Det er i dag tre år siden jeg satt i en blokk på Grünerløkka og hørte et smell som fikk hele bygningen til å svaie. Tre år siden det som nok er det mest intense døgnet i mitt liv, hvor jeg ikke fikk gjort annet enn å følge med på Twitter, Facebook og TV imens sirenene i Jens Bjelkes gate ulte kontinuerlig som en flerstemt klagesang over den ulykke som hadde rammet landet. Tre år siden jeg tvitret det som i ettertid skulle bli kjent som den første omtale av terroraksjonen i offentligheten, skrevet bare 23 sekunder etter at bomben smalt:
Da jeg våknet neste morgen og oppdaget de høye dødstallene fra Utøya ble jeg sint. Så sint at jeg skrev denne bloggposten: Jeg er sint!
Her er et noen små utdrag:
Jeg blir så uendelig trist. Men jeg blir også veldig sint.
Jeg blir sint på såkalte «synske» som later som om dere kan se inn i fremtiden, men som ikke en eneste gang er i stand til å se noe dere kan rapportere før det faktisk skjer. [...]
Jeg blir sint på alle som umiddelbart etter bomben i sentrum la skylden på muslimer og innvandring. [...]
Jeg blir sint på dere som faktisk begynte å trakassere muslimer i Oslos gater, både barn og voksne, både verbalt og fysisk, i tiden etter bomben. [...]
Jeg blir sint på alle dere som da det viste seg at gjerningsmannen var etnisk norsk fortsatt valgte å skylde på innvandringen, fordi «han hadde ikke gjort dette om han ikke var forbannet på regjeringens innvandringspolitikk«. [...]
Jeg blir sint på islamistiske grupperinger som umiddelbart utnyttet tragedien til å spre mer trusler og som dermed skapte frykt for vår sikkerhet. [...]
Jeg blir sint på konspirasjonsteoretikere på blant annet Nyhetsspeilet.no som like etter bomben smalt startet å antyde at dette var en dekkoperasjon utført av regjeringen selv for å kunne innføre strengere overvåking eller dekke over båtgaven statsministeren ble kritisert for nylig. [...]
Jeg blir sint på dere som roper etter tortur og dødsstraff for gjerningsmannen. [...]
Men først og fremst er jeg sint på deg, Anders Behring Breivik, fordi du valgte å sette deg selv og dine egne ideer over andre menneskers rett til å leve. Fordi du kaldblodig skjøt og drepte mange titalls uskyldige ungdommer basert på en fundamentalt manglende evne til å kritisere dine egne ideer og tanker, og en fundamentalt manglende evne til å respektere andres ideer og tanker. Og liv. Ikke minst liv. [...]
Jeg skrev om "Når konspirasjonstenking og fremmedfrykt blir dødelig" og at "Gud døde på Utøya".
Men kanskje viktigst av alt skrev jeg om "Bryggen Norge", en tekst som også ble trykket i papirutgaven av Dagbladet mandag 8. august 2011. Her er et lite utdrag:
Vår nasjon har de siste dagene gått gjennom et kollektivt traume. Da skuddene på Utøya begynte å falle litt etter kl 17 fredag 22. juli var det starten på et halvannen time livslangt mareritt for de som befant seg på øya. Vi kan ikke forestille oss hva de gikk gjennom. Den intense frykten. Synet av kjæreste, venner, familie som ble skutt i rygg, hode, bryst, armer og ben, enten i tillit til den snille politimannen som ropte dem bort til seg, eller i altoverskyggende redsel mens de flyktet fra ham.
Men marerittet var ikke bare deres. Hendelsene på Utøya har spredt seg til oss alle. Som et virus har bildene og fortellingene fra denne tidligere trygge landmassen ute i Tyrifjorden infisert hjernen vår og påført oss insomnia, mareritt og endeløse strømmer av tårer. For de fleste av oss er dette første gang vi har hatt muligheten til å kjenne bittelitt på hva kaldblodig ondskap innebærer. Første gang vi har hatt muligheten til å føle litt på den altoppslukende frykt, en følelse de flere hundre barna, ungdommene og voksne på Utøya fikk tvunget brått på seg. Første gang vi har hatt muligheten til å kjenne på en sorg så tung og svart at det føles som om store deler av vår egen familie er revet bort.
