å vise et typisk, glorifisert bilde av Joralf som møter en pasient. Det skal vise hans godhet, omsorg, hans «varme hender» og empati for de som lider. Og det er enkelt. Det kan enhver filmskaper klare.

Spørsmålet er om også filmen vil klare å formidle all tragedien i kjølvannet av slike møter. Alle de med kreft som trodde de skulle å hjelp, men som oppdager at de bare blir svakere etter et møte med Joralf. Alle de med kroniske smerter som trodde de nå skulle bli fri fra lidelsene, men som oppdager at ingen forandring skjer. Alle de småsyke som etter et møte med Joralf er blitt fortalt at de kan være alvorlig syke, og derfor får flere helt unødvendige bekymringer i livet sitt.

For faktum er at det ikke finnes et eneste dokumentert eksempel på at Joralf Gjerstad har hjulpet en eneste person med en sykdom som ikke er selvbegrensende, altså går over av seg selv etter en viss tid. Vi kan se midlertidig symptomlindring (placeboeffekt, regresjon mot normalen og naturlige symptombedringer som attribueres Snåsamannen) og folk som får konvensjonell behandling men gir Snåsamannen æren for bedringen fordi det føles psykologisk mer styrkende og tilfredsstillende. Men ikke en eneste gang har vi sett en pasient med en konkret sykdom som ikke ofte går over av seg selv bli virkelig frisk fra sykdommen etter å kun ha fått hjelp fra Snåsamannen. Aldri. Det i seg selv burde være nok til å skrinlegge hele filmprosjektet.

Men verden vil la seg lure. Vi trenger helter. Vi trenger symboler på «det gode». Sannheten er underordnet.

Klarer Margreth å formidle fortvilelsen hos alle de som er blitt lurt av den falske healeren? Skuffelsen? Det bevisste, eller ubevisste, bedrageriet? Hvordan Joralf knuser håp og lurer svake og syke mennesker? Jeg tenkte det kunne være interessant for filmen, og det norske folk, om dette møtet var av en litt mer informativ karakter enn det jeg frykter er tenkt som et glorifisert og ukritisk bilde av Snåsamannen som «den store helbreder».

Jeg sender i dag derfor følgende brev til Margreth Olin:


Kjære Margreth Olin,

På Facebook søker du mennesker som vil møte Joralf Gjerstad i filmen «God», en kanskje ikke helt tilfeldig hentydning til engelsk forståelse av ordet. Jeg ser for meg at du ønsker å filme et møte mellom «healer» og pasient for å vise Joralfs godhet.

Det slår meg dog at dette må være ganske uinteressant for folk flest å se – uansett hvor mange dimensjoner du bruker. Vi har sett og hørt dette hundrevis av ganger de siste 6 årene som media har pleiet sitt symbiotiske og ukritiske forhold med «healeren fra Snåsa». Du vil sikkert klare å gjøre dette vakkert og gripende, men det vil være et falsk bilde av virkeligheten, bare en liten flik av hele bildet.

Jeg tar derfor kontakt for å høre om det kan være av interesse å filme et møte mellom Joralf og en som ønsker å stille ham noen kritiske spørsmål. Det er fryktelig mye jeg ønsker å spørre Joralf om, alt for mye å ta tak i, men for å gjøre dette litt kompakt og tabloid velger jeg her tre viktigte spørsmål som burde ha klare svar.

Dette synes jeg han burde måtte svare på foran kamera:

1) Den blinde jenta

I ditt møte med biskop Tor Singsaas i Nidarosdomen i 2009 sa du følgende:

– En gang kom en blind jente. Trua mi var svak i forhold til om jeg kunne hjelpe henne, men hun reiste seg og så. Hun ser ennå og bor i Levanger. Kanskje er hun her i kirken nå, sa Gjerstad

Vi får også se deg møte denne «blinde jenta», Mari Røhme, i NRK-dokumentaren «Kjenner du varmen?». Problemet er bare at jenta aldri var blind. Hun har en øyesykdom som heter Stargardts sykdom. Det gir gradvis mer svekket detaljsyn og fargesyn, men man mister ikke synet av sykdommen. Jenta var aldri blind.

Da forfatter Ronnie Johanson kontaktet Røhme for et par år siden og spurte om hun kjente til hva du hadde sagt i Nidarosdomen, svarte hun at din historie var «sterkt overdrevet» og at hun aldri hadde vært blind.

Hvorfor lyver du om dine påståtte helbredelser?

Les mer:

2) Feilaktige spådommer

Du hevder å være synsk og kunne forutse fremtiden. Gjentatte ganger har media derfor spurt deg om utfallet på alt fra fotballkamper til ditt eget boksalg. I 5 av 7 slike offentlige spådommer jeg har klart å finne i nettaviser har du bommet. Den ene spådommen som var korrekt hadde to 50/50 sjanse for å treffe. Den andre korrekte spådommen var bare delvis korrekt.