Les resten.
Konspiklovnene boltret seg på nettet, og jeg skrev om hvordan "Nyhetsspeilet leker med tall". Ja, det tok bare 33 minutter fra bomben i Oslo sentrum smalt til Nyhetsspeilet hadde ute en artikkel hvor de hevdet at dette var en dekkoperasjon utført av regjeringen selv for å kunne innføre mer overvåking og kontroll i det norske samfunn. Motbydelige konspigærninger.
Hatet mot ikke-vestlige innvandrere frådet i sosiale medier i noen timer før den hvite terroristen ble tatt, og jeg blogget også om dette i "Skremmende kommentarer etter at bomben smalt", hvor hatet og truslene fikk fritt leide på Facebooksiden til Siv Jensen i all sin grammatikalsk groteske gru:
Så ble det rosetog og kjærlighetsbudskap. Jeg var likevel skeptisk. Var vi nordmenn egentlig så rause og gode som vi nå prøvde å lure oss selv til å tro? Nei, jeg følte det var et selvbedrag, så jeg skrev om "Norges situasjonsbetingede reaksjon". Utdrag:
Det norske folk kan ikke få elsket seg selv nok i disse dagene etter terroraksjonen 22. juli. Vi elsker hvordan vi har reagert med et budskap om kjærlighet heller enn hat. Hvordan vi har kvelt hevntankene og dyrket frem ideen om omsorg, frihet og åpenhet. Det er selvsagt en god ting, og jeg er glad og stolt av at det norske folk har reagert som det har i denne triste tiden, men det aner meg at dette er særdeles situasjonsbetinget.
Vi hever oss over USA sin reaksjon etter 9/11 og føler at det norske folk er laget av et helt annet materiale enn disse hatefulle amerikanerne. Vi ser ned på deres rop om hevn og deres fremdyrking av hat etter angrepene på World Trade Center og Pentagon. Slik oppfører ikke gode nordmenn seg må vite! Men jeg tror vi skal være forsiktige med å slå oss på brystet og erklære oss moralsk overlegne. Vår reaksjon har vokst frem fra en viten om at gjerningsmannen var en enkeltperson og han nå sitter i fengsel. Da er det lett å være rause og fulle av kjærlighet, fordi det er tross alt ingen nytte i å rope etter hevn mot en mann som staten allerede er i ferd med å hevne seg på for oss.
Jeg var fortsatt forbannet på all rasismen som oste ut av sprekkene i Frp sin fasade, så jeg skrev om "Grums i Frp". (Og dette partiet sitter nå i regjering. Grøss og gru.)
Så rettet jeg fokus mot de selverklærte klarsynte som etter terroraksjonen kom frem og hevdet at de egentlig hadde forutsett dette. Jeg skrev om en utrolig håpløs "klarsynt" i "Synsk så noe på Utøya… eller kanskje ikke", og om Psychic Nikki og Synske Peggy som begge mente å ha forutsett tragediene 22. juli: Synske spådde terroraksjonen (etter at den skjedde).
Tiden gikk, og da det nærmet seg et år etter terroraksjonen skrev jeg det jeg synes er en av mine beste bloggposter: "Lyden av et menneske som dør". Her prøvde jeg å sette ord på de følelsene jeg hadde denne tragiske, fuktige julidagen i 2011:
Døren ut til balkongen er åpen. Lukten av tropene forviller seg inn og flørter med meg. Det regner. Skyene er mørke. Men det er varmt. Lummert. Kalenderen forteller meg at det er høysommer, men øynene mine sier høst. Het høst. Midt i juli.
Jeg sitter i bare bokseren på sofaen i den lille stuen min. Har sittet slik hele dagen. Kom aldri lenger. MacBooken på fanget. En kopp kaffe på bordet. Luften er deilig. Jeg elsker når den er varm nok til at man kan ha balkongdørene på vidt gap, samtidig som det sildrer vann ned fra oven. For en deilig kombinasjon.
Det er godt å leve.
Luften minner meg om Kenya. Jeg og mine brødre pleide løpe ut i hagen i regntiden. Med nakne overkropper og shorts. Dagvakten vår lo av oss der han stod under tak i sin uniform. Gulhvite tenner lyste mot oss fra et svart ansikt. Snille Henry. Han passet på oss, men hagen kunne han ikke beskytte. Regnet ødela som regel hagen vår. Den røde jorden rant i strie strømmer. Bekker formet seg og dro med seg det tynne laget av plantejord. Igjen. Men vi elsket det. Det fikk være gartneren sitt problem. Vannet plasket opp rundt føttene våre i det vi trampet, lo og lekte i stormregnet.
Det var vått, men det var varmt.
Kroppen min er i en stue i Jens Bjelkes gate i Oslo, like ved Trondheimsveien, mens tankene er i Afrika. Jeg kan føle regnet på kroppen. Kjenne den varme lukten i nesen. Jeg savner livet på ekvator. Det glimter i lyn bak øyelokkene mine.
Og så smeller det.
Les resten.
Så kom ettårsdagen. 22. juli 2012. Mens minneordene strømmet ut på internettet, følte jeg for å se tragedien i et litt annet perspektiv, så jeg skrev "Til minne om alle de med hull i livet". Her er et utdrag:
La oss rett og slett ikke glemme at på hver eneste av de 365 dagene som er gått siden terroraksjonen i fjor har det skjedd tragedier som for de involverte er like forferdelige som det Utøya var for de nærmeste pårørende. På hver eneste dag har noen opplevd å få et gapende hull i livet sitt. På hver eneste dag har noens hjerteslag stanset, sakte eller brått, for aldri å starte igjen.
22. juli 2011 var en spesiell dag hvor omfanget av lidelse og sorg var eksepsjonelt stor. Ikke minst fordi denne sorgen var kombinert med så mye sjokk, vantro og sinne. Og den rammet oss alle. Men hver eneste dag i året som har gått har noen opplevd sitt eget lille 22. juli. En dag med tap, overveldende smerte, og starten på resten av et liv med et hull i hjertet. Et hull i livet.
Det er nå tre år siden en forferdelige dagen som aldri kommer til å slippe taket i meg helt. Jeg skulle ønske jeg kunne si at det norske folk har lært. At vi er blitt klokere. Rausere. Mer inkluderende. Vi forstår nå at fremmedfrykten og faktafeil rundt innvandringen til landet kan føre til tragiske konsekvenser. Vi skjønner at hat og løgner spredt av både politimenn og politikere kan være gnisten mot lunta til dynamittgubben som en dag vil smelle.
Men nei. Det var visst bare en drøm. Vi er ikke blitt klokere. Vi er ikke blitt mer inkluderende. Vi er ikke blitt rausere. Kanskje tvert imot. Det virker som om fremmedfrykten og hatet mot de som er annerledes bare er blitt større og større.
- Realitetsorientering
- Realitetsorientering 2
- En liten tekst om stor smålighet
- Ikke-vestlig innvandring fører ikke til mer vold
- Overfallsvoldtekter og innvandring – en faktasjekk
Vi har rett og slett sviktet ofrene etter 22. juli. Vi lærte ingenting av deres død.
Hva faen feiler det oss? Klarer vi ikke engang å forstå hva dette handler om selv når vi får det sprengt inn i hjernen? Kan ikke engang drapet av 77 uskyldige personer få oss til å forstå at et slikt hat basert på løgner og kunnskapsløshet er farlig? Er vi et folk så kørka at vi ikke skjønner vi er nødt til å ta oss selv i nakken skal vi unngå mer lidelse?
Det virker slik. Rosetoget er kanskje det verste som er skjedd det norske folk fordi det fungerte som en kollektiv unnskyldning for å oppføre oss som bortskjemte drittunger i årene etterpå.
Så her er vi, tre år etter at en vestkantgutt sprengte vår politiske ledelses hovedkvarter og kaldblodig drepte mange titalls norske ungdommer, og vi har ikke lært en dritt av det. Når ikke engang 22. juli 2011 klarte å gjøre oss bedre, er det da egentlig håp for oss?
Oppdatering få timer etter at blogginnlegget ble publisert:
Takk til alle dere i kommentarfeltet som i aggressiv iver etter å være uenige med meg har demonstrert poenget i bloggposten bedre enn jeg noensinne kunne gjort med all verdens kildehenvisninger og argumentasjon.