Av 7 konkrete spådommer for siste OL i Sotsji hadde du bare én riktig, og to delvis riktige under tvil – spådommer som også hadde ekstremt høy sjanse for å være riktige. Fire av spådommene var klare bom, to var delvis bom. Ser vi på de helt konkrete spådommene med klare utfall, hadde du null riktige spådommer.

Du spår altså beviselig stort sett feil hver gang det gjøres på en måte som kan kontrolleres i ettertid.

Hvorfor hevder du å kunne spå fremtiden når du åpenbart ikke har bedre treffsikkerhet enn ren gjetning hver gang offentligheten kan kontrollere spådommene?

Les mer:

3) Betaling

Du hevder hardnakket å aldri ha mottatt penger for å hjelpe folk, selv om du innrømmer å ha mottatt gaver nok til å «dekke hele kvisten» din hjemme. Samtidig verserer det mange historier om folk som sier at det var vanlig å ha med en slant til deg når man oppsøkte deg i gamle dager. Det er vel heller ikke urimelig å anta at noen av de tusenvis av brev du har fått tilsendt i løpet av alle tiår har inneholdt noen sedler fra folk som håpet at det skulle hjelpe dem frem i køen.

Forfatter Ronnie Johanson intervjuet flere personer i forbindelse med sin bok «Profeten fra Snåsa», og flere av disse bekreftet at de la igjen penger hos deg, samt at de hadde en forståelse av at dette var vanlig når folk oppsøkte deg.

Det er ingenting galt i å få betalt for å hjelpe, men du har gjort det til et sentralt poeng at dine evner ville bli borte om du forventet betaling for det du gjorde for folk. Likevel peker mange anekdoter i retning av at det faktisk har vært en uuttalt forventning om betaling fra din side.

Det kan hende du aldri har krevd betaling for å hjelpe folk, men kan du med hånden på hjertet si at du ikke gjentatte ganger har fått betaling i form av kroner og øre?

Hvor har du gjort av disse inntektene, og har du noensinne skattet av det?

Til DVDens ekstramateriale kan du også ta med dette:

4) Cold reading

I 2010 fikk du hjemmebesøk av en journalist fra Morgenbladet. Du prøver deg frempå med klassisk cold reading i det du spør det ledende spørsmålet «Kommer du for kreften?». Journalisten har ikke kreft, og du følger derfor opp med et spørsmål om hun er «nervøs for kreften», og at hun har nerver. Du går fra en påstand om at journalisten har kreft, til å vri det til at hun er nervøs på generelt grunnlag. Du vrir en bom til en treff. Dette er «cold reading» etter læreboka.

Hvis journalisten en dag i fremtiden får kreft, noe hun kanskje har 30-40% risiko for, så vil hun kanskje tenke tilbake på deg og lure på om du hadde et syn om henne dengang tilbake i 2010. Helgardering. Du har intet å tape på å påstå at folk har kreft eller andre vanlige sykdommer. Dette kalles «Forer-effekten», og du viser det tydelig senere i intervjuet når du sier til journalisten at hun «ikke må gråte bak kulissene». Din antydning om at hun bærer en maske er et klassisk «Barnum-påstand», en påstand som føles spesifikk for mottaker, men som egentlig gjelder de aller fleste av oss. Igjen et klassisk triks brukt i cold reading.

Spørsmålet mitt blir derfor: Er du klar over dette selv? Tror du virkelig at du er synsk, eller er du åpen for at du lurer deg selv gjennom veldokumenterte psykologiske teknikker?

Jeg tror noen kritiske spørsmål som dette vil være helt sentrale for å gjøre et portrett av Joralf Gjerstad troverdig og balansert. Hans åpenbare overdrivelser, forvrengninger av sannhet, og teknikker for å lure mennesker, er helt fundamentale for å forstå Joralfs suksess.

I mine bloggposter vil du finne mange slike avsløringer og eksempler som kan brukes til å «krydre» filmen. Tenk om noen omsider hadde mot til å lage et Joralf-portrett som også inkluderte kritiske synsvinkler på flere av hans mest kjente påstander, enten det gjelder funn av rasoffer, helbredelse av Petter Northug, helbredelse av døve, eller påstander om klarsynthet.

Lykke til med filmprosjektet!

Med vennlig hilsen
Gunnar R Tjomlid
Snåsa-skeptiker


Les også kommentarartikkelen «Margreth Olins kraft» av Aftenpostens journalist Ingeborg Senneset.

Snåsamannen: En systematisk analyse

Bokselgeren fra Snåsa

Snåsamannen – en koselig løgner lyver igjen